Kommentar

Arbeiderpartiet raser nedover i kommuner over hele landet. Det er et tilnærmet katastrofevalg for partiet. Spørsmålet må stilles: Skal noen ta ansvar? Eller skal man fortsette fremover mot neste stortingsvalg i samme spor – nemlig nedover?

Allerede tidlig på valgkvelden var det klart at det går mot et elendig valg for AP. Virkelig, virkelig dårlig. Kunstig jubel og «fornøyde», tilgjorte floskler fra partiets valgvake kan ikke endre på det. Fiasko er fiasko, uansett hvor godt man prøver å pakke det inn.

Riktignok blir trolig Raymond Johansen blir sittende som byrådsleder i Oslo, mens Rita Ottervik beholder lederjobben i Trondheim. Men begge har tapt velgere så det suser, og er nå mer enn noensinne avhengige av støtte fra MDG og SV, til dels også SP og Rødt. At disse lokale AP-toppene blir sittende i sine posisjoner, er langt fra noe tegn på at «folket vil ha vår politikk», som Hadia Tajik så freidig prøvde å omskrive det i et tidlig intervju på NRK valgkvelden.

Nå jobbes det på høytrykk blant de tallrike rådgiverne i partiapparatet med å fabrikkere bortforklaringer og unnskyldninger for miseren. Men inntrykket lar seg rett og slett ikke rokke: Dette er et klart mistillitsvotum fra det norske folk til nåværende ledelse og politikk i Arbeiderpartiet. Velgerne har ikke kjøpt partiets retorikk, og man har heller ikke sans for de figurene som fronter partiet nasjonalt.

Partileder Jonas Gahr Støre og hans nærmeste hoff har allerede snublet så det sang ved ett valg, nemlig forrige stortingsvalg, i 2017. Den gang var det allerede «klart» i lang tid på forhånd at valget skulle bli en parademarsj til regjeringsposisjon for Arbeiderpartiet, og at statsministeren skulle hete Jonas Gahr Støre. Flyttebil var antagelig allerede bestilt.

Men gjennom feilslåtte strategivalg og personlige svak opptreden greide man å tape temmelig klart til de blå. Det var et nesten utrolig eksempel på hvordan man kan klare å rote bort en overlegen ledelse nærmest på målstreken.

Forut for 2019-valget har Støre brukt alt av «triks i boka». Nå skulle det gjenvinnes tillit, man skulle ikke gå på noen ny smell. Han har reist landet på kryss og tvers, kledd seg i lusekofte og arbeidsantrekk, vært så folkelig han bare kan, delt ut bøttevis med roser, vært pågående og «flink» til å avbryte alle andre i debattene, og ellers snakket så mye skitt som det vel er mulig om sine motstandere.

Det har ikke hjulpet en døyt.

Partiet virker helt uten energi og livsgnist. Det berømte valgkampmaskineriet som alltid har vært partiets styrke, har de siste ukene sett ut som en livstrøtt, gammel gamp som så vidt klarer å stå oppreist.

Så er da spørsmålet: Hvor går veien videre for partileder Støre nå? Skal han nå «brette opp ermene» frem mot et nytt valg, i 2021? Er det noen reell grunn til å tro at hans personlige stil og argumenter plutselig vil falle i veldig mye bedre jord da?

Eller skal han rett og slett bare innse at «det vil seg ikke», jeg får det bare ikke til. Jeg prøvde, men det gikk ikke helt hjem.

Om Støre selv ikke er villig til å trekke noen drastiske konklusjoner om sin stilling, er det vel etter hvert temmelig sannsynlig at andre i partiet begynner å sysle med den typen tanker.  For Arbeiderpartiet handler faktisk om mer enn Støre og hans private ambisjoner om å bli statsminister. Dette partiet må etter hvert se frem til livet etter Støre. For det er liten tvil om at den tiden nærmer seg.

Hvem og hva kommer da?

Det soleklare problemet er at Arbeiderpartiet lider av en påfallende mangel på sterke, troverdige arveprinser/-prinsesser som naturlig kan ta over lederrollen. Det har neppe noengang vært så tynt i rekken bak lederen som nå.

Nettopp denne mangelen på arvtakere er kanskje det halmstrået Støre trenger for å bli værende i sjefsstolen på Youngstorget.

Han «tar ansvar ved å bli sittende», i hvert fall litt til.

Alle som er interessert i norsk politikk, bør se med interesse frem til neste landsmøte i Arbeiderpartiet. Det kan bli en interessant affære.

 

«Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!