Kommentar

Slik kommenterte en programleder på BBC folkeavstemningen i Sveits. Det var tydelig at hun mente svaret var ja. Vi er tilbake til Brechts ord om arbeideroppstanden i Berlin i 1953: Kan de ikke velge seg et annet folk?

Norske lederkommentarer er fulle av hyklersk omsorg for Sveits og advarsler om hvor galt det kan gå. Alle ser resultatet som utslag av dumhet, fremmedfrykt, populisme, særegenhet og unnlater ikke å påpeke at høyrepartier i Europa roser resultatet.

Ingen av dem forholder seg til demokratiet. At dette er hva flertallet i Sveits vil.

Politikken forvandler de til en autodafé, en skueprosess, med folket på tiltalebenken. Det sier man ikke rett ut, man snakker heller om utkantene, distriktene, versus byene. I utkantene bor det underforstått dumme mennesker.

I kjølvannet av multikulturalismen og globaliseringen sniker det seg inn et politisk språk som snakker foraktelig om store grupper mennesker, selv om de bare gjør det som politikk handler om: de forsvarer sine interesser.

Mediene, akademikere og politikere kvitterer med å sette stygge merkelapper på dem.

VGs Yngve Kvistad elsker å stikke fingeren i øyet på de dumme. Denne gang er molboene klokere enn dumme sveitsere.

Folk fra Mols kan føle det støtende å bli slått i hartkorn med alpepopulister fra ytre høyre.

Dagbladet:

Men også andre, både innenfor og utenfor EU, bør tenke over hva som rører seg i folkedypet over hele Europa når det gjelder holdningene til fremmede.

For Dagbladet er det Jürg Haider all over again. Hans Frihetsparti fikk 27 % av stemmene ved valget i Østerrike i 1999 og dannet koalisjon med det konservative partiet. Et høyreorientert parti i regjering! Alarmen gikk i Europa og Østerrike ble satt i diplomatisk karantene. Utstøtt. Det sved.

Haider hadde kontaktpunkt til den nasjonalsosialistiske siden som føler tiltrekning til sterke ledere. Han hadde kontakt med både Slobodan Milosevic og Saddam Hussein. Det samme hadde en annen høyreleder, Jean-Marie Le Pen. Politikere med slike preferanser er som regel ikke USA-vennlige eller Israel-vennlige.

Men det er noe de har til felles med politikere på ytre venstre, som britiske George Galloway, som ikke får nok av en Hussein, eller en Hugo Chavez.

Chavez minner om at sansen for den sterke mann og regimer omfatter store deler av norsk venstreside. Chavez ble hyllet i samtlige norske aviser ved sin død og ved valgene, til tross for at landet er på konkursens rand.

Sansen for det antidemokratiske er således ikke noe som er forbeholdt høyresiden. For høyresiden er det sansen for den sterke mann og det autoritære som tiltrekker, for venstresiden er det forestillingen om at bevegelsen representerer folkeviljen. Når denne har ledere som spiller på det karismatiske, som Chavez, er berøringspunktene med fascistiske bevegelser og ledere slående.

Likevel har det ikke ført til noen selvransakelse og oppgjør på venstresiden, i betydning av hele venstresiden og en taus høyreside. De antiamerikanske og antiisraelske refleksene er der fortsatt, det samme er refleksene som er propalestinske, proislamistiske.

Dermed havner man på feil side.

De venstreliberale eliten som styrer Norge og resten av Europa snakker automatisk om de farlige på høyresiden og grumset i folkedypet. Men de spiller høyrekreftene i armene, og klarer ikke skille på hvem som er hva på høyresiden.

At Front National ser USA som en trussel sier mye om hvor partiet hører hjemme. Da er partiet åpent for strømninger som står for holdninger og synspunkter som er høyreorienterte i den farlige betydningen.

Venstresiden og mediene har falt for fristelsen til å skjære alle på høyresiden over en kam. Det kan bare styrke de ekstreme. Når de moderate stemples som ekstreme, er effekten at de ekstreme blir utydelige, vanskelig å skille ut, og de forsvinner i mengden.

Den største feilen er likevel at man stempler store deler av folket og mener de har «feil» holdninger.

Ved en folkeavstemning i 2009 stemte sveitserne ja til at rumenere og bulgarere skulle ha fri innreise. Det var samme år som minaretforbudet gikk igjennom og Dagsavisen tegnet det sveitiske korset som et hakekors på forsiden.

Fem år etter har altså sveitserne svingt. Blant nei-stemmene må man regne med at det er mange som er ja i sine hjerter, men stemmer med lommeboken eller overjeget. Til tross for massiv propagandaovervekt stemmer folk ja. Noe er viktigere enn penger.

Hvis venstresiden mener det å ivareta sine interesser er det samme som fremmedfrykt har den tapt.

Den har tapt!

Det skumle er at det finnes en autoritær høyreside i Europa, kanskje den også går gjennom høyrepartiene, men at den finnes synes klart.

Befolkningen utsettes for en antidemokratisk knipetangsmanøver. På den ene siden de autoritære strømninger på høyresiden, på den annen  en liberal elite omfavner en toleranse som styrker de intolerante, som innsneverer og truer ytringsfriheten. Venstresiden har en ideologisk affinitet med islamister, og sympatien med arabere og palestinere er av en type som gjør blind for eller unnskylder jødehat.

Befolkningen blir klemt fra mange sider. Det er ikke lett å holde hodet kaldt og kunne orientere seg.