Kommentar

Norge er to land. På den ene siden en sosialdemokratisk drøm om fellesskap og fordeling. På den andre markedsliberalisme, der pengene bestemmer.

Det er en schizofren tilstand. Den vellykkede, effektive delen av befolkningen blir stadig mer utålmodig med å late som om samfunnet er en gratis lunsj. Denne konfliktlinjen går rakt gjennom sosialdemokratiet. Den befinner seg sogar inne i hodet på statsministeren.

Jens Stoltenbergs hjernehalvdeler ligger i krig med hverandre. Den emosjonelle tror på frasene om inkludering. Men den rasjonelle delen, sosialøkonomen, vet hva som teller: pengene. I god sosialdemokratisk ånd: uten olje, ingen velferd. Derfor må det bores utenfor Lofoten. (Vi må ødelegge planeten for å kunne ha råd til å redde den.)

Men det er som med trollmannens læregutt. Det er vanskelig å slutte. «Leken» overtar. Bordet fanger.

De to hjernehalvdelene lever av å lure hverandre. Den idealistiske får penger til å realisere sine prosjekter: 2,4 milliarder til Sudan, 750 mill. til Afghanistan, 50 milliarder i uføretrygd, og den rasjonelle får begrunnelsen til å pumpe olje og samle penger på bok.

Men gjensidigheten er samtidig et bedrag av helheten – av hele hodet og kroppen den sitter på – samfunnet.

Den ideale delen tror at den har forrang og er den som egentlig betyr noe, for den konsentrerer seg om menneskene. Den andre «bare» tjener penger, hvilket er OK så lenge det tjener fellesskapet. Derfor er Rimi-Hagens pengebinge suspekt, mens StatoilHydros er patent.

Den ideale er de senere år vokst enormt. Rettighetssamfunnet eser ut og innbiller individet at dets rettigheter og friheter nærmest er grenseløse. Men eliten nekter å erkjenne at grensene for lengst har meldt seg. Når to parters rettigheter kolliderer, hvem skal da vike? Hvis individet tilfeldigvis er en ugjerningsmann, skal hans/hennes rettigheter gå foran ofrenes? Slik fungerer det idag, og folk har forstått det, men politikerne nekter.

Når denne kollisjonen overføres til større grupper – f.eks. innfødte borgere mot nye landsmenn eller rettighetene til påberopte asylsøkere – blir konflikten stor og tydelig. Likevel insisterer myndighetene og asyllobbyen på den ideale fordring: Forpliktelsene går bare en vei.

Det er nærmest som om den offisielle bevissthet er låst fast i denne overbevisningen. Man overfører denne idealismen til innvandrerne. De tror også det skal være sånn, at de har retten på sin side. At rettighetene er grenseløse og bare går én vei.

Problembarn lærer også denne leksa, alt de har rett til, at ingen har lov å ta i dem osv.

Poenget er at problemene er reelle, men holdningene gjør dem umulig å løse, og det skaper nye problemer.

Samfunnet har kommet inn i et spor der man fortsetter å produsere nye problemer. «Idealismen» er blitt selvdrivende.

I den økonomiske verden, i markedet, eksisterer helt andre lover. Det har det offentlige visst å tilpasse seg.

Ikke noe viser Ap-kulturens schizofreni bedre enn kverningen om de rike og «amerikanske løsninger».

Den virkelige verden er en helt annen. Staten går selv foran med et godt eksempel. Staten er amoralsk. Når den blir markedsaktør, overtar den noen av markedets dårligste egenskaper, som ansvarsfraskrivelse. Det offentlige, dvs. alle og ingen, er eier.

Det offentlige AS-et Posten har et sykkelbudfirma. Det gjør som kreative private entreprenører: Alle sykkelbud er registrert som selvstendig næringsdrivende. De har ingen forsikring på jobben, selv om de risikerer helsa hver eneste dag. Det som er totalt uakseptabelt hos en privat arbeidsgiver, er OK når det er staten som er eier.

Freddie Mac og Fannie Mae er to store boliglånselskaper i USA, som myndighetene var nødt til å redde da de finansierer en stor del av det amerikanske boligmarkedet. Oljefondet har investert 127 milliarder i de to selskapene, kunne Aftenposten fortelle. Fondet har økt eksponeringen etter at krisen oppsto. Er det lurt? Ja, fordi fondet visste at myndighetene ikke kunne la selskapene gå konkurs. De måtte spytte inn penger. Det er altså amerikanske skattebetalere som sørger for avkastningen til investorene. Det kalles spekulasjon. På andres bekostning.

Det er verre: Freddie Mac og Fannie Mae låner ikke selv ut penger. De overtar lån som kommersielle banker gir. Bankene blir dermed stimulert til å låne ut over en lav sko, i visshet om at lånene overtas av to selskaper som har myndighetenes godkjenning. Mellommenn er med på å høste store gebyrinntekter på at lånekarusellen fortsetter. Det var dette som skjedde i USA. Til markedet ble overopphetet. Crashet måtte komme. I denne situasjonen velger Oljefondet å investere, vel vitende om at selskapene må reddes.

Det er en klassisk boble. Slik har også avreguleringen i Norge skapt mennesker som er blitt søkkrike ved å kunne sitte ved kranene og dirigere pengestrømmen. Finansavisen skrev nylig om et lite firma, Sector Omega, som har tjent hundrevis av millioner på å iinvestere en liten del av Oljefondets portefølje. Kraftmeglere har likeledes skummet hundretalls millioner i kurtasje.

Dette er ikke avvik eller uheldige utslag av systemet. Det er systemet. Det fører til utslag som Actas salg til folk på gamlehjem, og innsidehandel. Grådigheten vil per definsjon gi seg slike utslag.

Finansminister Kristin Halvorsen håndhever etiske retningslinjer for Oljefondet. Men hun hadde ingen problemer med Freddie Mac og Fannie Mae. Heller ikke med saudiarabiske statsobligasjoner. En statssekretær leverte et mumlende forsvar.

Dette er igjen et utslag av schizofrenien: Man utestenger all annen informasjon og konsentrerer seg bare om det som bekrefter ens selvbilde. Det grelleste eksemplet er det bebudede oljesamarbeidet med Gazprom. – Russland er igjen et lovløst samfunn, skrev the Times nylig, da lederen av BP-TNK-konsortiet forlot Russland for godt. Det amerikanskeide Heritage-fondet opplevde at ansatte i regjeringen forsøkte å svindle til seg 250 millioner dollar av fondets midler. Et slikt land skal Norge gjøre business med.

Idealismen i Norge er så stor at vi skjener fra den største humanitet til business med statlige gangstere og rå spekulanter. Det er en form for schizofreni som gjør oss «gale». Det ligger bak alle pågående offentlige diskusjoner, om alt fra kultur til rasisme, men uten at diagnosen noen gang blir stilt.