Kommentar

Fristelsen til å bruke tu quoque-argumenter der mennesker kolliderer er stor, og faren kan synes selvinnlysende. «Du også!» er hva vi sier til hverandre fra vi er barn. Men når voksne begynner å slynge slike anklager mot hverandre, får det helt andre konsekvenser.

Tu quoque er en type drepende selvrettferdiggjøring: «Dere er ikke bedre enn oss. Dere gjorde det samme som oss, så hvilken rett har dere til å kritisere oss?»

Vladimir Putin bruker dette konsekvent og effektivt: Han har rett til å bygge en autoritær, hovmodig stat fordi NATO og Vesten har omringet Russland. Det samme «beleiringsargumentet» brukte bolsjevikene og Lenin. At de var kringsatt av fiender ga dem rett til nødtiltak og selvjustis mot virkelige og innbilte fiender.

Katastrofen i Irak er en kjærkommen gave til alle som trenger et argument mot USA: «Du også!» «Hvis Irak er USAs gave til Midtøsten, vil vi betakke oss!» har vært sagt av flere, bl.a. Putin. Han har også brukt det som en moralsk utjevner: USA har ikke noe å bebreide Russland. De har selv svin på skogen.

Dette er Jesu ord om at den som er uskyldig kan kaste den første sten, snudd på hodet: «Du også!» brukes til å unnskylde ondskapen, ikke til å bevisstgjøre om alles skyld.

«Onde stater» bruker bevisst tu quoque-argumentet som strategi for å forvirre omverdenen. Unnskyldningen og rettferddigjøringen av egne handlinger og kritikk av motparten gir seg ut for å være et forsøk på moralsk likevekt og balanse, og noen tar det som et forsøk på dialog. Tu quoque spiller på den dårlige samvittigheten. Uansett hvor groteske anklagene er, er det alltid noen som prøver å «forstå». Når Iran tar britiske soldater til fange, i realiteten som gisler, henvises det til amerikanernes styrting av Mossadeq i 1953, til sjahens undertrykkelse og vestlig støtte, selv om dette ikke har noe med Irans oppførsel å gjøre. Det var akkurat samme strategi Hitler spilte mesterlig på: Tyskland var blitt ydmyket av Versailles og krevde bare hva som var deres.

Jeg synes å merke at villigheten til å forstå ondskapen er større enn på lenge. Demoniseringen av Bush har nettopp virket som en moralsk utjevner i beste «Du også!»-tradisjon. Det finnes en sammenheng mellom svartmalingen av USA og forståelsen for Putin, for islamisme og for undertrykkelse som ikke skyldes Vesten, f.eks Hugo Chavez.

Slik denne moralske utjevner fungerer, oppstår det en forestilling om at det er USAs skyld at de andre også begår feil. Våre egne journalister er alltid flinke til å finne den minste lille flik av unnskyldning eller formildende omstendighet for f.eks. Taliban, mens man overfokuserer på NATOs feil eller sogar snakker om «aggressiv krigføring» (SV). Man påfører seg selv et nederlag i en selvoppfyllende profeti.

Motparten følger nok ikke med på hvert ord som faller fra norske journalisters penn eller munn, men de leser veldig godt dette skyldkomplekset og den nærmest lystbetonte defaitismen. (Den var tydelig under Kosovo-krigen, fordi NATO våget å bruke makt og vestlig maktbruk er prinsipielt forkastelig. Alternativet til NATO – i Kosovo som i Afghanistan – blir aldri nevnt.)

Kampanjen «Hent soldatene hjem» er et grelt eksempel. Forsøk på debatt (Aage Borchgrevink, Henrik Hovland, Aslak Nore) blir avvist som hets av Erling Borgen og Boye Ullmann i Dagbladet.

Det interessante er ikke at noen ønsker fred for enhver pris og ikke liker krig og likposer. Det interessante, og jeg vil påstå nye, er en bølge av moralsk indignasjon mot USA som forvandles til forståelse for diktaturer og totalitære bevegelser.

Det ligger noe i luften når Mr. Moskva-korrespondenten himself, Hans-Wilhelm Steinfeld, lyder som en PR-agent for Putin. Steinfelds kommentar til helgens valg lød som et gufs fra 1920-30-årene: «Togene går i rute.» Ikke ett ord om hva det har kostet. Ikke ett ord om Tsjetsjenia, Litvinenko eller Anna Politkovskaja.

Polarisering

Det ligger en aggresjon innebygd i «Du også!». Tyranniske regimer i vår tid vet å utnytte det til å mobilisere støtte i form at hat mot «andre». Riktig farlig blir det når de «andre» befinner seg innenfor landets grenser. Slobodan Milosevic er kroneksemplet, og vi snakker her om samtid. Putin spiller på akkurat de samme strenger: sjåvinisme og forakt for annerledeshet, det være seg folk i Kaukasus eller homofile. Det er ikke tilfeldig at høyrenasjonalistiske og fascistiske grupper har vokst seg sterke.

Men også i Europa er det idag rom for «Du også!»-argumentasjon. Under den polerte, ideelle overflaten føres det hele andre «regnskaper». Det gjelder særlig muslimer som fører seg som ofre, men også folk som kan omfattes av begrepet «rasisme».

Den politiske korrekthet har bannlyst visse ord og begreper. Men det kreves en langt større sensitivitet for å unngå å piske opp følelser. Likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen trådte midt ute i dette minefeltet da hun sist uke nevnte tre eksempler på «rasisme»: Drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia, ambulansefolkenes neglisjering av Ali Farah i Sofienbergparken i sommer, og tolltjenestemenns ransaking av en svart britisk kvinne ved innreise til Norge. Tillitsvalgte for tollerne reagerte sterkt på sammenstillingen, og Osmundsen måtte beklage og strøk avsnittet fra nettversjonen.

Man kan gjerne benekte det, men den raske veksten i innvandringen til Europa har ført til motsetninger. Når myndighetene stempler det som rasisme, bidrar de til å øke motsetningene. Myndighetene og nomenklaturaet våger ikke ta opp de negative faktorene ved det demografiske eksperimentet de selv har bidratt til. De klynger seg til tiltak som Mangfoldsåret 2008 og kampanjer mot rasisme i offentlig sektor.

De undervurderer folk, og folket har gjennomskuet mekanismene myndighetene bruker. Det er ikke bra for demokratiet. Det har skapt grobunn for en type ressentiment, for en følelse av rett til å forsvare den innfødte kulturen. Denne diffuse reaksjonen går langt ut over Frp-segmentet. Hvis man møter dette med rasisme-klubba, vil man bare forsterke motsetningene.

Ved raske forandringer av den typen Vest-Europa har opplevd, er det naturlig med motsetninger. Men hvis man ikke våger å debattere dem på en åpen måte, vil de gå under jorden. Denne innsikten har man brukt til forsvare at nynazisme ikke bør forbys (selv om FN krever det). Men man er altså ikke i stand til å se det samme poenget når det gjelder brede lag av egen befolkning.

Denne mur av uforstand virker som bensin på radikaliseringsbålet. Jeg så senest i helgen en sympatisk, debattglad danske stille spørsmål om hvorfor man ikke hører noe om rettighetene til Kosovos serbere, og hvorfor man ikke husker hva som ble gjort mot sivile serbere i Kroatia. Indignasjonen, følelsen av ensidighet gjør at folk mister sine hemninger.

Ubalanse kan ikke korrigeres ved at man roper «Du også!». Det er oppskrift på krig.

Sivilisasjon betyr som Freud lærte, hemninger, både i enkeltmennesket og institusjonelt. «Du også» er en motor, som hvis den får løpe fører til krig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Kommentar

Fristelsen til å bruke tu quoque-argumenter der mennesker kolliderer er stor, og faren kan synes selvinnlysende. «Du også!» er hva vi sier til hverandre fra vi er barn. Men når voksne begynner å slynge slike anklager mot hverandre, får det helt andre konsekvenser.

Tu quoque er en type drepende selvrettferdiggjøring: «Dere er ikke bedre enn oss. Dere gjorde det samme som oss, så hvilken rett har dere til å kritisere oss?»

Vladimir Putin bruker dette konsekvent og effektivt: Han har rett til å bygge en autoritær, hovmodig stat fordi NATO og Vesten har omringet Russland. Det samme «beleiringsargumentet» brukte bolsjevikene og Lenin. At de var kringsatt av fiender ga dem rett til nødtiltak og selvjustis mot virkelige og innbilte fiender.

Katastrofen i Irak er en kjærkommen gave til alle som trenger et argument mot USA: «Du også!» «Hvis Irak er USAs gave til Midtøsten, vil vi betakke oss!» har vært sagt av flere, bl.a. Putin. Han har også brukt det som en moralsk utjevner: USA har ikke noe å bebreide Russland. De har selv svin på skogen.

Dette er Jesu ord om at den som er uskyldig kan kaste den første sten, snudd på hodet: «Du også!» brukes til å unnskylde ondskapen, ikke til å bevisstgjøre om alles skyld.

«Onde stater» bruker bevisst tu quoque-argumentet som strategi for å forvirre omverdenen. Unnskyldningen og rettferddigjøringen av egne handlinger og kritikk av motparten gir seg ut for å være et forsøk på moralsk likevekt og balanse, og noen tar det som et forsøk på dialog. Tu quoque spiller på den dårlige samvittigheten. Uansett hvor groteske anklagene er, er det alltid noen som prøver å «forstå». Når Iran tar britiske soldater til fange, i realiteten som gisler, henvises det til amerikanernes styrting av Mossadeq i 1953, til sjahens undertrykkelse og vestlig støtte, selv om dette ikke har noe med Irans oppførsel å gjøre. Det var akkurat samme strategi Hitler spilte mesterlig på: Tyskland var blitt ydmyket av Versailles og krevde bare hva som var deres.

Jeg synes å merke at villigheten til å forstå ondskapen er større enn på lenge. Demoniseringen av Bush har nettopp virket som en moralsk utjevner i beste «Du også!»-tradisjon. Det finnes en sammenheng mellom svartmalingen av USA og forståelsen for Putin, for islamisme og for undertrykkelse som ikke skyldes Vesten, f.eks Hugo Chavez.

Slik denne moralske utjevner fungerer, oppstår det en forestilling om at det er USAs skyld at de andre også begår feil. Våre egne journalister er alltid flinke til å finne den minste lille flik av unnskyldning eller formildende omstendighet for f.eks. Taliban, mens man overfokuserer på NATOs feil eller sogar snakker om «aggressiv krigføring» (SV). Man påfører seg selv et nederlag i en selvoppfyllende profeti.

Motparten følger nok ikke med på hvert ord som faller fra norske journalisters penn eller munn, men de leser veldig godt dette skyldkomplekset og den nærmest lystbetonte defaitismen. (Den var tydelig under Kosovo-krigen, fordi NATO våget å bruke makt og vestlig maktbruk er prinsipielt forkastelig. Alternativet til NATO – i Kosovo som i Afghanistan – blir aldri nevnt.)

Kampanjen «Hent soldatene hjem» er et grelt eksempel. Forsøk på debatt (Aage Borchgrevink, Henrik Hovland, Aslak Nore) blir avvist som hets av Erling Borgen og Boye Ullmann i Dagbladet.

Det interessante er ikke at noen ønsker fred for enhver pris og ikke liker krig og likposer. Det interessante, og jeg vil påstå nye, er en bølge av moralsk indignasjon mot USA som forvandles til forståelse for diktaturer og totalitære bevegelser.

Det ligger noe i luften når Mr. Moskva-korrespondenten himself, Hans-Wilhelm Steinfeld, lyder som en PR-agent for Putin. Steinfelds kommentar til helgens valg lød som et gufs fra 1920-30-årene: «Togene går i rute.» Ikke ett ord om hva det har kostet. Ikke ett ord om Tsjetsjenia, Litvinenko eller Anna Politkovskaja.

Polarisering

Det ligger en aggresjon innebygd i «Du også!». Tyranniske regimer i vår tid vet å utnytte det til å mobilisere støtte i form at hat mot «andre». Riktig farlig blir det når de «andre» befinner seg innenfor landets grenser. Slobodan Milosevic er kroneksemplet, og vi snakker her om samtid. Putin spiller på akkurat de samme strenger: sjåvinisme og forakt for annerledeshet, det være seg folk i Kaukasus eller homofile. Det er ikke tilfeldig at høyrenasjonalistiske og fascistiske grupper har vokst seg sterke.

Men også i Europa er det idag rom for «Du også!»-argumentasjon. Under den polerte, ideelle overflaten føres det hele andre «regnskaper». Det gjelder særlig muslimer som fører seg som ofre, men også folk som kan omfattes av begrepet «rasisme».

Den politiske korrekthet har bannlyst visse ord og begreper. Men det kreves en langt større sensitivitet for å unngå å piske opp følelser. Likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen trådte midt ute i dette minefeltet da hun sist uke nevnte tre eksempler på «rasisme»: Drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia, ambulansefolkenes neglisjering av Ali Farah i Sofienbergparken i sommer, og tolltjenestemenns ransaking av en svart britisk kvinne ved innreise til Norge. Tillitsvalgte for tollerne reagerte sterkt på sammenstillingen, og Osmundsen måtte beklage og strøk avsnittet fra nettversjonen.

Man kan gjerne benekte det, men den raske veksten i innvandringen til Europa har ført til motsetninger. Når myndighetene stempler det som rasisme, bidrar de til å øke motsetningene. Myndighetene og nomenklaturaet våger ikke ta opp de negative faktorene ved det demografiske eksperimentet de selv har bidratt til. De klynger seg til tiltak som Mangfoldsåret 2008 og kampanjer mot rasisme i offentlig sektor.

De undervurderer folk, og folket har gjennomskuet mekanismene myndighetene bruker. Det er ikke bra for demokratiet. Det har skapt grobunn for en type ressentiment, for en følelse av rett til å forsvare den innfødte kulturen. Denne diffuse reaksjonen går langt ut over Frp-segmentet. Hvis man møter dette med rasisme-klubba, vil man bare forsterke motsetningene.

Ved raske forandringer av den typen Vest-Europa har opplevd, er det naturlig med motsetninger. Men hvis man ikke våger å debattere dem på en åpen måte, vil de gå under jorden. Denne innsikten har man brukt til forsvare at nynazisme ikke bør forbys (selv om FN krever det). Men man er altså ikke i stand til å se det samme poenget når det gjelder brede lag av egen befolkning.

Denne mur av uforstand virker som bensin på radikaliseringsbålet. Jeg så senest i helgen en sympatisk, debattglad danske stille spørsmål om hvorfor man ikke hører noe om rettighetene til Kosovos serbere, og hvorfor man ikke husker hva som ble gjort mot sivile serbere i Kroatia. Indignasjonen, følelsen av ensidighet gjør at folk mister sine hemninger.

Ubalanse kan ikke korrigeres ved at man roper «Du også!». Det er oppskrift på krig.

Sivilisasjon betyr som Freud lærte, hemninger, både i enkeltmennesket og institusjonelt. «Du også» er en motor, som hvis den får løpe fører til krig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også