Kommentar

Aps nestleder Bjørnar Skjæran. Skjermdump YouTube

Det er allerede sagt og skrevet mye om siste helgs landsmøte i Arbeiderpartiet, ikke minst av gode skribenter her på Document. Det er ikke så rart. For dette landsmøtet ble på mange måter en temmelig selsom affære. Noen vil kalle det en ren farse.

Mange trodde det skulle bli en kjærkommen anledning til avklaring og forsoning. At man endelig skulle få ryddet opp etter en lang periode med bitter personstrid, alle begredelighetene med me-too og fokuset på «feil saker». Ikke minst var det et håp om at de mange fløyene og grupperingene som svirrer rundt og flittig markerer seg i partiets navn, nå skulle makte å vise at de faktisk tilhører samme parti. Vise at de vil samme sted, eller i hvert fall i noenlunde samme retning. Kort sagt, nå var stunden kommet for at Arbeiderpartiet skulle legge indre konflikter og splid bak seg – og gå samlet mot nye valg, nye posisjoner. Ja, nå var det omsider tid for å «snakke om politikk», som Jonas Gahr Støre har messet om i månedsvis. Men slik ble det jo slett ikke.

Politisk teater på laveste hylle
Det har vært en del snakk om Black box-teateret, som mange mener representerer et tilnærmet bunnivå av politisk markering i form av skuespilleri og merkelige opptrinn. Men de som tenkte at det neppe kan bli stort mer lavmåls enn Black box-teateret, hadde ikke sett for seg det som ble presentert på scenen (og i kulissene) på Arbeiderpartiets landsmøte-teater. Her fikk vi se en dårlig spilt forestilling som handlet om en form for tilgjort «enighet». Se, vi kan synge sanger, sammen! Men selv et barn kunne oppfatte at dette partiet aldri har vært mer splittet og nærmere full oppløsning enn nå. Ja, til og med NRK og TV2 så seg nødt til å rapportere om den åpenbare mangelen på harmoni, selv om de gjorde sitt beste for å sukre inntrykket og tåkelegge problemene ved å trekke frem gamle Ap-storheter som Gro og Jens.

Men denne gangen var det ikke slik at man «var venner likkavæl» rett etterpå. Inntrykket er at fløyene nå forlot landsmøtet i frustrasjon og resignasjon. Her er det ingen ermer som skal brettes opp til felles innsats. Her er det never som knyttes mot egne partifeller. Man merket seg at den sterkt venstrevridde AUF-fløyen i partiet nå vant frem med sin største fanesak, spørsmålet om konsekvensutredning i LoVeSe-området. Det er lett å se at dette for AUF egentlig handler om noe mer, nemlig om generell motstand mot all form for oljevirksomhet. Vi må redde verden, skjønner’u? At det er nettopp denne virksomheten de selv og deres foreldre i stor grad lever av, ser ikke ut til å være noe forstyrrende element i så måte. Mange lurer vel også på hva AUF egentlig gjør på et landsmøte i Arbeiderpartiet. Hvorfor melder de ikke like godt overgang til SV, der de politisk jo hører hjemme?

Var det noen ledere her?
Selv om det kanskje ikke virker slik, har faktisk Arbeiderpartiet anno 2019 en ledelse. Partileder Jonas Gahr Støre gjorde seg nok en gang bemerket ved å gjøre seg påfallende lite bemerket. Han hadde selvsagt sine sedvanlige, reprisepregede angrep på Erna & co («mer til dem som har mest fra før», gjesp), han snakket som vanlig lite om hva han ser for seg å gjøre dramatisk annerledes enn nettopp Erna & co. Han holdt til slutt en nokså besynderlig tale som av hans rådgivere nok var tenkt å skulle være «personlig og gripende», som gikk ut på at han følte seg så «hjemme» i Arbeiderpartiet, til tross for at han er søkkrik. Ellers merket man seg først og fremst at han mislyktes fundamentalt med det som er en partileders viktigste jobb i en slik setting, nemlig å samle partiet – og få det til å marsjere entusiastisk i takt mot kommende valg. I sin aller viktigste og mest prestisjefylte sak, LoVeSe-saken, gikk han på et sviende nederlag som tydelig viste at partiet gir jamt blaffen i hele Støre og hans posisjon. Selv den trofaste Ap-venn og TV2-kommentator Aslak Eriksrud bemerket at det var påfallende at et flertall på landsmøtet påførte sin partileder et slikt slag i ansiktet i et valgår.

Nestleder Hadja Tajik var også til stede, viste det seg. Etter lang tids forbausende anonym tilværelse i partiet, i kjølvannet av Giske-saken, der hun selv har spilt en temmelig underlig rolle, poppet hun nå opp på talerstolen på landsmøtet. Her avleverte hun en særdeles merkelig tale der det blant annet het at hun «elsker skattebetalere». Det var visst essensen i hennes budskap. Men mange vil vel mene at det egentlige budskap er «ja, nettopp, som dere ser, tanken på meg som en fremtidig statsministerkandidat er jo helt absurd».

Som erstatter for den pinlig detroniserte Giske dukket den ukjente størrelse Bjørnar Skjæran fra Helgelandskysten opp, til å være ny nestleder i tospann med Tajik. Bjørnar who ..? Det oser ikke akkurat handlekraft og velgersuksess av de to, vil nok en del mene.

Klovnene som underholder mens vi venter
Det etterlatte inntrykket er, som både skribenter og bidragsytere i kommentarfeltet på Document på eminent vis har påpekt, et parti i en grunnleggende krise, i splittelse og intern strid. Ingen må tro at Giske-saken er ferdig, der venter nye og interessante kapitler vi bare kan glede oss til. Bunnen er langt fra nådd. Men mest av alt er det jo så tindrende klart at dette partiet fullstendig mangler det som heter troverdig ledelse. De som nå spiller den rollen, er det man på godt norsk kaller pauseklovner. De er der og fyller tomrommet mens man venter på dem som skal komme inn og gjøre jobben på ordentlig. Sant å si er det vel bra at det forblir slik en god stund til.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her