Sakset/Fra hofta

EU-valget er en advarsel.  Hvis politikerne og mediene later som de ikke hører budskapet fra grasrota, kan velgerne bestemme seg for å heve stemmen.

Det gjør de gjennom å stemme i protest. De som bekler posisjoner trøster seg med at velgerne tør stemme «vilt» i EU-valg, men at de vil opptre ansvarlig ved nasjonale valg.

Det er en nedlatende holdning som provoserer. Eliten risikerer å fremprovosere det de hevder å ville avverge.

Den europeiske eliten, enten det er sentrum-venstre eller sentrum-høyre, tar ennå ikke velgerne på alvor. De behandler dem som et holdningsproblem, som et kommunikasjonsproblem. Det skal enten kommuniseres bedre eller oppdras bedre.

Denne infantliseringen av politikken gjør at folk føler seg tråkket på. De blir ikke tatt på alvor.

En studie fra Tyskland viser at det folk reagerer mest på er arroganse. De har en følelse av at USA ikke lenger bryr seg om hva andre mener, og Snowden-avsløringene bekreftet denne følelsen til overmål. De føler at Brussel er både overbærende og svake på samme tid. Det hjelper ikke på friskheten i debatten at de to største partiene regjerer sammen. Det dreper en levende debatt. Dette underskudd gjør at befolkningen er åpen for andre løsninger. Inn kommer Putin og rydder opp. Målinger viser at 75 % av tyskerne har sans for eller er likegyldige til Putins anneksjon av Krim og har liten sympati med ukrainerne. Det er stikk i strid med den politiske klassen.

Bernd Ulrich i die Zeit skriver at folk ikke lenger stoler på hva mediene skriver. Når mediene er samstemte lurer folk på om det skyldes flokkmentalitet, politisk oppdragelse av publikum eller om noe stikker under.

Putin har stukket en fot i døren som er åpnet på klem fordi det er en kløft mellom den politiske eliten/mediene og velgerne. De er blitt mistroiske, og i mistroens kjølvann vokser mistanker frem. Man har en tendens til å velge motstatt standpunkt: Hvis mediene og politikerne er mot Putin, velger de sympati for ham.

Dette er et demokratisk krisetegn.

Den skinnende overflaten av menneskerettigheter, velstand, velferd og åpne grenser, har ikke samme tiltrekningskraft, og folk tror ikke lenger på fortellingen. Hverken integrasjonen i EU, eller integrasjonen av nye innbyggere. Det er for mange uadresserte spørsmål.

Så langt har ikke politikerne og mediene vist vilje til å ville behandle det nye høyre i Europa på en seriøs måte.

Det er nesten så man hører makta legge ballen til rette for straffespark foran deres eget mål. Marine Le Pen kan bare innkassere. Hun serverer et budskap som går hjem hos skuffede velgere:-Politikken skal være av franskmenn, for franskmenn. De vil ikke lenger ledes utenfra.

I stedet er mediene opptatt av å fortelle at dette er feil avsender og feil budskap.

Mediene har ikke forstått at når de brunbeiser partier som UKIP, Front National, Frihetspartiet, Dansk Folkeparti, Sverigedemokratene og klasser dem sammen uten nyanser – så er det velgerne de brunbeiser.

Det er enkel politisk psykologi, men ser ikke ut til å gå hjem. Ennå.

Hvor høyt skal velgerne behøve å ta i før makta lytter?

Mest lest