Klimamøtet i Baku er over, og siden samtlige land ligger langt bak sine klimamål for 2030, 2035 og 2050, frykter klagemuren av «utviklings­land» at nå vil klimaet gå helt amok, fordi 300 milliarder dollar årlig er småpenger. Riktignok har de allerede mottatt ufattelige mengder av dine skattepenger, men det er ikke nok. Det vil ALDRI bli nok! Klima­hysteriet vil alltid trenge mer penger fra vestlige land, og derfor kan jeg garantere at de neste ti årene vil bli enda dyrere og vanskeligere for deg.

Alle landene på COP29 i Baku lover at klima­målene de selv har fastsatt, skal oppnås, og at «null­utslipp» i 2050 vil inntreffe – bare de får nok penger av Vesten. Dette er frakoblet alle tall, erfaringer, observasjoner, resultater og fakta, men det spiller ingen rolle, for klima­politikk har aldri handlet om klima, vitenskap eller fakta. Det handler bare om penger, men NRK er like ukritisk og frelst som alltid.

Bare en stadig større strøm av klimacash fra vestlige land kan skape de raske og omfattende utslipps­kuttene som må til for å stoppe et klima­ragnarok – som angivelig vil inntreffe i fremtiden, basert på den nye viten­skapelige øvelsen «fremtids­empiri». Det er dette som skaper tvangstanken «Vi MÅ!», og som fullstendig har korrumpert vitenskapen, akademia og politikken. Aktivisme har erstattet integritet, og det er ikke bare fordi ledere og media ikke evner å bruke huet: Det er blitt forbudt å bruke huet.

Historiens største korrupsjons­generator

Klimapolitikken er ikke bare historiens største og farligste økonomiske boble fordi den snylter på endeløst med offentlige penger, i stedet for begrensede mengder private investerings­midler, som alle tidligere bobler. Den er også et kraftverk for å underminere kapitalistisk økonomi gjennom plan­økonomiske satsinger på spesielle, utvalgte næringer, og under­støtte disse med offentlige subsidier for å få dem til å «fungere», samtidig som man ødelegger ramme­betingelsene for fungerende næringsliv, industri og bedrifter med stadig strengere klimakrav og avgifter.

Årsaken til at vestlige næringslivs­ledere frivillig er blitt en del av dette klima­politiske konglo­meratet, er naturligvis opportunisme: De ser at de ikke har noe valg, og kan uansett ikke stoppe fanatismen og selvbedraget til klima­politikere. Så i stedet for å kjempe imot masse­hysteriet forgjeves, vil de heller utnytte det maksimalt gjennom å høste så mye offentlige penger som mulig, samtidig som de gir litt «kickback» til politikere som takk for tjenesten. Alle blir rike og lykkelige.

Slik har næring og politikk blitt så gode venner at du ikke lenger ser hvem som er hvem. Og det er ikke så rart, når man tenker over at private kapital­krefter skal bygge alt som skal og må bygges for å gjennomføre «energi­omstillingen» og grønt skifte. Det er historiens største byggeboom for entreprenører, kraft­industri, gruver, vind- og sol­kraft­industrien og utallige under­leverandører. Bonanza, baby! Absolutt alt er totalt unødvendig, meningsløst og virknings­løst, men who cares? Man må ta føden der man finner den. Og dette er fortsatt ikke det verste:

Når landene på COP29 nå har blitt enige om å flytte 300 milliarder dollar fra vestlige skatte­betalere til politiske ledere i såkalte utviklings­land innen 2035, er faren helt åpenbar: Det finnes nemlig ingen kontroll med pengene. Det er ingen som kan eller vil holde regnskap eller bedrive revisjon av penge­strømmen, som når Verdensbanken «mistet» 41 milliarder dollar. Det vil ikke bli opprettet noen instans for å kontrollere at pengene faktisk går til å kutte CO₂-utslipp i fattige utviklings­land med korrupte regimer, for ingen har lyst til det. Og det finnes ingen klausuler for at 300 milliarder dollar skal betales tilbake hvis klimakuttene mislykkes. See?

Selvbedrag og grådighet driver COP29

Ikke et eneste mainstream-medium tar tak i slike fakta. Ingen bryr seg, for Norge er antagelig verdens mest klima­hysteriske land – fordi vi som oljenasjon har endeløst av penger å sløse bort på denne moralske pisse­konkurransen blant FN-adelskapet. Derfor har også norske politikere satt mer «hårete klimamål» enn alle andre, med 55 prosent kutt av plantenæring innen 2030 i forhold til utslipps­tallene i 1990. Siden denne kollektive galskapen startet med Paris-avtalen i 2015, har Norge offisielt kuttet bare 9 prosent, og dermed må vi nå kutte 46 prosent på bare fem år.

Dette er naturligvis teknologisk og økonomisk umulig, men i klima­kretser omtales det ille­varslende nok som «en stor utfordring». Og de har ikke tenkt å gi seg, for klima­hysteriet er en masse­psykose frakoblet all virkelighet og drevet av psykologiske faktorer som fanatisme, selv­bekreftelse, grådighet, korrupsjon og hensyns­løshet (se avsnittet over). Det skal du få kjenne på økonomien de neste årene. Kuttene som angivelig er oppnådd, er da også bare tallmagi: Sannheten er at ingen har peiling på hva Norge slipper ut, hva skogen vår tar opp eller hva som er kuttet, for vi har ikke vår egen atmosfære.

«Klimaregnskapet» er faktisk bare tøv. Paris-avtalen er basert på at eliten bare bestiller forskning, vedtar tall og sier at dettte er sannheten, som jeg advarte mot allerede i 2015. Ingen land i verden er i nærheten av å oppnå disse målene, men alle landene på COP29 lover likevel å nå det absurde 1,5-gradersmålet bare de får mer klimacash. Vi skylder dem penger, fordi vi har ødelagt klimaet! Noe som ikke er sant. Sannheten er at Vestens industrielle revolusjon og energi­revolusjon sørger for at disse landene overhodet eksisterer, og de har frivillig adoptert alt av vår teknologi og energibruk. Det er de som skylder oss alt.

Ingen mainstream-medier påpeker hykleriet i alt dette. Ingen redaksjoner gidder å stille åpenbare kontroll­spørsmål om hvorvidt de såkalte klima­tiltakene faktisk virker. Ingen spør om klimaet da vil gjøre som vi befaler i 2050. Og ingen påpeker den åpenbare mangelen på kontroll med penger fra vestlige skatte­betalere til fattige land, hvor Vesten nå i praksis pumper inn penger for å skape en uimot­ståelig fristelse for korrupsjon, svindel og makt­misbruk. For du kan ikke gi bort penger uten å gi bort makt. Bistand og klima­penger er inter­vensjon i andre lands indre anliggender, altså økonomisk kolonialisme. Og alle elsker det.

Politikerne satser, mens nærings­livet bremser

Samtidig som sirkuset i Baku sprer løgner og selvbedrag rundt seg som om selveste Kim Jong-un sto bak propaganda­kampanjen, melder Equinor at de kutter 250 årsverk i sin «fornybar­virksomhet». Det er en nedbemanning på 20 prosent av en klimastab på 1250 ansatte, som representerer en kostnad på over en milliard kroner – alt for å gjennomføre en svindel. Den grandiose «energi­omstillingen» alle medier omtaler som en selvfølgelighet, er nemlig umulig. Eliten forsøker å oppheve virkeligheten. Tenk dét!

Styret i Equinor kan imidlertid forskjell på pluss og minus, og derfor justerer selskapet aktivitets­nivået og fokuserer på færre land, og trekker seg ut av Vietnam, Spania, Portugal og Frankrike, og årsaken er interessant: Equinor sier til E24 at dette ikke er et krisegrep, og at de på ingen måte har tenkt å dempe sin fornybar­satsing innen havvind, landvind og solkraft, men selskapet er nødt til å gjøre en «tilpasning og justering til den virkelig­heten vi ser der ute». Dét er nok fortsatt å sukre pillen betraktelig.

Denne virkeligheten ser ikke politikerne og deres logre­medier, men den er åpenbar for kapital­interesser og alle andre som har lagt penger og prestisje i den grønne «omstillingen» som aldri vil lykkes: Klimatiltakene går til helvete. Alt har stanset opp, og det er fullstendig blodbad både innen vindkraft, havvind og solkraft fordi produksjons­kostnad­ene har eksplodert, samtidig som økonomien kniper for både private og næringslivet. Ingen har egentlig råd til dette selv­bedraget lenger, og likevel er det ustoppelig.

Jo mer man bygger av disse ikke-fornybare tung­industri­produktene som skal «løse klimakrisa», desto vanskeligere blir det å skjule at de ikke leverer det «visjonene» lover – og strømmen som leveres, er så dyr at den vil undergrave og ødelegge både næringslivet og samfunnet. Det er derfor Arbeider­partiet måtte innføre strøm­støtte, som i praksis er å gi nordmenn kompensasjon for sin egen dårlige politikk. Så langt ned i gjørma er klima­hysteriet.

Massehysteri innebærer alltid å satse hardere jo dårligere det fungerer

Realiteten er altså at mens det politiske adelskapet øker sine virkelighets­fjerne klimamål, og vil gi bort enda mer av dine penger til regjeringer i andre land, så innretter nærings­livet, markedet og borgerne seg etter virkelig­heten. Derfor går tiltakene i stå, virksom­heter går konkurs og forsvinner fra motebildet i stadig større tempo. Ingen pengestrøm i verden kan få dysfunksjonelle «klimatiltak» og løsninger til å fungere. Det er nettopp derfor Trump vil trekke USA ut av Paris-avtalen, og da vil flere land følge ham.

Her vil nok ganske mange voksne borgere rope hurra, men dessverre: Dette er ikke gode nyheter for nordmenn. Det innebærer nemlig at norske regjeringer vil satse enda hardere på klima­politikk og gi bort enda mer penger for å kompensere for bortfallet av USA. Den korrupte symbiosen klima­politikken har skapt mellom politikere og næringsliv, er nemlig så tett, profitabel og avgjørende for alle involverte, at viljen til å innrømme fiaskoen blir mindre og mindre i stedet for større og større.

Enhver klimafiasko de siste 35 årene er blitt møtt med samme argument fra fanatikerne: «Da må vi satse enda hardere». Dette er et ekko fra alle massehysterier gjennom historien, og nettopp denne mentale kortslutningen og fakta­resistensen er selve beviset for et kollektivt masse­hysteri, som dokumentert i boken min fra 2020. Dette gjør at klima­hysteriet er en boble­økonomi ute av kontroll, og er blitt «too big to fail».

Alle som sitter i makt­posisjoner i Norge og EU er fanget av sin egen dumskap og ekstremisme, og ingen har lyst til å innrømme hvor dumme de har vært. Da er det er mye lettere å fortsette å ta penger, muligheter, frihet og fremtid fra deg.

Det er langt mer lukrativt for alle kompisene deres også.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.