Kommentar

Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg snakker om at samfunnet er et spleiselag og at Stein Erik Hagen stikker av. Men kan et spleiselag holdes sammen av moralisme, brennemerking og mobbing? Bør ikke systemet være bygget opp slik at folk ser at egeninteresse og fellesinteresse er sammenfallende?

Det handler om tillit. Når tilliten forsvinner, forsvinner også tilliten til spleiselaget. Folk begynner å trekke seg ut. Kanskje Stein Erik Hagens utflytting er et signal politikerne bør ta alvorlig.

At Halvorsen og Stoltenberg kun bruker moralske formaninger og skjenneprekener, sier noe om at de har en dårlig sak. De vil ikke ta virkeligheten inn over seg. Sannheten er at ingen frivillig betaler 200 millioner kroner i formueskatt. Det er hva Halvorsens evinnelige 1,1 % i formueskatt er hvis man eier 20 milliarder. Halvorsen og Stoltenberg mener at det bør Hagen-familien betale til felleskassa. Men staten som kapitalist viser i mange sammenhenger ingen slik idealisme, men opptrer amoralsk i forhold til penger.

Ingen av dem snakker om det grunnleggende faktum at Norge snart er det eneste landet i Vest-Europa som har beholdt formuesskatten. Å betale den er mao helt frivillig. Rike mennesker kan bare flytte. Jens Ulltveit Moe regnet ut at Hagen personlig betaler 30.000 kroner i døgnet for å bo i Norge. Det er et ganske dyrt hotell.

Sunt vett tilsier at man da ikke moraliserer, men kommuniserer.

Ulltveit Moe sier han velger å bli i Norge. Han er villig til å betale prisen for de ikke-materielle verdiene: natur, tilhørighet, identitet. Men Hagens utflytting symboliserer at bolig i Norge er helt frivillig i en åpen verden. Skal folk med penger bli, må det være attraktivt. Det er ikke attraktivt å betale 30.000 kroner døgnet. Men kanskje er det andre viktigere verdier? I Hagens tilfelle har ikke Stoltenberg og Halvorsen bidratt til det. Stoltenberg presterte å si igår at når Hagen går ut og flagger støtte til Høyre og Frp må han finne seg i å bli kritisert. Det hørtes nesten ut som om det var illegitimt å støtte andre partier enn Ap, at en kapitalist som bruker sine penger på andre partier blir en motstander. Dette sier statsministeren, som skal være statsminister for hele Norge, også kapitalister.

Når man ser Aps omfavnelse og begunstigelse av Kjell Inge Røkke, ser man den andre siden av denne forskjellsbehandlingen: Røkke har smisket med Ap og fått det som han vil: Han fikk staten til å gå inn med milliarder i Aker Holding. Da han fikk problemer med pengeflyten, fikk han solgt datterselskap og lot de andre aksjonærene, også staten, ta regningen. Stoltenberg svelget hardt og lenge, og bet i seg ydmykelsen, slik han også ser ut til å bite i seg ydmykelsen i Russland, der oligarken Mikhail Fridman stikker av med 11 milliarder av Telenors penger.

Ordinære kapitalister følger visse regler. Ap er ingen ordinær kapitalist. Partiet følger andre regler som har med makt å gjøre: Makten tar sikte på å forøke makten, og selekterer og begunstiger etter helt andre kritierier enn produktivitet og avkastning. Makt korrumperer hvis den ikke gjennomlyses, og Ap har en dårlig tradisjon i så måte. De liker ikke gjennomlysning.

Aps forhold til henholdsvis Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen sier mye om hva dagens Arbeiderparti står for. Røkke er Norges svar på Putins oligarker. Han er en type kapitalist vi har vært forskånet for, men Ap gir ham handlingsrom. Hagen er bare en straight kapitalist, om han er sympatisk eller usympatisk spiller mindre rolle. Han må lokkes og stelles med for at han skal bli og legge gulleggene i det norske reiret. Ap og SV tror han kan holdes på plass med moralske skjenneprekener. Det er alarmerende for deres eget prosjekt. Kanskje Hagens utflytting er mer betydningsfull enn som så?

Hagen er kapitalist og i en klasse for seg. Men kapitalister er også mennesker. Deres valg sier noe om hvordan de føler de er blitt behandlet.

Det Halvorsen og Stoltenberg ikke snakker om – og heller ikke mediene – er at et samfunn er avhengig av sammenhengskraft, dette danske ord som det offisielle Norge ikke har villet bruke. Men sannheten forsvinner ikke av den grunn. Sammenhengskraften avhenger av tillit, og tillit kan ikke beordres selv om Halvorsen og Stoltenberg tydeligvis tror det, den må skapes og fortjenes.

Skattesystemet er bare ett uttrykk for at samfunnet er et spleiselag. Hvis tilliten til systemet forsvinner, slutter folk å betale. De trekker seg ut, finner andre løsninger.

I Hagens tilfelle er det nok en kombinasjon av skatt og måten han er blitt behandlet på som er utslagsgivende. Men i teorien er vi alle små Hagen-er: Vi deltar frivillig i samfunnet på mange nivåer, som velgere, som avislesere, som medlem av foreninger, lokalsamfunn osv. Når vi blir skuffet og tilliten forsvinner, får det konsekvenser for vår oppførsel. Vi foretar oss noe. Kanskje vi forsøker med kritikk og gir systemet en sjanse. Noen gjør det. Andre sier ikke stort og trekker seg ut. Da er systemet ille ute.

Det var en eim av noe lett desperat over Halvorsen og Stoltenberg. De durte i vei med fordømmelsen av Hagen. Merket vi ikke en liten desperasjon? Var det et forsøk på å tette et hull i demningen? Hvis folks tillit forsvinner, kan Halvorsen og Stoltenberg rope parasitt og forræder til de blir blå. Tenk om det går opp for folk at systemet er avhengig av dem, at de faktisk har makt? En farlig tanke.