Kommentar

Sylvia Brustads og regjeringens knefall for Kjell Inge Røkke handler om mer enn økonomi. Det handler om autoritet og makt. Regjeringen signaliserer at den gir etter for en person som opptrer mer som om han levde i Putins Russland enn Norge.

Det ble sagt at Røkke har gått i skole i USA. En slik opptreden ville aldri blitt tolerert i USA. New York Times og Washington Post hadde hudflettet en administrasjon som først lot seg lure og deretter bet i seg ydmykelsen, attpåtil i full offentlighet.

Saken viser Arbeiderpartiets kultur på sitt verste, som tror den eier staten og kan tillate seg hva den vil. Da næringsminister Dag Terje Andersen inngikk avtalen med Aker, var det to likesinnede som møttes. Man ordner ting på kammerset, og sier det som måtte passe til publikum. Offentligheten må bare finne seg i det som presenteres. Resultatene kommer i ettertid, og det gir god tid til å finne på nye forklaringer.

Men Røkke viste seg å være mer hensynsløs enn Ap-politikerne. Når Røkke-systemet trengte penger, laget han en plan som presenterte regjeringen for et fait accompli, et fullbyrdet faktum. Da analytikere og forvaltere ropte skandale, fikk Brustad panikk. Hun bruste med fjærene og ville vise statens makt. Røkke ble nok forbannet og kjørt av kritikken, men han satt med trumfkortet, arbeidsplassene, og dermed var LO og fagbevegelsen på hans side. Regjeringen ble skjelven.

De fant en løsning som skulle dekke over tilbaketoget, en uavhengig vurdering som ble foretatt av den sveitsiske storbanken UBS. Den kom til at prisingen var riktig. Nå kunne man holde generalforsamlingen, for staten ville stemme ja til salget.

Men så kommer detaljene som viser at regjeringen har gitt seg på alle punkter: Brustad fikk ikke seg alle sider ved UBS-utredningen. Regjeringen bestilte en egen vurdering fra Pareto, og den kom til at selskapene var kraftig overvurdert. Så kommer Dagens Næringslivs Terje Erikstad og forteller at UBS og DnBs vurdering kun var en opinion, basert på forutsetninger som Aker Solutions selv legger. Paretos verdivurdering var derimot en full gjennomgang på selvstendig grunnlag og mer tungtveiende.

Røkke er så hensynsløs at norske politikere og journalister har vanskelig for å tro det. Denne gangen ble det bråk. Røkke holdt en pressekonferanse. Han sa mediekjøret var helt i ytterkanten av hva han kunne tåle. Han hadde selvsagt ikke gjort noe galt. Det var staten og Berit Kjøll som hadde rotet. De ville ikke ha informasjon. Røkkes opptreden minnet om den tidligere KGB-agenten Andrej Lugovoj, som britene mener drepte dissidenten Aleksandr Litvinenko i London. Lugovoj sto frem på BBC og hevdet det var han som var forulempet! Så lot han seg velge til parlamentet og nyter full immunitet.

Fremgangsmåten er: Skal du lyve, så lyv stort. Det viktigste er å vinne.

Røkke har gjennom lang tid vist at han ikke skyr noe middel. Hans båtsertifikatsvindel, hans raseri og trusler mot journalister, hans overkjøring av andre aksjonærer – dette viser en helt spesiell operatør. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at det var Ap han klinte seg inntil.

Han har to statsråder og fire statssekretærer ansatt i sitt system. Han bygger systematisk et nettverk som gir ham tilgang til forvaltning og styringsverk.

Aker Solutions-saken viser at Røkke ikke kvier seg for å gå løs på regjeringen i full offentlighet. Og regjeringen lar det skje.

Når Brustad lar seg ydmyke, er det offentligheten Røkke ydmyker. Det er velgernes tillit hun forskusler.

Regjeringen og statens integritet er ingen bagatell. Det er ikke noe man kan etterfylle som drivstoff eller penger. Det er noe man er satt til å forsvare. Brustad og regjeringen ser det ikke slik. For dem gjelder kun egen makt og posisjon. Det vi har sett minner sterkt om korrupsjon. For åpen scene. At Brustad og Stoltenberg ikke innser det, men ser det som noe ubehagelig det gjelder om å bli kvitt før valget, sier noe om hvor lite de forstår av å inneha landets høyeste offentlige verv.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også