Sakset/Fra hofta

Hvis vi snur litt på Lord Actons sentens om makt og korrupsjon, kan vi si at «mye penger vil over tid korrumpere vesentlig, og enorm rikdom vil over tid korrumpere absolutt». Er det dit vi er kommet med Oljefondet?

Yngev Slyngstad press photo 2 high res

Ett varsel om at noe var galt kom da det ble kjent at lederen Yngve Slyngstad drev privat aksjespekulasjon, til dels i de samme selskapene som fondet investerer i. Da jeg hørte det trodde jeg ikke det var mulig. Slyngstad går for å være en av landets mest intelligente personer, med to doktorgrader gjort unna på rekordtid.

Men intelligens er ikke ensbetydende med dømmekraft. Er det «høyden» som har gjort noe med Slyngstad? Han befinner seg selv i verdenssammenheng på Himalaya, vi andre er i lavlandet.

Som leder av Oljefondet har Slyngstad mulighet til å påvirke kursene i de selskapene han har investert i direkte og indirekte. Bare problemstillingen «dobbeltrolle» i hans posisjon, som leder av en av verdens største sovereign funds og parallel investor i samme selskap privat,  er så elementært håpløs at man skulle forsverge at det var mulig. Selv de beste kan «korrumperes», i betydningen foreta valg som hvis de forblir ukorrigert leder til mere alvorlige tvilsomme beslutninger langt fra utgangspunktet.

Det viser historien om Oljefondets investering i skatteparadis.

Tre professorer ved Senter for skatteforskning ved Norges Handelshøyskole, Petter Bjerksund, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup retter knusende kritikk av fondet, representantskapet og Stortinget i dagens DN:

Representantskapet til Norges Bank behandlet nylig fondets bruk av lukkede jurisdiksjoner i forbindelse med investeringer i de nye aktivaklassene. De valgte å ikke sette foten ned.

Først åpner Stortinget for investering i skatteparadis, policy velges altså bevisst fra de folkevalgte. Fondet øker investeringene i skatteparadis. Senterpartiets mann forstår hva som skjer, dette er på tvers av at Norge står for internasjonalt. Han foreslår stans i praksisen, og blir nedstemt av et overveldende flertall.

Argumentet fra medlemmer i representantskapet om at «man bare gjør som alle andre» trodde vi heller ikke det var mulig å bruke. Det tar seg spesielt dårlig ut når man forvalter verdens største statlige fond.

Norge gjør seg kun bemerket internasjonalt på to områder som henger tett sammen: olje/gass og Oljefondet. Det vi gjør med rikdommen blir lagt merke til. Hvis Norge sier én ting – men gjør noe annet – vil det føre til tap av prestisje og skade på omdømme. Norge har de siste 25-30 år befunnet seg på den globale scene, ikke bare under World Economic Forum i Davos. Det sitter masse internasjonale analytikere som følger med på og analyserer hva Norge gjør. Selv om norske aviser ikke skriver om det, så man at Norge helt inntil for nylig planla omfattende samarbeid med Putins Russland i nordområdene. Det var evident ut fra sjakktrekkene man gjorde.

Når representantskapet i Norges Bank stemmer ned et forslag om ikke å investere i skatteparadis er det et politisk signal som blir lagt merke til. Vi mister de vennene vi gjerne vil ha og får noen nye som de fleste av oss ikke vil ha.

Lukkede jurisdiksjoner

Hva går skatteparadis ut på?

Disse er blant annet karakterisert ved mangelfulle registre, svak eller ingen håndheving av tilsynsordninger samt revisjonskrav som det er overlatt til bedriftene å følge fordi man ikke skattlegger selskapene. Fondets bruk av lukkede jurisdiksjoner svekker innsyns- og kontrollmuligheten, og gjør at vi ikke lenger kan være trygge på at fondet forvalter våre felles midler på en sunn måte.

..

I lukkede jurisdiksjoner er lovgivningen ensidig rettet mot å beskytte utenlandske investorer.

Etikkfondet har holdt den moralske fane høyt. Norge skal ikke investere i våpen og tobakk. Men i skatteparadis aner man ikke hvem man innlater seg med.

Delaware tillater bruk av stråmenn for å skjule hvem som er virkelige rettighetshavere til aksjer, og Luxembourg inngår skjulte avtaler om skatt med enkeltselskaper.

De fleste har på et eller annet tidspunkt opplevd å bli «screwed» i bussiness-sammenheng, og først i ettertid forstår man at det hele var planlagt. Man spiller på folks godtroenhet. Skatteparadis er lureri på høyt nivå. Så høyt at det påvirker samfunnet, hvilken retning det tar, maktforhold, rettssystem, politikken.

Offisielt er Norge for transparens. I realiteten gjør man her det motsatte.

Når det gjelder bruken av Luxembourg, har Oljefondet gjort det klart at et av motivene er å spare skatt. Det er et politisk spørsmål om den norske stat via NBIM (Norges Bank) skal bruke skatteparadiser for å minimere skattebetalingene til de landene de investerer i, men det er grunn til å tenke gjennom signaleffekten.

Før sa man at Statoil var et selskap som hadde et land, nå virker det som Oljefondet er blitt større enn Norge. Man drives av grådighet, og målet man etterstreber er penger og makt. Fredsnasjonen har et Janusansikt.