Sakset/Fra hofta

Christine Meyers mislykkede interne kupp av SSB er et tegn på at noe er forandret i det politiske Norge. Valgresultatet var ikke et blaff.

Avsettelsen av 25 forskere med Erling Holmøy i spissen var en enorm provokasjon. Det er ikke slik man gjør det i Norge. Skal man lykkes, må man gå listigere frem.

Meyer feilvurderte motstanden og motstanderne. Kanskje hun er så ideologisk forbenet og ble så provosert da Holmøy slapp nyheten om ekstra skatt på 10.000 kroner året per hode, fire dager før valget, at hun gikk i hevn-modus.

Da hadde rapporten med disse tallene blitt trenert i lang tid. I ettertid forstår man bedre hvorfor Holmøy gikk ut. Dette var så eksplosive tall at demokratiet har krav på å få kjennskap til dem.

Vi skal være glad vi har forskere som setter faglig integritet og lojalitet til mandat og samfunn høyere enn karrierestigen.

Meyer er representant for en ny politisk klasse som er innstilt på å forsvare systemet, koste hva det koste vil.

De har stemplet reaksjonen på politikken de fører for høyrepopulisme. Det har ikke hjulpet. Tilbake står rå makt.

Hvis Meyer er ekspert på ledelse, hvordan ser da amatører ut? De 25 skulle flyttes til en statistikkavdeling på Kongsvinger. – Hvor mange ansatte er det i den avdelingen? ble SSB spurt i Dagsnytt 18. – Ingen, var svaret.

Holmøy har vært premissgiver for debatten om innvandring, mer enn forsiktige Grethe Brochmann. Ballen begynte å rulle da Ole Asbjørn Næss og Kjell Erik Eilertsen offentliggjorde de første tallene over hva innvandrere koster samfunnet: Tallet var 4,1 millioner kroner. Hovedstrømsmediene boikottet nyheten kollektivt. Statssekretær Singsaas i Finansdepartementet ga et tungen-ut-av-munnen-svar. De to journalistene hadde gravd frem noe Fremskrittspartiet i sin tid etterlyste, men var blitt satt på gangen for.

Holmøy brøt en uskreven regel: Han stilte opp og bekreftet tallet. Som SSB-forsker forventes det at man overholder omertaen – taushetsplikten.

Dermed var et tabu brutt, og det har mennesker av Meyers type aldri tilgitt ham.

NRK har forsøkt seg med å hekte ordet «kontroversiell» på Holmøys navn, uten helt å lykkes. Da ville Holmøy hatt et problem.

Men fremdeles er det såpass mye edruelighet igjen i det norske systemet at respekten for fakta veier tyngre enn politiske hensyn.

Her slår en interessant konsekvens av den norske modellen inn: De tette båndene mellom institusjonene. Roger Bjørnstad er tidligere forskningsleder i SSB, nå er han sjeføkonom i LO.

Når han stiller seg bak Holmøy og kolleger, er det for å forsvare SSBs rolle som premissleverandør til pålitelige prognoser for norsk samfunnsøkonomi. Bjørnstad er nødt til å ta hensyn til medlemmenes interesser. Det trenger ikke Meyer og hennes venner. De tenker stort og har mæktige venna i Brussel.

Det pågår en stor politisk kamp i Norge. Venstresiden stiller seg bak et tradisjonelt SSB, mens den innvandringspromoterende delen av eliten er i ferd med å bli påført et stort nederlag.

At det ligger mye politisk prestisje i denne kampen, viste Dagens Næringslivs Eva Grinde, som i Politisk kvarter i dag bemerket at Meyers nederlag var en seier for kommentarene på høyresiden.

Grinde skrev sist helg at det nå var de politisk korrekte som ble utestengt. Hun tok poenget. Noe er i ferd med å skje.