Kommentar

Bilde: Emine Erdogan sammen med sin mann som gjør Brorskapets tegn: Islam skal seire. Er det noen medier som forteller leserne hva det betyr?

Hva skjer med verden? Vi har et behov for gjenkjennelse, for å føle oss hjemme. Men verden blir et stadig mer ugjenkjennelig sted, hvor store endringer skjer uten at det gis noen tilfredsstillende forklaring.

Hvis man kaster noen blikk bakover ser man den enorme avstanden vi har tilbakelagt på kort tid: Da den arabiske våren «brøt ut» i 2011 trodde medier og eksperter at Berlin-murens fall var ved å gjenta seg. Nå snakker ingen lenger om den arabiske våren, ikke en gang arabisk vinter.

Søndag holdt AKP-partiet en folkeavstemning som gjør Recep Tayyip Erdogan til islamistisk enehersker. Massen av ungdom viser islamist-tegnet – fire fingre – slik føreren deres gjør. Det er ingen tvil om hva det betyr: Aggressiv islamisering, at andre skvises ut.

Likevel er mediene tamme. Selv Donald Trump er ikke situasjonen voksen når han ringer og gratulerer Erdogan. Sean Spicer får spørsmål om hva USA mener og svarer unnvikende at USA ikke vil mene noe før den endelige OSSE-rapporten er klar om en måned.

Det holder ikke.

OSSE og EU-parlamentarikerne kunne slå fast at stemmer som ikke var stemplet, likevel ble tatt med. Det er snakk om 1,5 million stemmer. Observatørene påpeker også at det å holde valg under unntakstilstand er i seg selv utilrådelig. Når i tillegg mediene er ensidige og nei-siden hadde vanskelig med å få lov til å holde møter, ble dekningen uforsvarlig.

Erdogan blåste av kritikken. Den raker ham ikke.

Hvordan er det mulig å overse undertrykkelsen i Tyrkia?

As of April 10, the regime had detained 97,845 Turks, arrested 48,542, fired 134,194, shut down 2,099 schools and fired 7,317 academics, liquidated 4,317 judges and prosecutors, closed 149 media outlets and arrested 231 journalists.

Trumps gratulasjon lover dårlig. Ikke ett ord om at USA forventer at Tyrkia lever opp til sine forpliktelser som medlem av NATO.

Forstår ikke Trump hvilken trussel Tyrkia utgjør mot Europa?

Da Tyskland og Nederland hindret tyrkiske politikere å drive valgkamp, svarte Erdogan med å true europeere:

«If Europe continues this way, no European in any part of the world can walk safely on the streets. Europe will be damaged by this.»

Merkel og SPDs Sigmar Gabriel gikk derfor sammen om å uttrykke bekymring for hvor sterkt splittet Tyrkia er. Det er en splittelse som er følbar i Tyskland og som tyskerne frykter.

Når man hører leder av utenrikskomiteen i Parlamentet, Crispin Blunt (konservativ) si at Erdogan har både en tykk hud og en tynn, og at det er viktig ikke å provosere ham, så er det den samme ettergivende, forstående politikken som i tredveårene. Den virker ikke. Men man klarer ikke si noe annet, for man orker ikke konfrontasjon.

I Sørøst-Asia og Midtøsten står Trump overfor resultatet av åtte år med Obama. USA troverdighet som supermakt hviler på en troverdig avskrekking. Omverdenen må tro på at USA kan komme til å gå til krig. Men det er det ingen som tror lenger. Uttrykket «all options are on the table» ble en tom trussel, enten det gjaldt Assad, Nord-Korea eller Iran.

Men en supermakt som verden ikke frykter er ingen supermakt. Det er den virkeligheten vi våkner opp til under Trump. Vi ser klarere hvor Obama førte verden. Mediene og hans ulastelige ytre, all show and glamour, gjorde at det ikke var tydelig.

Likevel er det Trump som får skylden. BBCs Seoul-korrespondent, Steve Evans, snakker om at lederen er uforutsigbar og han mener Trump, ikke Kim Jong Un.

Man kan heller ikke bruke uttrykket antiamerikanisme lenger. Anti-Trump-holdningene er på et annet nivå. De er utbredte, oppfattes i brede lag som noe selvsagt.

Trump ruver langt mer som trussel enn Erdogan.

Dette er en verden ute av lage.

Det er i Amerika jeg finner lignende tanker. Richard Fernandez skriver i pjmedia.com at Erdogans seier er et nytt stort setback for en ordnet verden. Det betyr mer trøbbel:

The Turkish setbacks come after a fortnight of confrontation with Assad in Syria and Kim Jong Un in North Korea; these are more beginnings than endings. Despite Assad losing one-fifth of his air force, the civil war in Syria still rages unabated and North Korea still threatens a pre-emptive nuclear attack on America — if it can get its missiles to work.

Tyrkia er formelt medlem av NATO, men tilhører i dag kaoskreftene, ikke en internasjonal orden.

Reaksjonær

Den gamle høyre-venstre-aksen fungerer ikke lenger. De liberale forsøker å redefinere en gjenkjennelig fiende. Men det fungerer ikke. Jonas Gahr Støre sier i et to siders intervju med Aftenposten at han vil ha en bredest mulig allianse for å demme opp for høyrepopulismen i Europa.

Det lyder hult. Høyrepopulismen til FrP? Hvilken?

Det er mulig Marine Le Pen taper i Frankrike, slik Geert Wilders tapte i Nederland. Men det betyr ikke at krisen i Vesten er over. Vi begynner bare å få en følelse av hvor dyp den er.

Liberale politikere og medier forsøker å stive opp seg selv ved å gjøre Brexit og Trump til konkrete bevegelser det går an å stanse: Trump blir mer pragmatisk, og britene forsøker man psyke ut.

New York Times mener London er globalismens hovedststad:

London may be the capital of the world. You can argue for New York, but London has a case. Modern London is the metropolis that globalization created. Walk the streets of Holborn, ride an escalator down to the Tube and listen to the languages in the air. Italian mingles with Hindi, or Mandarin, or Spanish, or Portuguese. Walk through the City, the financial district, and listen to the plumbing system of international capitalism. London is banker to the planet.

Dette lyder som Raymond Johansens drøm. Det er slik han vil Oslo skal bli. Vanlige mennesker ser noe helt annet. De ser et samfunn hvor mennesker omgås, men ikke stoler på hverandre, hvor grupper lever i forskjellige verdener.

I disse byene skjer det som skjedde i Nice, Paris, Brussel, Berlin, London og Stockholm.

Det som gjentar seg er at myndighetene visste at jihadistene var farlige, de visste også hvem de var. Men de klarte ikke stanse dem.

Denne virkeligheten klarer ikke mediene å ta inn eller sette ord på.

EU tapte for lenge siden. Det mistet initiativet. Visjonen som bygget på soft power viste seg ikke å fungere. Det er bare i Brussel og Berlin man tror på dette prosjektet.

They have not yet noticed the universe whose center London once occupied has been moving away from Europe for decades.

Hvor er sentrum? Det var en stund California. Men solstaten er i splid med seg selv, og ønsker å løsrive seg fra Trump-America.

«Sentrum», eller sivilisasjonens tyngdepunkt er i dag en tilstand som ikke lenger har noen geografisk forankring. Den finnes hos mennesker over hele kloden, skriver Fernandez.

Perhaps the original mistake was to think of the center of the world as a geographical place instead of a culture or a state of mind, an easy error to make in 1945 when both coincided. No one — not even the Left — foresaw that «the greatest threat to the liberal international order» would come «not from Russia, China, or jihadist terror but from the self-induced deconstruction of Western culture.» As Andrew Michta perceptively put it:

The problem, rather, is the West’s growing inability to agree on how it should be defined as a civilization. At the core of the deepening dysfunction in the West is the self-induced deconstruction of Western culture and, with it, the glue that for two centuries kept Europe and the United States at the center of the international system.

En sivilisasjon som tror den kan bygge på teknologi og idealer/rettigheter er i ferd med å oppdage at sentrum forsvinner og kaos setter inn.

It wasn’t Brexit or Trump or even Putin who unmoored the world. Gramsci did. Unmoored it so thoroughly that public debate over culture now has descended to the level of whether McDonald’s is guilty of cultural appropriation by offering Szechuan sauce with its Chicken Nuggets.

The Google which can remember Cesar Chavez has pointedly forgotten Easter.

Menneskene må forstå at det som ikke synes kan være viktigere enn det som synes. Med Gramsci mener Fernandez at NRK tier om hvordan verdens neststørste oljerike nasjon, Veneuzuela, på noen år er blitt til en failed state hvor folk slåss om føden. NRK er like Castro, Chavez og Maduro. Det er deres verden, liksom Arafat og Martin McGuiness, som NRK kalte en legende. NRK tier når veien går videre til Hamas. Børge Brende skal bære denne arven videre og står og stotrer.

Dette er Gramsci på norsk. En forestillingsverden som brister.

Etter først å laget en verden som er en kimære – en tro på dialog, oppdager disse menneskene at de vanlige trådene for makt ikke fungerer lenger:

What happens when you mislay civilization itself? Apparently the Gramscians unexpectedly find the levers of power don’t work after they have destroyed them.

Det er den situasjonen EU befinner seg i, og de trådene som britene og amerikanerne har forsøkt å gjenvinne kontroll over. Men de kan ikke rekobles just like that. De er borte.

Fordi de ikke bare handler om tariffer og grensekontroll. De handler om kultur og sivilisasjon.

A great civilization is not conquered from without until it has destroyed itself from within.

Det er på dette nivået man må gjenkjenne et fenomen som Erdogan. Erdogans løsning er bygget på islamisme, og i dagens verden betyr det vold og krig. Syria er en metastase.

Dette er den realismen Europa trenge for å overleve: Det har en autokrat i øst, en autokrat i sørøst og et kaos i sør som det gjør alt for å importere.

Samtidig må Europa forstår den åndelige malaise som gjorde at det kunne synke så dypt.

Vi har ikke nådd bunnen. Men hver gang det skjer noe dramatisk, har vi muligheten for å nå et nullpunkt.

Stockholm var et nullpunkt. Det dramatiske opplyser verden: Dette er hva vi står overfor, og dette er hva vi har tillatt å innta våre omgivelser.

Det er det ikke mulig å løpe fra.

 

 

Mest lest

Den franske tragedie