Brexit1

Britenes folkeavstemning er en historisk dag, også for Europa, især hvis det blir ja til Leave. Skulle det bli Remain blir konsekvensene ikke like store, og de blir annerledes. Den uro og mistillit som finnes vil ikke forsvinne.

Et nei vil få demningen til å briste.

Hvis britene stemmer med hjertet går de ut av EU. Alle trusler om hvor vanskelig de skal få det, er bare tull. Et britisk nei vil ryste EU og vise at unionen står på leirføtter. For første gang vil folkelig suverenitet trumfe Brussel og Berlin.

Det sier noe om Tyskland at en folkeavstemning om et stort og alvorlig spørsmål er utenkelig.

Europa har tidligere opplevet folkelige oppstander. Ikke bare arbeideroppstanden i Berlin i 1953. De røde forsøkte å gripe makten ved revolusjon like etter 1. verdenskrig. De ble stanset av høyrenasjonale Freikorps.

ANNONSE

Studentrevolten på 60-tallet var ikke folkelig, men den var subversiv og selv en terrorgruppe som RAF hadde sjokkerende stor sympati.

Europa har vært rystet tidligere. Hvorfor skulle det ikke kunne skje igjen?

I helgen vant Femstjernerbevegelsen ordførervalget i Roma og Torino. Matteo Renzi tapte så det suste.

Det bildet som gammelmedia forsøker å tegne: Oss eller kaos, stemmer bare ikke. De nye alternative partiene er langt mer varierte enn det bildet som tegnes. Det er en stråmand. Det er forskjeller og likheter mellom Podemos i Spania og høyrepartier. Liksom det er likheter mellom Bernie Sanders og Donald Trump.

Det er også forskjeller mellom høyrepartiene. Front National er annerledes enn Alternative für Deutschland. Skal man ta den folkelige protesten alvorlig må man gidde å analysere fenomenet og dets ulike uttrykk, ikke bruke grovt kompromitterende betegnelser, slik gammelmedia og etablerte partier gjør.

Elisabeth Aspaker fra Høyre var i Dagsnytt 18 og skydde ingenting. Ingen argumenter var for plumpe og dumme til at hun ikke ville bruke dem mot Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnerheim. Aspaker vet at Tvinnerheim jobber i UD og er politisk korrekt. Hun forsøkte dermed å sette henne til veggs med: – Vet du hvem du havner på parti med? Putin og Marine Le Pen.

Denne vulgærpropagandaen kommer fra en Høyre-statsråd, som ikke gidder ta hverken motstandere eller saken alvorlig.

Den samme Aspaker sa at britene måtte stemme ja for det var bare EU som kunne løse flyktningstrømmene.

Med et slikt presisjonsnivå gidder man ikke mer.

Det er der Erna Solberg også ligger. Det er plattheter på løpende bånd.

Dette sier britene nei til. Øya er overfylt.

Branson, Blair, Major, de kan tute så mye de vil. Folk ser hva de ser.

Siden samtlige politikere fra establishment sier det samme er det samtidig en avstemning over dem. Det vet de og står sammen. Men nettopp denne “solidariteten” svekker Cameron. Han lyder som en politiker fra kontinentet. Merkels skygge henger over ham, og det vekker ingen entusiasme.

Skulle britene likevel stemme ja til å bli vil det ikke stanse forråtnelsen i EU. Euro-krisen og Schengen-krisen forsvinner ikke selv om britene trekker følehornene til seg. Krisen vil bare gi seg andre uttrykk.

Det det dypest sett handler om er en legitimtetskrise. Folk tror ikke lenger på systemet.

Det er heller ikke nytt i Europa. Av en eller annen grunn snakker medier og politikere som om vi er hevet over historien.

De kan få seg en overraskelse.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629