Statsminister Jonas Gahr Støre flankert av styreleder Liv Monica Bargem Stubholt i Morrow og Bellona-leder Frederic Hauge under et besøk hos Morrow Batteries i Arendal den 26. september 2022, der han også la ned grunn­steinen til fabrikken. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB.

Rett etter at Jonas Gahr Støre overtok som statsminister i 2021, skjedde det noe avgjørende som gikk under radaren til norske miljø­organisasjoner: Støre opphevet Solbergs konsesjons­stopp for «fornybart» fra 2019 og gjorde atter norsk natur til fritt vilt for kapital­krefter som skal bygge Støres «klimatiltak» i form av solkraft, vindparker, karbon­lagring og alt annet som skal revolusjonere Norge til et lav­utslipps­samfunn med sirkulær­økonomi innen 2050.

Over natten gikk politikken fra å «tenke oss om» til å bli «mer av alt – raskere». Det har fått konsesjons­søknadene om natur­rasering fra privat­eide aksje­selskap til å eksplodere. Politikerne jubler og hevder at dette beviser at «grønt skifte» er en suksess. De har ingen tanke for risikoen og farene det representerer, så la meg forklare og advare igjen om boble­økonomien vi er inne i:

En eksplosjon av verdiløse aksje­selskaper på jakt etter grønne subsidier

Googles datasenter i Skien er bare en herold for hva som kommer dundrende, for som jeg poengterte på Debatten i NRK: Norge har en unik ressurs som de fleste andre land ikke har, og den ressursen er klima­hysteriske, dumme og kunnskaps­løse politikere som sier ja til alt uten å kreve noe i retur, fordi de har klima­panikk. Denne unike «natur­ressursen» gjør Norge til rene Klondyke for alskens «innovatører» som hevder de skal «redde klimaet» gjennom å bygge solkraft, vindkraft, hydrogen, ammoniakk, batterier, karbon­fangst, evighets­maskiner og alskens energi- og klima­oppfinnelser på oppdrag fra politikerne.

Felles for disse aksje­selskapene, investorene og gründerne er at de alle alltid trenger mer subsidier fra skatte­betalerne, så mye skatte­fordeler og natur­områder som mulig, og de lover klima­suksess på sine fancy, profesjonelle nettsider. Problemet er at de har ingen kontroll­instanser hengende over seg når de bryter alle løftene. De får alt de peker på, uten at samfunnet krever noe tilbake, og dette er gull verd. Mange ser nemlig ikke ut til å være ute etter å bygge noe som helst: De er ute etter å få tillatelse, velsignelse og penge­støtte fra politikerne til å bygge sine visjonære prosjekter, slik at aksje­kursen går i været og børs­festen kan begynne.

Ponzi-svindel er nærings­livets svar på private pyramide­spill

Det er ikke bare private borgere som kan drive med pyramide­spill – også aksje­selskaper kan gjøre det. Opplegget er oppkalt etter italieneren Charles Ponzi, som var den første som drev tydelig og overlagt aksje­svindel på begynnelsen av 1900-tallet. En Ponzi-svindel går ut på å skape falske aksje­verdier som igjen lokker stadig flere investorer til selskapet med løfter om eventyrlig fremtidig avkastning, basert på ingenting annet enn fagre løfter.

Det er nesten umulig å skille en Ponzi-svindel fra et ekte aksje­selskap, fordi Ponzi-selskapet følger loven og normal forretnings­skikk. Heller ikke de ansatte i slike selskaper trenger å ha noen anelse om at de er med på et svindel­opplegg, men det finnes noen røde flagg:

Ponzi-selskaper er gjerne relativt nystartede og springer ofte ut fra en person eller en liten klikk av nærings­drivende. De er som regel basert på politiske eller sosiale motebølger i samfunnet. De bruker veldig mye tid på nettverks­bygging, prat, seminarer, presse­meldinger, reklame og sosiale medier. De har sjelden noe konkret produkt å selge, alt handler om fremtidig suksess. De genererer løfter og forventninger på løpende bånd, som skaper inntrykk av konkret fremgang.

Alt dette surret skaper mye goodwill, oppmerksomhet og forventninger, og forventninger skaper aksje­verdier. Stigende aksje­verdier lokker til seg investorer, som jo alltid er ute etter å finne «det neste store». Og siden selskapet, styret, aktørene, de ansatte og kontorene er ekte, genererer det mer investeringer, aksje­kurser og ekte penger. Derfor er det ytterst vanskelig å avsløre at utgangs­punktet er svindel. Som i private pyramide­spill er det nye investorer som finansierer lønninger, bonuser og utbytte, helt til boblen kollapser. Problemet med Ponzi-svindler er det samme som for ekte aksje­selskap: Hvordan komme i gang? Hvor finner man en stor nok penge­kilde?

Det regner offentlige verdier over klima­industrien

De som starter pyramide­spill og aksje­svindel, har sjelden store penger selv, eller veldig liten lyst til å risikere dem. De starter gjerne i det små, og problemet er alltid å «komme over kneika» så selskapet ser ut som en gryende suksess. Investorer er flokkdyr som blir tiltrukket av lukten av profitt, og hvis mange profitører sirkler over et AS, så tyder det på et fett fremtidig bytte man kan få en bit av. Men små, verdiløse aksje­selskaper med store visjoner går det tretten på dusinet av. Å tiltrekke seg de første store pengene er nøtten å knekke. Den nøtten har kunnskaps­løse men gavmilde klima­politikere løst en gang for alle med sitt klima­hastverk og «risiko­avlastning»:

I klima­hysteriske Norge har staten bestemt at det offentlige skal bli de første til å investere, gjennom systemisk støtte til nærings­interesser som hevder at de har funnet fremtidens løsning på klima­krisen … bare de får nok penger til oppstarten. «Staten må ta sitt ansvar», sier direktørene til NRK, og søknadene om offentlige tillatelser, støtte, subsidier og særbehandling har eksplodert, for Jorden må reddes, koste hva det koste vil. Det haster så mye at her er det ingen tid til debatt, forsiktighet eller skepsis!

Myndighetene oppretter stadig flere institusjoner som deler ut penger til dette formålet, og skal «investere» i ulønnsomme privateide klima­prosjekter. De vil nemlig garantert bli lønnsomme i fremtiden – for dét lover dressgutta som startet ponzien. Av slike institusjoner kan nevnes Klima­investerings­fondet Norfund, Enova, Innovasjon Norge og Klimasats, men også lokal­politikere som bruker av skatte­betalernes penger for å kjøper aksjer i klima­bedrifter med «store visjoner og hårete mål». Her er Mo i Rana i negativ særstilling.

Regjeringens klima­politikk er en svindelg­enerator

Regjeringen brukte 15,5 milliarder kroner til «klima­finansiering» bare i 2022 for å «mobilisere investeringer fra privat sektor», ifølge en presse­melding fra utviklings­minister Anne Beathe Tvinnereim. Og det stopper ikke der: I 2023 lanserte Støre-regjeringen et «veikart» til et oppdatert «grønt industri­løft 2.0» hvor 15 nye milliarder er satt av til statlige støtte­ordninger. Det blir sikkert mer etter hvert, for alt handler om klima nå. Klima­politikken overstyrer alle andre hensyn i norsk offentlighet og trumfer all forsiktighet, fornuft og ansvarlig forvaltning av offentlige midler – og det er umoralsk å tvile eller advare.

Klimapolitikerne tror at denne strømmen av milliarder fra det offentlige til private kapital­krefter skaper et «grønt skifte» som redder kloden og gjør at politikernes selv­påførte «klimamål» oppnås. Bare private aksje­ryttere får nok offentlige penger i oppstarten, så vil det utløse private investerings­midler, og til sammen vil dette samarbeidet mellom politikere og nærings­drivende skape «klima­løsninger» som vil ende opp i lønnsomhet, «bærekraft» og «lav­utslipps­samfunnet» man drømmer om, uten at det finnes et fnugg av empiri eller tall­materiale som under­støtter dette.

Det som egentlig skjer, er det stikk motsatte: Ekstrem­utslippet av offentlige penger tiltrekker seg rene svindlere som aldri har noen intensjon om å bygge noe annet enn høyere aksje­verdier. Politiker­skapte aksje­verdier tiltrekker seg private investorer, som gir enda høyere aksje­verdier og så videre oppover mot himmelen. Og dette handler ikke bare om cash og aksje­verdier. Det handler også om konsesjons­rettigheter, natur­områder og gylne strøm­avtaler som representerer store verdier og kan trades mellom aksje­selskaper. Klima­politikken er en gullskatt for samfunns­røvere og klima­parasitter.

Med denne politiske pengemølla i ryggen kan man heve direktør­lønn, ansette slekt og venner og dele ut både bonuser og utbytte til alle involverte mens den finansielle boblen blir større og større, uten noensinne å produsere noe av verdi. Det fortsetter helt til bakmennene ser at det butter. Da selger de ut aksje­postene sine, casher ut og flytter til Cayman Island eller USA på jakt etter enda mer «Inflation Reduction Act»-subsidier, for å fortsette Ponzi-svindelen litt til.

Et enormt skifte av grønne sedler

Det er genialt, kynisk og veldig lukrativt å late som om man er «grønn» i stedet for profitør i våre dager, og verst av alt: Det er 100 prosent lovlig. Feiler man på å levere på løftene, visjonene og de hårete målene, får det ingen konsekvenser overhodet, slik det heller ikke fikk etter boblen i 2008. NHO er 100 prosent med. Bare et kollektivt masse­hysteri kan kort­slutte et samfunn sånn.

Det er dette opplegget som på folkemunne blir kalt «tilkarings­industrien» eller «klima­parasitter», og venstre­sidens aktivister tror det har noe med kapitalisme å gjøre, men det har det ikke. Dette er en pervertert finans­boble på steroider som vil få finans­krisen i 2008 til å se ut som ranet av en liten sparegris, og alle er med på det: Boble­økonomi har nemlig noe med menneskelig grådighet å gjøre. Grådighet etter profitt hos kapital­kreftene, og grådighet etter å oppnå «klima­målene» for politikerne, så de kan hylles som genier og vinne miljø­priser.

Offentlig/privat samarbeid er ikke et nytt konsept i politikken, men den nye symbiosen man ser mellom private profitører og politiske «investorer», er noe helt nytt: Du kan ikke lenger se hvem som er hvem under Arendalsuka, så gode kompiser har alle blitt, fordi alle kontroll­instanser er paralysert. Akkurat som i 2008.

Total symbiose mellom politikere og private for å melke samfunnet for penger

Private aktører forvalter private penger for egen regning og risiko, og i fri konkurranse med andre. Hvis private investorer slumser bort egne penger på høy risiko, er det deres eget tap. Dette er kapitalisme. I boble­økonomi snylter private aktører på andres penger, for andres regning og risiko, og de fortsetter til penge­kilden er tom eller myndig­hetene stopper dem. Dette er anti­kapitalisme. Man spiller monopol uten regler, og den som jukser mest, vinner mest.

Men i motsetning til under finans­krisen i 2008 har private finans­krefter funnet en utømmelig penge­kilde å blåse opp boblen med: offentlige midler. Dette er noe helt nytt og skal ikke kunne skje: Det offentlige forvalter skatte­betalernes penger, og hvis de slumser dem bort, er det borgernes tap. Dette er ulovlig. Politikere har nemlig ingen penger. Null. ALT er andres penger, krevet inn gjennom skatter og avgifter. Derfor skal det være skarpe skille­linjer mellom private interesser og offentlig forvaltning.

Hvis man IKKE har et slikt skarpt skille, så skaper man i praksis et frislipp for korrupsjon, og man risikerer at svindlere stikker av med så mye de klarer å bære. Det er nettopp dét som skjer, for i Norge finnes det ikke noe offentlig/privat skille lenger. Politikerne spør heller «hvor mye penger vil dere ha for å redde kloden for oss?», og milliardene renner ut mens alt av kontroll­instanser, så som Riks­revisjonen, Finans­departementet, Økokrim og media, er passiviserte. Alle offentlige institusjoner er nemlig pålagt å ikke kritisere at man redder kloden fra klima­ragnarok.

Vi vet ikke lenger hvem som betaler hvem, Finans­departementet aner ikke hvor mye penger det offentlige vil bruke, og ingen ser ut til å bry seg om det. Og slik samarbeider nå offentlig og privat sektor om å tappe samfunnet for penger og gi dem til kapital­haier i privat næringsliv for at de skal bygge alt som skal til for å redde kloden. Men det gjør de ikke. De bare later som. Og det som bygges, virker ikke.

Dette økonomiske monsteret er generert av en ny og giftig blanding av dumskap, kunnskaps­løshet, ansvars­løshet, uforsiktighet, hastverk, grådighet, masse­hysteri, gruppe­tenkning og tvangs­tanker rundt klima og klimamål – for mennesker som er grepet av religiøs panikk for dommedag og visjoner om å skape et kommende klima­paradis, klarer ikke bruke hodet lenger. De har kort­sluttet og evner ikke se virkeligheten for hva den er. De styrer etter hvordan virkelig­heten burde være, og da er man et lett bytte.

Miljøsaken er det perfekte svindel­fundament

Det er ikke første gangen miljøsaker brukes for å skape Ponzi-svindel og korrupsjon: Politikere i California skapte historiens første miljø­boble­økonomi i 1981. The «Great Californian Wind Rush» var en skattefest som varte frem til 1985, da boblen imploderte. Da var det bygget tusenvis av ubrukelige vindmøller som skulle gi et «grønt skifte», men som endte med at skatte­betalerne tapte, svindlerne vant, og naturen sto igjen med fuglehakk og rustne møllevrak.

Dette inspirerte vindkraft­næringen, som slett ikke gikk konkurs. Den gikk i stedet inter­nasjonalt og har styrket seg i 40 år gjennom hemningsløs lobbyisme, manipulasjon og korrupsjon, uten noensinne å levere det reklamen lover. Nå er «fornybar»-industrien her i Norge med sine ikke-fornybare tung­industri­produkter, og klima­hysteriet gir dem bedre muligheter enn noensinne, for heller ikke her har myndig­hetene noen hemninger, bremser, forsiktighet, skepsis eller kontroll­instanser som virker. Det er «free for all», og første­mann frem til byttet får mest:

Derfor ringes Karine ned av solkraft-utbyggere som vil ha skogen hennes. Derfor rapporterer NRK Vestland om australske «Twiggy», som vil ha både strømmen og naturen vår for å redde kloden med hydrogen­prosjekter overalt. Derfor er man økende bekymret for at strømmen vår blir støvsugd av private kapital­krefter. Derfor sitter lokal­politikerne i Mo i Rana igjen med både verdiløse aksjer, ny flyplass og nye skolebygg som ingen vil få bruk for. Uten at noe av dette skaper den minste sprekk i demningen av klima­fanatisk fremtidstro.

Jo dårligere det går, desto mer offentlig støtte utløser det

Tvert om: Når nesene blir lange og fiaskoen setter inn, så insisterer våre geniale klima­politikere på at dette bare betyr at vi må øke innsatsen og pengebruken enda fortere! Nå haster det enda mer! See? Svindelen er genial, for når det går galt, utløser det bare mer penger og enda større visjoner og hårete mål. Hvor stor vår nasjonale norske klima­boble­økonomi har blitt gjennom 30 år med klima­fiasko, er det umulig å få hodet rundt:

Vi snakker tusenvis av klima­prosjekter over hele Norge, fra hundrevis av aktører som alle er aksje­selskaper, holding­selskaper og investerings­selskaper. Alt er beordret og bestilt av politikerne som sitter på penge­sekken, og alle aktører trenger mer «risiko­avlastning» for det som skal bli kjempe­lønnsomt i fremtiden en gang, og derfor er risikofritt.

Hundretusener har fått kjøpe to-tonns luksusbil uten avgifter, og de har organisasjoner som maser om at støtten må fortsette. Titusenvis av mennesker har sitt daglige virke med å «redde klimaet», og likevel er «klima­målene» i ferd med å feile. Noe som igjen bare betyr at vi må prøve enda hardere. Det har pågått i over 30 år, og vil fortsette i mange, mange år til, fordi alle i loopen vil ha penger, makt og prestisje. Ingen vil at det skal stoppe.

En verdens­omspennende økonomisk katastrofe for sivile borgere

Hvor stor klimaboblen er i verdens­sammenheng, er ufattelig selv for filosofer, men McKinsey har forsøkt å tallfeste det. I 2022 publiserte de en rapport som antydet en pengebruk på 9,2 billioner dollar årlig mellom 2021 og 2050 – eller 9,2 millioner milliarder dollar, som tilsvarer nær én trillion kroner, hvert år – og regningen ender til slutt hos private forbrukere.

Og alt dette er basert på spådommer om fremtidens klima­utvikling, at global oppvarming med høyere andel plante­næring i luften utelukkende er negativt, og ikke minst: at klimatiltak faktisk vil fungere, og klimaet vil adlyde vår vilje. Men det vil ikke skje. Det er ikke mulig.

Det finnes ingen småskala­forsøk over lengre tid som beviser at et «grønt skifte» til null­utslipps­samfunnet med påstått «sirkulær­økonomi» faktisk vil fungere. Det finnes ingen empiriske forsøk som viser hva drifts­kostnadene vil bli, hva det vil kreve av ressurser, hva energi vil koste, hva konstant fornying av «fornybart» vil koste, hvor maten skal komme fra, og om det er overhodet er mulig å drive et moderne samfunn på denne måten. Hele fundamentet er synsing, påfunn og påstander. Faktasjekk meg i vei hvis dere tør. Make my day.

Klima­boble­økonomien er plan­økonomisk anti­kapitalisme som ødelegger for næringsliv, samfunn og fremtid, og den vil kollapse. Det bryr imidlertid ikke de utallige profitørene seg om, slik de ikke brydde seg i 2008. Felles for alle aksje­rytterne i dette spillet (fra nystartede «Petter Smart» i garasjen og opp til gigantiske Equinor) er at de insisterer på at de er ute etter å redde kloden, mens alle i virkeligheten er ute etter cash. For det er faktisk dét nærings­drivende lever av.

Ingenting av dette forstår norske politikere. Fordi klima.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.