Innenriks

Statistikk er blitt et farlig verktøy i det nye Norge. I flere år lyktes det å hindre at man laget et innvandringsregnskap ved å peke på hvem som ba om det: Fremskrittspartiet. Og de kunne jo bare ha onde hensikter.

«Negativ retorikk», sto det nederst på en av Holmøys powerpoints. Det vil man ikke ha.

Men selv Erling Holmøy har måttet tåle å få negative adjektiver heftet ved sitt navn og virke. Det er nemlig ikke «negativ retorikk» å henge ut noen. Det det kommer an på, er hva du sier. Dette vet Holmøy. Han har visst å balansere. Men på et eller annet tidspunkt har aksen faglig integritet kollidert med politisk korrekthet, og Holmøy kunne ikke for sitt bare liv lyve oppdragsgivere og befolkningen opp i ansiktet.

Men han hadde ikke kalkulert med fenomenet Christine Meyer. Den forestillingen hun ga offentligheten, bekreftet – live – alt hva Finansdepartementet og seniorforskere i SSB sa. Det var direkte pinlig. At visse medier, som VG, og visse partier – som sentrumspartiene og venstresiden – fortsetter å late som om hun hadde en sak, sier mye om hvor langt utpå de har beveget seg.

At de er villig til å forsvare en ledertype som bedrev striptease for åpent kamera, viser hvor langt de er innstilt på å gå og hvor mye som står på spill.

Vi befinner oss nå i et avgjørende øyeblikk: De negative konsekvensene av ikke-vestlig innvandring manifesterer seg i hverdagen og i budsjettene, for vanlige mennesker, helse, skole, offentlige ordninger, forvaltning og politi/rettsvesen. Det er ikke mulig å skjule det.

De institusjonene som har fortalt regjering og storting hvor landet ligger, og hva som må til for å justere kursen, viser sin berettigelse.

Men det er et alternativ: å skalke alle luker, seile videre og trekke opp stigen etter seg.

Trym Riksen gir et innblikk i mentaliteten på sin blogg:

I et dokument fra 2008 gir Christine Meyer et sjeldent åpent innblikk inn i baktanken med reformer i det offentlige.

«Reformen var radikal fordi den representerte et skift mot mindre politisk kontroll», skriver den tidligere SSB-sjefen om reformer hun utformet for 15 år siden.

Dokumentet det er snakk om, er artikkelen «Making Radical Change Happen Through Selective Inclusion and Exclusion of Stakeholders». Artikkelen er publisert i et fagtidsskrift, men er egentlig en kort innsideberetning om Meyers personlige erfaringer som Victor D. Normans høyre hånd på begynnelsen av 2000-tallet; da Norman var statsråd i Bondevik II-regjeringen og Meyer hans statssekretær. Beretningen gir innblikk i en helt spesiell type lederatferd hvor manipulasjon, ekskludering og utnyttelse av opparbeidet tillit er det sentrale. Men det er sitatet om elitens (det unorske ordet elite brukes flere steder i artikkelen) forsøk på å redusere politisk kontroll som er det mest interessante fordi det minner om maktprosjekter i andre deler av den vestlige verden hvor det viser seg at nyvalgte politikere ikke får gjennomslag for sakene de vant valget på fordi de motarbeides av et system utenfor politisk kontroll.

Det handler om å kutte mulighetene for feedback fra befolkning til ledelse. Det kan være en instinktiv reaksjon ad hoc, fordi man ikke forstår situasjonen man står oppe i og ikke har ressurser til å hanskes med en større omlegging.

Men dette handler om noe annet. Dette handler om makt. Skal den være folkets tjener eller herske over dem? Det merkes en klar tendens til noe autoritært, og her må EU bære en stor del av skylden. Det amerikanske demokratiet er langt mer vitalt.

«Vi» tror fortsatt at de gamle merkelappene betyr noe. Hvis du har vært statssekretær for en Høyre-statsråd, har du de og de verdier/meninger. Men verden er ikke slik lenger. Det er lenge siden den endret seg. Tony Blair gikk fra å være et politisk talent av de sjeldne til å bli et manipulerende maktmenneske. Det skjedde noe da sosialdemokratene møtte det frie marked. Men norsk offentlighet har problemer med å gi slipp på illusjonene.

Kanskje Meyer kan være en sjokkbehandling?

Meyer skrev sin egen gravskrift:

«Basert på studien vår er det vanskelig å vurdere om selektiv inkludering og eksklusjon er en levedyktig strategi over tid. Grupper som har blitt ekskludert vil bli mer på vakt når det gjelder ekskluderingstaktikker og vil derfor intensivere innsatsen for å bli inkludert i senere prosesser. Ekskluderingen av interesseparter i én prosess kan også føre til tap av tillit til endringslederen og skape et dårlig miljø for fremtidige endringer. Det er åpenbart at de langsiktige effektene av selektiv inkludering og ekskludering kan være et interessant forskningsområde i fremtiden.»

Selektiv inkludering og ekskludering? Smak på de ordene. Meyer ville gå i tog for økt innvandring. Vi snakker om et helt annet samfunn.

Det gjør også Holmøy. Han presenterer en prognose som bruker mellomalternativet for innvandring. Det gir 8,5 millioner innbyggere ved slutten av århundret. Da er nordmenn for lengst kommet i mindretall. Dét sier ikke Holmøy, men det er nok å se på kurvene. Den norske viser svak nedgang, og den ikke-vestlige stiger til værs.

Per 2016 er andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn 17 prosent, hvorav 3 prosent fra den såkalte R3-gruppen, dvs. Asia og Afrika. At det siste tallet ikke er høyere, skyldes nok at SSB regner 2. generasjon som norske.

I 2100 stiger andelen med innvandrerbakgrunn til 36 prosent, hvorav 19 prosent fra Asia og Afrika, dvs. R3. Men tallet vil i virkeligheten være langt høyere.

Kalkylen til Holmøy bygger på en sviktende forutsetning: Ved å liste alle fra 2. generasjon som nordmenn, forutsetter man perfekt integrering. Man forutsetter at alle innvandrere oppfører seg som nordmenn. Alle vet at dette ikke stemmer.

Dette får direkte konsekvenser for alle de variabler som Homøy opererer med: behov for offentlige tjenester, skatteinngang, kriminalitet og radikalisering.

Holmøy nevner ikke parallellsamfunn med ett ord.

Men SSB kan regne, og ut fra 2016-tallene kan Holmøy slå fast at i 2025 vil innvandringen koste 10.000 kr i ekstra skatt per hode. Det vil si at en familie på fire årlig må betale 40.000 kr mer i skatt. Det var dén nyheten Holmøy slapp fire dager før valget og som mediene boikottet, i den tro at en slik nyhet ville gli ubemerket hen bare de ikke nevnte den.

Nå slo Holmøy fast at det stemmer.

En taushet senker seg over forsamlingen. Ethvert oppegående menneske vet at det er politisk umulig. Nordmenn vil ikke finne seg i å betale 40.000 mer i skatt per gjennomsnittsfamilie. I tillegg til eiendomsskatt og eksploderende bompenger osv.

Tallene er en invitt til opprør.

EU-eliten og avleggerne deres nasjonalt har lurt folket i flere tiår. Konsensus bryter nå opp over hele Europa. Selv i Tyskland rakner den.

Regjeringen har bare én ting å gjøre: legge tallene på bordet.

Da vil folk forstå at de blir bedt om å betale for å komme i mindretall, i et land hvor islam blir stadig mer dominerende.

Holmøy nevnte ikke ordet verdier. Men kurvene hans, som viser ulik arbeidsdeltakelse, inntekt, forbruk av offentlige tjenester og antall år i jobb, forteller sitt tydelige språk.

Kurvene forteller om ulike verdier, selv om Arbeiderpartiet helst vil snakke om fattigdom.

Ja, det vil skje en omfordeling av den nasjonale formuen. Den må deles på flere, og det vil skje en inntektsoverføring, sa Holmøy.

Det gjør inntrykk når det kommer fra kateteret på SSB. Det er ingen tvil om alvoret, og folk kan lese mellom linjene.

2025 er rett rundt hjørnet. Hvordan kan det ha seg at norske skattebetalere må forberede seg på en gigantregning om fattige syv år, uten at noen har sagt noe om det før?

Hva er det som foregår?

 

Kjøp Kent Andersens bok her!