Kommentar

Bare 43 prosent av velgerne gikk til urnene ved EU-valget, og blant dem var tendensen tydelig: de gikk til sentrum-høyre, stikk i strid med alle spådommer og solemerker. Velgerne ødelegger journalistenes modeller.

Søndag sendte NRK flere ganger innslaget der Brussel-korrespondent Jarle Roheim Håkonsen advarte mot den brune fare: Europa har forsøkt høyreekstremisme en gang for mye, sa Håkonsen.

Mandag hadde Håkonsen hatt tid til å registrere hvilken vei vinden blåste, og erkjente: Velgerne har gjort det stikk motsatte av hva man forventet. I økonomiske krisetider som høyresiden har fått skylden for, forventes det at velgerne går til venstre. De har gått til høyre. Det er en alvorlig tankevekker.

Noe lenger utviklet ikke Håkonsen denne tankerekken. NRK rakk heller ikke – merkelig nok – å få med seg at virkelig høyreorienterte, med glidende overgang til høyreekstreme som rasistiske British National Party (BNP), har kommet inn i Europa-parlamentet. Partiet aksepterer bare hvite medlemmer, og både leder Nick Griffin og kandidat Andrew Brons vant seter i valget i Storbritannia. Brons har tidligere vært representant for de nynazistiske organisasjonene British National Socialist party og National Front. BNP vant sine mandater på arbeiderpartiet Labours bekostning. Her hadde man hatt rikelig grunn til å spinne videre fra advarslene fra søndag. Men nå var det tyst.

Det er ikke betryggende. Mainstream-journalister er så ivrige etter å bruke den brune fare at de til slutt går surr i sine egne begreper og tror det selv: Man kaller Dansk Folkeparti høyreekstremt, samme betegnelse får nederlandske Geert Wilders Frihetsparti. Man har også kalt Pim Fortyn for høyreekstrem, og Theo van Gogh. Det viser en attityde, og virkeligheten er i ferd med å straffe den: det er nok ikke bare politikerne som er skremt.

Den omhyggelig oppbygde strukturen av begreper og forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen, viser seg ikke å stemme. Det har fungert å opptre som en løvetemmer på sirkus inntil nå. Plutselig lystrer ikke velgerne.

Det er det man i politikken kaller konsensus som sprekker: Visse forutsetninger som man antok alle var enige i, viser seg ikke å holde stikk. Velgerne gjør noe helt annet. De går mot høyre. Spørsmålet er: Kommer politikerne og journalistene til å våge å se hva som motiverer dem? NRKs korrespondent hadde mot nok til å registrere at de oppførte seg «mot normalt». Men vil han forsøke å finne ut hvorfor? Her kan faktisk journalister spille en stor rolle. De bidrar i høy grad til temperaturen og klimaet. Hvis de fortsetter å snu ryggen til folkemeningen, vil høyredreiningen tilta, og flere vil bevege seg enda lenger ut på høyrekanten.

Første bud er: Kall tingene ved deres rette navn. Sentrum-høyre skriver the Times om fremgangen til CDU, kristeligdemokratene i Tyskland. Akkurat det resultatet blir lagt merke til: Det er valg i Tyskland til høsten. Sarkozys UMP gjorde det også bra. Berlusconis Frihetsparti og britiske konservative likeså.

Dansk Folkeparti er meg bekjent et høyreparti, ikke et ytterliggående høyreparti, selv om det har noen medlemmer, bl.a. EU-parlamentariker Mogens Camre, som av og lar munnen løpe av med seg. Igjen et spørsmål om hederlig journalistikk: Han er ikke hele partiet.

Liga Nord tok 9,5 prosent i Italia.

Så finnes det virkelig høyreorienterte/høyreekstreme partier, og de gikk også frem. I Finland gikk partiet Sanne Finner frem og tok 10 prosent, det er oppsiktsvekkende. Hva vet vi om dette partiet? Frihetspartiet i Østerrike gikk kraftig frem, og britiske BNP kom inn. Høyreorienterte som gjorde det dårlig var Vlaams Belangs Flamske Interesse-parti. Ungarske Jobbik tok tre plasser.

Journalistene bør nyansere språket. Folk er ikke dumme. The Times bruker uttrykket anti-innvandring og anti-islam, som ikke er det samme, men kan være det. Det er også forskjell på måten man reiser temaene: er det saklig, begrunnet, eller populistisk og agitatorisk?

Hvis mediene skal beholde sin troverdighet, må de vise at de ser forskjeller og nyanser, for de finnes i rikt monn.

Et vanlig oppegående menneske forstår intuitivt hvorfor velgerne går til høyre, selv under en økonomisk krise. Man tror ikke på eventyr, man tror ikke på sosialdemokratiets løfter om å forene og klare alt. Man ser at utviklingen synes å ta sin egen kurs, og man liker den ikke. Dette har ikke noe med brun fare å gjøre, men med demokratisk underskudd og mistillit.


European elections: extremist and fringe parties are the big winners