Sakset/Fra hofta

Bilde: EUs energikommissær Guenther Oettinger ved åpningen av ACER, EUs energibyrå, i Ljubljana, Slovenia 3 mars 2011. Foto: Srdjan Zivulovic/Reuters/Scanpix

Senterungdommens politiske nestleder Magnus Weggesrud har en kronikk i Nationen som burde gi gjenlyd. I den sier han – formodentlig på Senterungdommens vegne – at alliansen med Ap ikke kan bestå når Ap vil ha Norge inn i ACER. Det er en suverenitetsavståelse så stor at Sp ikke kan leve med det.

Senterpartiet må snart bryte med Ap

Weggesrud skal ha takk fordi han formulerer valget krystallklart. ACER-innmelding vil være det samme som å bli underlagt Brussel. Da har vi avstått det mest dyrebare vi har å tilby, det som kontinentet vil ha kloa i: Vår energi.

Du kan lure folk en gang, to ganger, tre ganger. Men du kan ikke lure folk evinnelig. Før eller siden vil de oppdage hva som foregår.

Weggesrud gjør det klart at Senterpartiets samvittighet burde forby dem å inngå allianse med et Ap som vil ha Norge inn i ACER. Det er for grovt. For mye står på spill.

I fjor gikk Senterpartiet til valg på en Sp/Ap-basert regjering. Det er langt fra gitt at det vil skje ved neste korsvei. For oss i Senterungdommen er regjeringsmakt ikke noe vi er ute etter for enhver pris, og Arbeiderpartiets politiske prioriteringer har gjort den prisen atskillig mye høyere.

Alle som husker EU-debatten kjenner argumentasjonen: Forsikringene om at mistankene om at vedtakene er mer vidtfavnende enn forespeilet, er ubegrunnede. Skeptikerne husker at djevelen skjuler seg i detaljene. EU-tilhengerne har en egen retorikk for at du skal sluke agnet. Først etterpå kjenner du mothakene. Da er det for sent.

Bagatellisering

Gjennom tilknytningen vil det være EUs energibyrå Acer som vil overvåke de nasjonale energimyndighetene (Norges vassdrags- og energidirektorat og Statnett i Norge). Dette betyr at Acer gis rett til å fatte vedtak om bygging av grensekryssende infrastruktur, de får adgang til nettverk og forsyningssikkerhet og prosjekter av felles interesser. Hvis landene i slike prosjekter ikke blir enige, vil Acer bestemme hvor mye hver skal betale.

Det høres tilforlatelig ut i munnen på tilhengerne. Samarbeid er et honnørord. Hvis vi skal dele markedet må vi ha felles spilleregler, heter det. Et slikt overordnet nivå kan alle nikke til.

Men djevelen ligger i detaljene. På norsk heter det Reguleringsmyndighet for energi, RME.

Hvor ligger lojaliteten?

I tillegg vil EU at reguleringen i Norge skal overtas av Reguleringsmyndighet for energi (RME) – en ny myndighet som skal skilles ut fra NVE.

RME skal være helt uavhengig av norske myndigheter, og innrette seg etter Acers bestemmelser. Det vil være EØS-avtalens overvåkingsorgan, ESA, som passer på at Acers bestemmelser blir fulgt. Til slutt vil det fra 2021 måtte sendes inn årlige energiplaner som skal godkjennes av EU-kommisjonen.

Dette er gjenkjennelige toner. Fra argumentasjonen for EØS og euroen hørte vi lignende toner. Men hva er euroens situasjon? Den er et halvferdig prosjekt som ikke kan fungere uten en skatte og budsjettmessig union. Det er det Emmanuel Macron vil ha: Et felles skattenivå, en EU-finansminister og sentral bestemmelse av budsjettene. Macron vil ta steget fullt ut til et føderalt Europa. Det er gallisk logikk: Euroen kan ikke fungere uten å ha kontroll på skatter og finanser. Da blir EU en superstat, slik Obama ønsket.

Men nå blåser vinden den andre veien. Selv Angela Merkel har ikke manøvreringsrom til å følge Macron. De to møttes i Paris fredag kveld for å koordinere politikken.

Krise

EU befinner seg i dyp krise, fortsatt. Brexit-forhandlingene viser at gammelt kontinentalt agg mot britene fortsatt lever. Forhandlingene er en ydmykelse av britene. Punkt for punkt forsøker Michael Barnier å dukke britene: Grensen i Irland skal være åpen, så åpen at britene får en åpen bakdør. Samtidig nekter EU å ta finanser inn i forhandlingene, det som er britenes sterke kort.

EU spiller et høyt spill, samtidig som unionen rives av indre mosetninger. Valget i Italia var nok et slag for Jean Claude Juncker, Merkel og Macron.

De har fått en flanke i sør, samtidig som de har provosert frem konflikt med Visegrad-landene. Over hva? Over fordelingen av migranter, en politikk som deres egne velgere er sterkt misfornøyd med.

Det minner om krisemaksimering.

Fordypning

Det har hett at EU har løst kriser ved å øke fordypningen. Unionen oppfører seg som en syklist. Når farten sakner mister man balansen. Det gjelder derfor å holde høyt tempo.

Energiunnionen er en slik konstruksjon. Den skal samle trådene slik at EU står sterkere overfor f.eks Russland. Men ønsker Norge å være brikke for Brussels disposisjoner? Vil Brussel ha norske interesser for øye?

Til og med FrP har slukt at Norge gikk med i å avstå overhøyhet over finansmarkedene til EU. De fleste har ikke fått det med seg en gang.

En annen sak som skapte mye blest, var Norges tilknytning til EUs Finanstilsyn i 2016. Dette betyr at det norske Finanstilsynet nå kan bli overprøvd av EUs finanstilsyn på saker som angår bank, forsikring, verdipapirhandel, pensjon og systemrisiko. ESA vil kunne fatte direkte bindende vedtak, som overprøver norske myndigheter. Dette kan være å begrense eller forby visse typer finansvirksomhet – og kunne ilegge bøter til norske selskap og institusjoner.

Tilknytningen til EUs finanstilsyn ble regnet som den største suverenitetsavståelsen siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og disse to sakene er bare to i en lang rekke. Over 10.000 direktiver og forordninger har Norge blindt sagt ja til. Arbeiderpartiet har, sammen med Høyre, hodeløst sagt ja til å implementere EUs lover og regler, og knapt turt å være kritiske.

Arbeidsmarkedet

Weggesrud er på vegne av Senterungdommen bitter på Arbeiderpartiet som sier en ting og gjør noe annet. Her rører han ved det som er en gigantisk desillusjonering blant Aps kjernevelgere. Hvis Ap-ledelsen trumfer gjennom norsk tilslutning til ACER, kommer det til å få følger for samholdet og oppslutningen.

Det er nok å se på konsekvensene av EØS:

Gjennom fri flyt av arbeidskraft over grensene og frislipp av bemanningsbyråer har lønns- og arbeidsvilkår sakket akterut, særlig for dem i praktiske yrker, som snekkere, murere, malere, lastebilsjåfører og hotell- og restaurantarbeidere. Øst-Europa tømmes for arbeidskraft for at nordmenn skal legge billig takstein. Arbeidsinnvandrerne utnyttes på det groveste, arbeidslivskriminaliteten øker og færre og færre norske ungdommer ser noen framtid i praktiske yrker.

Nå er arbeidsinnvandring en noe mer komplisert prosess enn det Weggesrud skisserer og den har også hatt positive sider: Ingen norske ungdommer vil plukke norske jordbær og hvor mye skulle kurven kostet hvis de skulle gjort det? Da ville det høyst sannsynlig ikke vær igjen noen jordbærdyrkere.

Men det forklarer ikke hvorfor myndighetene har fjernet opparbeidede regler som har sikret kvalitet og standarder. Hvorfor avskaffet man forbudet mot ågerrenter slik at nettbankene spretter opp som tilbyr ungdommer uten nåla i veggen 500.000 i lån til ja, nettopp, ågerrenter?

En av lovreglene som har hatt til hensikt å beskytte forbrukere mot rovdyrkapitalisme, er paragraf 295 i straffeloven, den såkalte ågerparagrafen. Den forbyr å utnytte noens nød eller vanskelige situasjon til å oppnå urimelig høye renter på lån.I den nye straffeloven som etter planen skal tre i kraft neste år, er denne paragrafen fjernet.

Justisminister da den nye straffeloven trådte i kraft var Anders Anundsen.

Den sterkeste vinner

EU og kontinentalstatene representerer en helt annen embetstradisjon enn den norske. Når sosialdemokratenes tidligere statsminister Gerhard Schröder blir Gazproms fremste representant i Tyskland og Europa, som kjører frem Nordstrøm 2-ledningen som går utenom Baltikum for å levere russisk gass direkte til Tyskland, er det uttrykk for en kultur som har vært oss fremmed: Winner takes all.

Jonas Gahr Støre har gått på det franske eliteuniversitetet Sciences Po og sugd til seg fransk elitisme. Sammen med hans bakgrunn gir det en selvfølgelighet over at de som har skal få og de som har lite skal miste det lille de har. I mange land er det slik det foregår.

Men å bli rundlurt til å overgi suvereniteten til eu-byråkratene er et for stivt stykke.

Der sier LO og store deler av venstresiden nei.

Nå også Senterungdommen. De kamelene Sp må sluke for å gå sammen med Ap er for store.

Senterungdommen driver med politikk ut ifra samfunnsnytte, ikke egennytte. Og nå er begeret snart så fullt at vi snart ikke lenger kan støtte en regjering med Arbeiderpartiet i. Senterbevegelsens vekst de siste åra er et tegn på økt tillit for våre løsninger, og vi står klare til å bli det nye samfunnsbærende partiet.

Slik det nå ser ut vil ikke Sp våge det spranget. I stedet tegner det seg en løs allianse på tvers av partier og høyre-venstre-aksen: Den består av mennesker som slår ring om nasjonal suverenitet.

Det bunner i en erkjennelse av hvis man først selger seg ut, er det for sent å angre.

Men at vi skal bli rundlurt av våre egne, er en bitter pille å svelge.

Vi trenger ikke ta den.