Sakset/Fra hofta

Da gikk det nesten som det måtte gå – og hadde Dagsavisens hysteri vært smittsomt, så hadde antagelig vi som håpet at den borgerlige blokken skulle vinne hylt opp om at Norges undergang er nært forestående nå.

Det er den ikke. For uansett hva Arne Strand påstår, så er ikke Svartedauen snedig kamuflert som politiske partier i dagens Norge; ingen kommer til å ri skarpskodd gjennom landet som noen slags Apokalypsens ryttere på 4 korte år. Ikke engang Arbeiderpartiet ville lykkes med det om de prøvde.

Selv har jeg forresten fått med meg noen regjeringsskifter i min tid, og som regel har disse innebåret den enorme forskjellen det er å få kroner 12,50 – tolvfemti – i henholdsvis skattelette eller økt ditto.

Og det er mye å glede seg over ved årets valg: De bittesmå snublesteinene er praktisk talt utradert fra norsk politikk for denne perioden. SV er gudskjelov en av valgets store tapere, Sp og Krf likeså. Abid Q. Raja-partiet er som seg hør og bør helt ute, sammen med partiets sjarmerende leder Lars Sponheim. Det er nok det beste, for når man begynner å se brunfarge overalt og messer monomant om sin egen moralske overmenneskelighet; da er det mye som taler for at man trenger en veldig lang pause – så lang at den er for permanent å regne. Resten er også såre godt: Krf burde etter min mening ikke fått stille til politisk valg i en sekulær stat i det hele tatt, SV-klubben for spesielt interesserte burde vært et frivillig fritidsalternativ for nettopp spesielt interesserte og når det gjelder Sp kommer Arne Strands snodige kamuflasje-teori endelig til anvendelse: Sp er ikke et politisk parti – det er en lobby-organisasjon forkledd som ett.

Til gjengjeld er Arbeiderpartiet, med sin historiske vekst som regjeringsparti, valgets største vinner, og de som tror at noen stemmer på Ap fordi partiet vil føre en «raus» innvandringspolitikk må tro om igjen. Det er det stort sett bare SV og Venstre som ønsker seg, og vi så jo hvordan det gikk. Imidlertid er Aps innvandringspolitiske program strengere enn Høyres, og de har – mer enn Høyre – tatt etter flere av Frps forslag hva angår asyl- og innvandringspolitikk. Ap steg mer enn de falt i sluttspurten, noe som tyder på at de i siste liten foreslåtte asylinnstramningene; Knut Storbergets satsning på raskere utsendelse av kriminelle asylsøkere og Jan Bøhlers og Rune Gerhardsens uttalelser om internering har vært velkomne blant partiets velgere. Gårsdagens valg innebar hovedsakelig en høyredreining i norsk politikk, og kan under ingen omstendigheter tolkes som et nytt mandat til Arbeiderpartiets venstreside og deres støtter i SV. Den kongelige, venstredreide norske presse må gjerne forsøke å innbille seg selv og andre det motsatte, men Aps partimaskineri er nå en gang langt mer profesjonelt, jordnært og ansvarlig enn førstnevnte.

Norske journalister har for øvrig kledd seg så nakne hva gjelder troverdighet som det er mulig i denne omgangen, noe som heldigvis ikke varsler godt for deres yrkesmessige fremtid. Pressen lever egentlig av å selge troverdighet da de er avhengige av lesernes tillit, og det spørs vel om det er stort igjen av den i den litt over 50 prosenten av befolkningen som ikke synes at det er akseptabelt at journalister opptrer som en beruset heiagjeng på Store Stå.

Men kanskje har også Frp fått seg en liten lærepenge i dette valget, for i virkelighetens verden kan man ikke hevde at man skal gjeninnføre grensekontroller samtidig som man er elleville tilhengere av Schengen-avtalen. Det er dessuten svært begrenset hvilke gjennomgripende forandringer hva angår asyl- og innvandringspolitikk man får innført, hvis man ikke samtidig er villig til å revurdere internasjonale avtaler som aldri har vært seriøst revidert – kun gjenstand for såkalt «dynamisk tolkning» i 58 år av aktivistiske jurister på godhetsindustriens lønningsliste.

Derfor har jeg heller ikke hatt noen som helst tro på at et borgerlig regjeringsskifte eller flertall for Frp alene ville føre de endringene jeg mener er nødvendige på dette området, og alt det andre er tross alt bare et spørsmål om hvem som skal få bruke pengene dine til hva og hvor mye de neste fire år. Hvilket naturligvis gjør at jeg er ekstra lykkelig over at jeg ikke tjener penger og følgelig ikke betaler skatt denne morgenen.

Høyre har kanhende lært noe av gårsdagen de også, for det er svært mye som tyder på at velgerne har straffet minipartiene for deres manglende evne til å innordne seg den tilværelsen de faktisk befinner seg i: De er bøtteknott-partier så godt som ingen bryr seg om, og kan ikke tillate seg å arrogant diktere de store partiene slik de åpenbart tror de er i posisjon til – hva enten det gjelder Ap, Høyre eller Frp. Det er liksom noe med at det sjeldent er lønnsomt å gjøre opp regningen uten vert, som i dette tilfellet altså er noe så harry som velgerne.

Det later uansett til at det er en Høyre/Frp-regjering den borgerlige delen av folket vil ha, og det er å håpe at i hvert fall Høyre har fått med seg denne beskjeden. For det forferdelige traumet og påfølgende hjerteinfarktet man fikk da man en kveld hadde lagt seg i glad bevissthet om at Høyre hadde vunnet valget, for deretter å våkne opp til Kjell Magne Bondevik som statsminister og Venstre i regjering neste morgen – ja, det unner jeg nesten ingen. Noe sånt tror jeg ikke jeg har helse til å overleve en gang til.

Sånn ellers er jeg sikker på at det blir underholdende å bivåne enhver forklaring på pengeoverførsler til Trond Giskes elskelige stormtropper i Kulturrådet i årene frem til 2013. Er det noe Giskekompiser og Giske-Kulturrådsmedlemmer Arnfinn Bjerkestrand og Erik Fosnes Hansen har gjort til de grader klart for befolkningen, så er det at vi ikke har et fritt og uavhengig kulturliv i Norge. Kulturlivet er ikke blitt mer mangfoldig av at Aps Trond Giske plasserer sine personlige venner i maktstillinger og subsidierer samme i det som skulle vært sivile institusjoner. Snarere er det omvendt: Det har utelukkende blitt mer snevert. Det samme gjelder for alle de påståtte NGO`ene som slett ikke er NGO`er – istedet er de hel- og halvstatlige institusjoner styrt av politiske utnevnelser. Det bør ha blitt ualminnelig tydelig å se for selv de aller mest tungnemme i løpet av denne valgkampen.

Så skal noen takkes spesielt i dag, så må det være Giskekulturkampens- og rådets Bjerkestrand som har kledd sosialdemokratiets kulturpolitikk og norsk kulturliv like nakent som pressemiljøet har gjort med seg og sine. Forresten akter Bjerkestrand etter sigende å opptre som en «kulturens vaktbikkje» etter gårsdagens valg. Hva slags type vaktbikkje Bjerkestrand vil bli er ikke godt å si, da jeg dessverre ikke vet hva slags hunderaser Giske foretrekker.

Men med tanke på hva han har gjort med Kulturrådet og norsk kulturliv, er det stor sannsynlighet for at han – som politikere flest – foretrekker den ynkverdige typen som liker seg best på fanget og aldri bjeffer.

En god, tverrpolitisk kampsak for det sivile samfunnet bør derfor være å bruke de neste fire årene på å gjenerobre våre sivile institusjoner ved å stanse den klamme politiseringen som pågår, for det var nære på ved dette valget. Så nære at selv de som heiet frem den rødgrønne regjeringen nå burde innse faren som ligger i at politikerne stikker sine stadig lengre fingre inn i sivilsamfunnets egne institusjoner. For kan de rødgrønne, da kan også en fremtidig borgerlig regjering med – huff, huff og atter huff – Frp i gjøre det! Så vi har fortsatt mye å gjøre fremover.

Vi skal med andre ord sloss videre, akkurat som etter forrige valg og valget før der igjen.