Direktør for Fritt Ord Knut Olav Åmås har irritert med å kritisere navngitte advokater, meklere, konsulenter, rådgivere som tjener titalls millioner kroner i året. De ligger lavt og unngår offentlighet. Folk flest er ikke klar over hvor store inntekstforskjellene er.

Vi snakker da ikke om de superrike, av typen Røkke og Hagen, men om sjiktet under.

Som Åmås ganske riktig sier: De som leser Finansavisen, Kapital og Dagens Næringsliv vet hvem de er og hva disse menneskene er god for. Men de «snakker» ikke om dem på den måten Åmås gjør. Det er å henge dem ut. Hadde han snakket generelt om at de rike har lagt på seg og blitt flere, helt ute av proporsjon med inntektsstigningen i resten av samfunnet, ville det glidd over. Men han navngir dem. Det er fy-fy.

For å bli enda mer konkret: Jeg snakker om aksjemeglere som Paretos Ole Henrik Bjørge, Anders Endreson og Petter Winther Borg som for 2013 figuerte med inntekter på mellom tyve og tretti millioner. Eller direktør Lars Buin i Pareto Offshore som samme år hadde en inntekt på mer enn 50 millioner. Toppsjefen i konsulentfirmaet McKinsey, Tore Myrholt, gjorde det samme. Slike topplønninger fører selvsagt til svært gode vilkår også i ledersjiktet under.

Så er det forretningsadvokatene. I 2010 tjente 530 norske advokater mer enn tre millioner kroner. En av tre av dem hadde en lignet inntekt på mer enn fem millioner, en av fem av dem mer enn ti millioner. I et av landets aller mest attraktive advokatfirmaer, BA-HR, figurerer partnere som Rolf Johan Ringdal, Svein Gerhard Simonnæs og Sam E. Harris gjerne med offisielle inntekter på 15-25 millioner kroner. (De lignes med både partnerinntekt og utbytte.) I advokatfirmaer som Schjødt, Wikborg Rein og Wiersholm har de også til smør på brødet.

Så er det eiendomsmeglerne. Hver bransje må behandles for seg. Men mye går tilbake til olje. Man har ikke verdens største sovereign fund for ingenting. Det har dryppet mye på mange over mange år. De «fees» selskaper Morgan Stanley eller Goldman Sachs tar er astronomiske. Siden oljen er på norsk sokkel kan en mann som Svein Støle i Pareto bli etter norsk målestokk astromonisk rik.

ANNONSE

Det er det ikke så mye å gjøre med. Hvorfor ikke? Fordi Norge er del av et internasjonalt marked. Det er det som gjør at vi kan selge oljen og få de inntektene som har gjort Norge til ett av verdens rikeste land.

Men på andre områder trenger det ikke være slik. To faktorer har bidratt til at mange andre bransjer og grupper har fulgt med på lasset: Avreguleringen og de korporative dragene ved den norske modellen, eller det som vi liker å kalle blandingsøkonomi.

Det er ikke blandingsøkonomi når nær halvparten av alle yrkesaktive jobber i offentlig sektor. Rundt 830.000. Av en eller annen grunn vekker det ikke særlig reaksjon. Offentlig ansatte har lett for å motsette seg forandring. De blir married to the mob. De er så mange at det også slår ut på den politiske prosessen. De offentlig ansatte stemmer som regel rødt. Offentlig ansatte har ikke det samme forhold til penger som privat sektor. Pengene kommer bare. Oljerikdommen har gjort dette til en utbredt oppfatning generelt i samfunnet. Derfor har de rike vært så synlige på radaren. Oljeprisfallet kan øke bevisstheten om forskjellene.

Det samme kan migrantstrømmen.

Norge vil nesten helt sikkert importere en ny underklasse. Hvorfor underklasse? Fordi det er nærmest helt sikkert at de ikke vil få jobb. De har ikke kvalifikasjonene og vil slite for mye for å skaffe seg dem. De begynner på scratch. Offentlig trygd vil gjøre at de heller ikke får incitamentet.

Åmås’ kritikk av de rike treffer mange i det sosialdemokratiske hjertet. Men det er å lure folk. Sosialdemokratiet importerer sin egen undergang, og ser ut til å ha det travelt med å få det overstått. Det finnes ikke den sparekasse som er stor nok til finansiere alle de Norge tar imot og som man nå sier skal få komme. Norske myndigheter går på autopilot. Det er et samlebånd fra Afghanistan, Syria, Eritrea, Irak, Somalia, Kurdistan, Tyrkia, Kosovo, Makedonia, Serbia – millioner er på marsj og de vil fortsette å komme så lenge døren står åpen.

Hva har det med kritikken av de rike å gjøre? Nordmenn må forstå at dagens myndigheter og meningselite er ved å smadre det økonomiske systemet vi har bygget opp og tatt for gitt de siste 50 år. Det renner ut fortere enn sand fra timeglasset.

Når tidligere statsråd og professor ved Handelshøgskolen i Bergen, Victor Normann, foreslår at Norge ikke skal ta 8000 syrere, men 100.000 forstår man at den norske eliten er på en «trip». Kort etter friskmelder direktør for SSB, Christine B. Meyer masseinnvandringen og sier den er økonomisk profitabel. Hun er gift med Victor Normann. Det vet bare den innvidde.

Christine B. Meyer, Konkurransetilsynet.

Christine B. Meyer, Konkurransetilsynet.

Foto: Et lite stykke Norge. Christine B. Meyer utnevnes til direktør for SSB av en blå regjering. Hennes mann var en gang blå statsråd. Nå får han en raptus om at Norge skal ta 100.000 syrere. Forslaget vekker oppsikt. Kort etter blåstempler Meyer masseinnvandringen som økonomisk forsvarlig. Hun bruker SBBs autoritet og binder dermed opp SSBs forskere. Leserne vet ikke hvem hun er gift med.

Her er vi inne på en annen side ved det norske systemet: Alle samfunn har en elite som er in the know, og straffer illojalitet. Men det spesielle med Norge er den særlige blandingen av politisk konsensus, statlig makt, som er i symbiose med en privat og halvoffentlig sektor der man ikke trår hverandre på tærne. Også innen staten er det blitt gode lønninger og ikke minst: mulighet for karrierer senere, hvor kontaktnett og innsikt ervervet i det offentlige åpner for svært lukrative jobber i næringslivet. Informasjonsrådgivere er bare ett eksempel.

Trond_Giske_Industri_Energi

Foto: Ikke bare Pølse-Hanssen. Statstråd Trond Giske forsøkte å plassere sin gode venn Rune Olsø i toppstilling i Entra Eiendom, og han skulle selvsagt få en lønn på 4 millioner.  Utskilling av statslige selskap har skapt store karrieremuligheter og muligheter for utdeling av favours. Giske har ikke bare mæktige venna, han er selv en «patron».

Konsensus og taushetens tyranni forsterkes fordi Norge er så lite. Det som før var trygghet og lojalitet blir til noe annet når tilliten er borte. Den gikk tidligere mellom klassene, folk var avhengig av lokalmiljøer. Selv Oslo var liten. Nå er man lojal innad, til egen gruppe og seg selv.

Pengene har smurt systemet og spart oss for å se hva som tårner seg opp: Norge kunne trengt opplysning om hva kapitalisme betyr og at den er helt avhengig av en vital ytringsfrihet for å fungere.

I den klassiske sosialdemokratiske forståelsen kommer fienden alltid fra høyre. Men i USA trives økonomisk berikelse like godt på demokratisk og liberal side. Clinton Foundation er et eklatant eksempel. Man har mottatt penger fra både Saudi-Arabia og Putin. Men norske medier vokter fortsatt den liberale drømmen som sier at de med de gode idealene er the good guys.

Vesten er ved å bli dvask og gjennomsyret av en uvilje til å konfrontere realitetene. Rikdommen er forlokkende. Det norske ordtaket: Det skal god rygg til å bære gode dager, er sannere enn noen gang.

Penger gjør noe med oss. De som får mye endres mest. De blir untouchables.

Men transparensen i samfunnet har betydning. Hvordan tjente man pengene?

Åmås er såvidt innom symbiosen mellom offentlig og privat:

Spesielt viktig prinsipielt sett er det når kjempehonorarene blir utløst av oppdrag for det offentlige, eller når høyere mellomlederjobber i deloffentlige selskaper medfører eventyrlige opsjonsavtaler og bonuser.

Sosialdemokratiet har også latt seg kjøpe.

Rett før kommunevalget satt Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen i Politisk kvarter og talte varmt om finanssektoren. Den sysselsetter 56.000 mennesker og står for 6 % av BNP. Nå var det på tide at de ble verdsatt, sa Marthinsen. Jeg trodde jeg skulle falt av stolen. Børs har vært et stygt ord i Ap. Einar Førde sa i sin tid det var som å  «bære havre til en død hest». Thomas Piketty ligger nærmere ånden i Arbeiderpartiet. Men i praksis gjør man noe annet: Man har oppdaget pengene og deres makt. Ap under Jonas Gahr Støre kvier seg for å skattlegge middelklassen, men det må de hvis de skal finansiere migrantstrømmen. Raymond Johansens eventyr med ytre venstre og De grønne risikerer å desillusjonere mange.

Blandingsøkonomien har skygget for hva ekte kapitalisme er.

En kapitalist som ved dyktighet skaper en suksessfull bedrift bør kunne tjene hva som helst. Den norske misunnelsen er smålig og misforstått.

Noe annet er sugerøret ned i forbrukernes og skattebetalernes lommer, fordi Storting eller regjering gir dem anledning til det.

En av de som tjener aller mest er en kraftmegler fra Grimstad. I år lå han på 400 millioner i inntekt, og det har pågått i mange år. Det er perverst mye og det er det ingen rimelig grunn til. Da er det noe med reguleringen av kraftmarkedet som er gal. Det er mange slike eksempler på at myndighetene lar det skure.

Europark administrerer parkeringsplassene til Jernbaneverket. Europark er ute etter å tjene penger. Mest mulig penger. Vaktene definerer hva som er feilparkering ulikt. En dag er det at tillatelsen i ruta ikke er helt synlig, en annen at du står «upassende», selv om titalls biler har stått på samme sted i lang tid og fortsetter å gjøre det. Men akkurat den dagen fikk du 600 kroner i bot. Hvis du ringer Jernbaneverket får du beskjed om at det ikke er deres bord, eller de er bare passe interessert. Ansvaret er pulverisert. Europark kan gjøre som de vil. Det er nesten det samme som å gi en privat rett til å trykke penger.

Gebyrer, bindingstid finurlig uttenkt som tvinger kunden til å betale for «mer», florerer. Forbrukeren har få venner.

Da blir han «italiensk».

Under sosialismen sa man: De later som om de betaler oss, så vi later som vi arbeider.

Nå sier man: De later som det er et gjensidig kontraktsforhold, men i virkeligheten flår de oss. Alle sammen. Stat og private, det er ingen forskjell. OK. Så har heller ikke vi noen lojalitet til dem. Vi snyter der vi kan.

Dette er den italienske modellen og den er på full fart inn. Den uthuler sosialdemokratiet innenfra. Det er grunnfjellet som forstår at han/hun er overlatt til seg selv. Det er et bittert, men adekvat svar på de endringene som skjer.

Folk ser hva som skjer og det utspiller seg over hele linja:

VG må gjennom en ny slankekur. Den tredje. Det forhindret ikke redaktør Torry Pedersen å ta imot et lønnshopp på 40 % for tre år siden, da tjente han 4,4 millioner. Hans lønn har steget omvendt proporsjonalt med opplaget. Sjefen for Schibsted, Rolv Erik Ryssdal, fikk nylig et lønnshopp på tre millioner og tjener nå 13 millioner.

Da sier man indirekte til de ansatte: Vi trenger ikke deres lojalitet.

Er det noen som tror at de ansatte går på med liv og lyst etter dette?

Den  norske modellen står for fall, og det er selvforskyldt.

 

 

Åmås beskriver kritikken han møtte og svarer: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Norges-nye-okonomiske-overklasse-ser-helst-at-debatten-om-dem-dor–Knut-Olav-Amas-8215140.html

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629