Kommentar

Tautologier er selvrefererende systemer. Akkurat som børsen har likheter med et pyramidespill, har politikk et drag av tautologi: man sier at ting er slik og slik og tror dermed at de er slik. «Vi har demokrati, vi har ytringsfrihet», og fordi vi sier det, har vi ytringsfrihet. Det gjør politikk til et show som «must go on». Men det forutsetter penger og prestisje. Når pengene tar slutt, forsvinner også tilliten. Skuespillerne står nakne tilbake.

Oljefondet har gjort at folket har tilgitt Arbeiderpartiet alt. Nå har Kristin Halvorsen og Yngve Slyngstad svidd av 630 milliarder, og idag ble det sagt at man allerede i 2020 kan bli nødt til å realisere investeringer fordi man vil trenge pengene til pensjonsutbetalinger. Vi kommer ikke til å ha råd til å vente på oppgangen. Det er som en sjokknyhet under et slag, eller det er som å spise såkornet.

De gigantiske tapene ryster selvtilliten. Kommer de kritiske spørsmål endelig? Det er mye som fortoner seg annerledes i ettertid. Hva med Dag Terje Andersens investering i Aker? Det gikk et år, og så var noen milliarder borte. Andersen var skråsikker på at det var en god investering. Det luktet lureri lang vei. Men i oppgangstider tar man det ikke så tungt.

Kanskje er det på tide å grave frem NHO-rapporten til direktør Sigrun Vågeng som for et par år siden spådde at hele oljeformuen kunne gå tapt hvis vi fortsatte å produsere trygdebrukere. Uproduktive innvandrere ble spesielt nevnt. Rapporten var en bombe, men døde hen. Nå kan slike ubehagelige fakta bli hentet frem.

De ubehagelige spørsmålene melder seg: Dere har sagt én ting og lagt visse forutsetninger til grunn: de stemmer ikke. Virkeligheten pulveriserer regjeringens argumenter. Hva hjelper det å være far til handlingsregelen (Stoltenberg) som forkynner måtehold når selve formuen fordunster?

Da melder spørsmålet seg: Ville det ikke vært bedre å bygge veier og infrastruktur? Programleder Gunnar Hybertsen i Her og Nå spurte finansminister Kristin Halvorsen om det, og han lot seg ikke avfeie, men fortsatte å spørre. Det er noe nytt.

Krisen skjerper blikket: Aftenposten har fortalt at Norge ligger på 38 plass på veistatistikken i Europa. At Albania har mer motorvei. I går ble den Nye Transportplanen forhåndsomtalt, den forutsetter visstnok noen kilometer motorvei i året i overskuelig fremtid. Alle som har kjørt på norske veier vet at noe er riv ruskende galt i et superrikt land hvor myndighetene årlig tar inn 44 milliarder i bilavgifter.

Men Frp har i alle år fått høre at de er uansvarlige som ville bruke pengene på infrastruktur. Dette har pressen støttet opp om slik at folk tror det: Frp er uansvarlige. De ville brukt opp alle oljepengene. Nå er de likevel borte, rett ut i luften. Det står noen ubehagelige spørsmål og venter.

I Dagsnytt Atten gjenopplivet man Ragnar Frisch sine tanker. Han sa at det er forskjell på når et privatmenneske sparer og når et samfunn sparer. Hvis staten sparer for mye penger, lager det problemer. En grunn til spekulasjonene var at det var for mye penger i verden som skulle gi avkastning.

Et menneske må spare til alderdommen, det skal ikke samfunnet; det må skape verdier. De store formuene var forutsetningene for spekulasjonsøkonomien. Derfor: Det skulle vært brukt mer penger i form av forskning, utvikling og investeringer i realøkonomien. Dette er helt nye tanker. Nå presenteres de som selvfølgeligheter. Men hvorfor ble de ikke presentert tidligere? Hvorfor har denne innsikten plutselig meldt seg nå?

Kristin Halvorsen latterliggjorde Frp for å ha villet kjøpe seg inn i enkeltforetak. Det var det mest vanvittige, for de har jo falt mest. Men hva er galt med det? Frp har såvidt jeg husker foreslått at Norge bruker de ufattelige rikdommene til å kjøpe opp energiselskaper, siden vi er store på både vannkraft og olje/gass. I stedet har regjeringen deregulert strømmarkedet, slik at prisen dikteres av markedet; dvs. man tømmer magasinene og eksporterer så mye strøm man kan, og prisen ute bestemmer prisen hjemme. Hvis nedbøren uteblir vet man at man er garantert enda høyere pris, selv om det ikke er noe til eksport.

Det er nå snakk om å bygge nye strømledninger til kontinentet. LO protesterer, for man vet at da blir strømprisen i Norge enda høyere. Dette er sosialdemokratisk politikk. Folk flest vil ha vanskelig for å tro det er sant, for det kolliderer med alt vi tror om staten og Arbeiderpartiet, og pressen gjør lite eller ingenting for å trekke det frem. Men det er sant. Folk har tjent seg søkkrike på mekling av strøm, og den vanlige forbruker betaler. Staten er største eier og håver inn overskuddene.

Dette er ikke kapitalisme, det er monopolkapitalisme. I den sitter én eller noen få eiere med bukta og begge endene. I dette såkalte markedsøkonomiske systemet tjener fondsforvalterne like mye enten fondene går bra eller dårlig. Det kaller jeg ikke kapitalisme. Kapitalisme er konkurranse.

Bankenes strukturerte spareprodukter og strømeksporten til kontinentet har noe til felles: De er konstruert av mennesker som utviser forakt for vanlige menneskers strev og slit, som betrakter dem som melkekuer, ikke samfunnsborgere.

Den sosiale kontrakten vi tror eksisterer – mellom en bestemt type store statlige og halvstatlige selskaper, DnBNor, StatoilHydro, Posten, helseforetakene og staten på den ene side og borgerne og samfunnet på den andre – er på mange måter en illusjon. Den sosialdemokratiske velferdsstaten er blitt undergravet innenfra. Lojaliteten går bare én vei, og den økonomiske krisen vil avsløre sviket.