EU-Fear3_SE

Journalister klarer ikke skjule sin skuffelse over at det ble Leave. Det er ikke rart når de ikke er i stand til å forklare hvorfor.

Derfor kunne de heller ikke forutse at det ville bli Leave. De har mistet touch’en, fordi de ikke lenger forstår hva som er folks interesser, deres håp og forventninger. Mediene har andre interesser. De er forkynnere av the Project, som er omdannelsen av nasjonalstatene til multietniske, multitolerante samfunn. Fordi den opprinnelige befolkningen ikke er like begeistret over å bli fortrengt har de påtatt seg oppdragerrollen. EU har de siste årene beveget seg i autoritær retning, slik myndighetene lokalt også har det.

Den opprinnelige befolkningen er en konstant trussel mot dette Project’et. Folkeavstemninger er derfor en risiko. Men vet aldri, for å bruke Thorbjørn Jaglands ord, hva folk kan finne på. Derfor satset the powers that beProject Fear: Folk ville ødelegge sin egen økonomiske fremtid hvis de lot seg lokke av Leave. For å frata Leave-kampanjen ett av dets sterkeste kort – innvandring – sa man at Leave spilte på rasisme, islamofobi og fremmedfrykt.

Om det skjer bevisst eller ubevisst er irrelevant. Dette er den melken alle journalister fores opp på. Når New York Times dekker kampanjen så skriver Steven Erlanger og Stephen Castle :

ANNONSE

It has been a campaign punctuated by numerous claims that have little relationship to the facts, with sharp overtones of xenophobia, racism, nativism and Islamophobia, and it was marked tragically last Thursday with the assassination of a young Labour member of Parliament and mother of two, who fiercely backed the Remain campaign.

Her stempler den kjente avisen Leave-kampanjen med ord som er moralsk kompromitterende, og kobler deretter disse overtrampene med drapet på Jo Cox.

Når det gjelder å gi selv frihet til å finne moralske defekter hos de man ikke liker, synes det ikke å være noen grenser. Samtidig som man beklager polariseringen, hiver man selv bensin på bålet. Denne dobbeltkommunikasjon og dobbelt bokholderi er blitt et fast trekk ved establishments måte å utøve makt på. For det handler om makt. Det har gått opp for mange briter.

Mediene er en blanding av misjonærer og inkvisitorer, og de fyller begge roller med den største naivitet og troskyldighet.

– Jeg? Vi? Har vi gjort noe?

De blir fornærmet hvis noen i det hele tatt våger å stille spørsmålet.

Cameron får nå skylden for å begått tidenes politiske feil ved å la folket bestemme.

New York Times-artikkelen heter karakteristisk nok: “Brexit” vote is a problem of Cameron’s own making. Selv en moderat erfaren kommentator som Martin Wolf er rasende på Cameron.

Martin Wolf, the economic columnist of The Financial Timeswrote that “this referendum is, arguably, the most irresponsible act by a British government in my lifetime.” Summarizing the nearly unanimous opinion of economists that a British exit — “Brexit” — would be followed by a major shock and permanent loss of growth, he concluded: “The outcome might well prove devastating.”

Er det uansvarlig å spørre folket? Alt ble gjort for å få riktig resultat. Når det likevel ikke lyktes, tyder ikke det på at folk mener noe sterkt? Var det bedre om de ikke var blitt spurt? Slik er holdningen til demokrati i det 21. århundre.

Vi har fått et “styrt demokrati”. Managed democracy er et begrep man bruker om land som Putins Russland og andre autoritære stater: De gjennomfører valg, har medier som virker moderne, valgkamp, meningsmålinger osv. Men det hele er sterkt kontrollert. Styresmaktene våger aldri la folket få si sin mening. Demokrati er redusert til et navn og en fasade.

EU har de senere år beveget seg i en slik retning og nasjonale regjeringer og eliter har kopiert tankegangen og metoden.

Det legger en autoritær, klam hånd over demokratiet. Hvis folket ikke gjør en kraftanstrengelse vil demokratiet først bli splintret, så vil det bli en fragmentert affære, uten samlende samtale/tema. De spørsmål folk brenner for vil det ikke bli mulig å stille.

Dette trykket ovenfra er en vesentlig del av forklaringen på at det ble Leave.

Merkels forvandling til Mor Theresa i fjor sommer var selve inkarnasjonen av denne transformasjonen. Trolig er reaksjonen like sterk i Tyskland som i Storbritannia, men de har ikke samme politiske kultur.

Disse kreftene river store land som Frankrike og Tyskland fra hverandre innenfra. Brussel blir mer og mer autistisk.

Leave-seieren var en demonstrasjon av at det fortsatt er mulig å redde demokratiet.

 

EU-Fear3_SE

Tegning: Putin ble blåst opp. Ville man virkelig styrke hans posisjon? Symmetrien mellom høyresiden og jihadister spiller samme rolle. Det er emosjonell utpressing.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629