Sakset/Fra hofta

Trond Giske under landsmøtet til Arbeiderpartiet i Folkets Hus i Oslo den 6. april 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

Trond Giske har hatt mange roller i norsk politikk. I dag er hans fremste funksjon å holde Jonas Gahr Støre våken om natten. For Gahr Støre kan bare spekulere på hva som blir Giskes neste trekk. Én ting er så godt som sikkert: Trond Giske har absolutt ingen planer om å forsvinne stille og rolig inn i glemselen. Han har mye ugjort. Han har noe å gjøre opp. Det er dårlig nytt på Youngstorget. Og trolig godt nytt for de borgerlige.

Partileder Jonas Gahr Støre må for tiden registrere at partiet lekker velgere både til venstre og til høyre – til SV/Rødt/MDG og til Senterpartiet. I tillegg sliter man med å finne partiets vinnersaker. Hva skal egentlig Arbeiderpartiet stå for i 2019 og fremover, ut over å være en plattform for Jonas Gahr Støres stadige utfall mot de borgerlige? Man bør kanskje ha noen egne vyer også?

«Ingen kommentar»

En av de største utfordringene for dagens ledelse i Arbeiderpartiet er av en slik art at man i partiet knapt orker å snakke om den. Det handler om den tidligere nøkkelpersonen i partiet, Trond Giske. For hva er hans planer? Når kommer han tilbake, på en eller annen måte? Hvordan skal ledelsen på Youngstorget håndtere en fortsatt kampvillig Giske som sannsynligvis arbeider for å gjenvinne makt og innflytelse?

Så langt later man som om saken ikke eksisterer. Mediespørsmål til Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik om Giske møtes med et knapt «ingen kommentarer». Men dette spørsmålet stilles forbausende sjelden av norsk presse. Hva kan det skyldes? En sannsynlig grunn er at det siste norske redaksjoner ønsker å gjøre i et valgår, er å fungere som de facto støttespiller for de borgerlige partiene. For det er som kjent ikke Erna, Siv & co. norske journalisters hjerter banker for.

Mediene lærte kanskje noe av valgkampen i 2017, der kritisk fokus på Gahr Støres lederegenskaper, personlige økonomi osv. bidro til at Erna Solberg ble sittende som statsminister? Den feilen gjør man neppe igjen.

Giske snakker ut – Gahr Støre er fortsatt taus

Det mange oppfattet som siste «spiker i kisten» for Giske i norsk toppolitikk, var den massivt omtalte «dansevideoen». Men etter hvert har det vist seg at denne mediestormen var nokså tynt fundert. Giskes sak ble styrket da det angivelige offeret, en sterk og troverdig kvinne i tyveårene, «sto frem» og erklærte det hele som harmløst. Hun så ikke på seg selv som noe offer for noe som helst.

I en episode av programserien «Vårt lille land» i TV2 nylig ble Giske og hans samboer/forlovede grundig intervjuet om det som hadde hendt. Her fremsto både ringreven Giske og den medievante Haddy N’jie på en nær og personlig måte som utvilsomt rettet opp en del tillit i de tusen tv-sofaer.

Plutselig var det Giske som befant seg i en slags offerrolle. Han kunne med en viss rett hevde seg urettferdig behandlet. Og hvordan kom så Gahr Støre ut av det, han som så bastant hadde gått ut mot Giskes atferd i en sak som viste seg å ikke være noen sak? Neppe særlig godt.

Det ble avslutningsvis opplyst at Støre og Tajik var blitt bedt om å kommentere programmet, men de hadde ikke ønsket å si noe. Dette siste ble hengende tungt i luften mens rulleteksten gikk.

Bygger seg opp hjemmefra

I manges øyne er Giske mer eller mindre renvasket i dansevideosaken. På kjøpet får han med seg en porsjon godvilje som for mange vil overskygge mye av støyen rundt de tidligere «Me Too»-sakene.

I tillegg har han fortsatt fotfeste i deler av partiet der Gahr Støre står svakt, det vil si på venstresiden, i fagbevegelsen og på hjemmebane i Trøndelag. Giske har rett og slett den sosialdemokratiske troverdigheten «den rike vestkantgutten» Gahr Støre så tydelig mangler.

Allerede nå sist 1. mai var Giske tilbake på talerstolen, i trøndelagskommunen Holtålen. Han var i godt gammelt slag og holdt seg til politiske saker som ikke hadde noe med hans person å gjøre. Men det var liten tvil om at hans egentlige budskap denne dagen var «revansje» og at ingen på Youngstorget skal føle seg for trygge. I’ll be back.

Gahr Støres mareritt – Solbergs håp?

Det er langt fra sikkert at Giske kan gjenerobre gamle posisjoner. Det er faktisk ganske tvilsomt. Men trolig vil han prøve. For hele hans person oser av ambisjoner og kamplyst. Han er en kriger i politikken, og få kan bygge allianser og nettverk som ham. Og noe kan han i hvert fall oppnå, nemlig å skape mye hodebry for Gahr Støre & Tajik. Det i seg selv vil muligens gi ham en viss tilfredsstillelse etter alt som har skjedd.

Men Giskes felttog mot gamle høyder kan samtidig ha en helt annen effekt: Nemlig å være en avgjørende hindring for at Arbeiderpartiet kan reise seg igjen. Noen frykter at et nytt, utmattende Trond Giske-kaos vil bli en trussel mot en sterk venstreside med Arbeiderpartiet i førersetet.

Andre igjen ser dette som det største «håpet» Norge har for å unngå en rødgrønn regjering fra høsten 2021. Det er derfor Trond Giske er Jonas Gahr Støres verste mareritt. Men samtidig er dette kanskje grunnen til at folk på den andre siden i politikken bør heie bittelitt på Trond Giske fremover?

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her