Klimatoppmøtet oppsummert: We want your money!

Årets klimatoppmøte er over, og de fleste legger vel merke til at klimaindustriens logremedier var betydelig mer opptatt av å rapportere om dette sirkuset i forkant enn i etterkant. Det er fordi klimatoppmøter alltid starter med store visjoner og ender med tilsvarende fiasko. Men kampanjen for å oppheve virkelighetens verden er på ingen måte over, så la meg gjøre en oppsummering.

Klimatoppmøtet i Glasgow omfattet 22.274 delegater fra 200 land, med 120 statsledere innom, 14.124 observatører og 3886 pressefolk med de rette meningene, og foruten å kjøpe billig børst og bo på hotell, er målet som alltid å få jordens klimaendringer under kontroll – som om dét er naturvitenskapelig mulig.

Norges delegasjon støtter naturligvis alle formuleringer om utfasing av hydrokarboner, og derfor har Norge med rette blitt latterliggjort og anklaget for rent hykleri. Men det preller av, for klimatoppmøtene er uansett et narrespill. Enhver med et snev av elementær viten om klima- og energisektoren, eller et snev av integritet og fornuft, er bannlyst fra den norske delegasjonen, og naturligvis har regjeringen funnet en delegasjonsleder uten moralske skrupler.

Klimatoppmøtene er både salvet og velsignet av pave Frans, som har slått fast at vår levemåte er «selvmorderisk» og at all bruk av olje og kull må opphøre. Paven selv ønsker altså å eliminere energiformen som sikrer mat til åtte milliarder mennesker, og han bruker sin makt for å skape historiens største og verste hungersnød. Det sier alt om hvor farlig klimahysteriet faktisk er.

Krangel om penger

Fasiten etter sirkusforestilling nr. 26 er atter en helt uforpliktende tekst, uten tall eller mål. Veldig kort oppsummert er følgende hva 40.000 mennesker har klart å bli enige om i løpet av to uker:

Man er kanskje enige om å forsterke innsatsen for å nå 1,5-gradersmålet, kanskje fase ned kullbruken og «ineffektive subsidier» til fossil energi, og alle land oppfordres til å forsterke mål de allerede ikke klarer å nå. Dessuten forplikter verdens «rike land» seg til å «vurdere» å doble klimastøtten til verdens fattige land innen 2025.

Ganske ynkelige greier, ikke sant? Men selv om dette ser ut som en dundrende fiasko for klimaindustrien, er det ikke dét – for COP26 setter agendaen for det neste tiåret: Det skal handle om penger. Masse penger! Dine penger. For blant verdens «rike land» inngår ingen andre land enn vestlige land, og Vesten må øke pengebeløpene til de resterende landene. 100 milliarder amerikanske dollar pr. år er ikke på langt nær nok, faktisk har «de fattige landene» krevet en 13-dobling fra Vesten. Det blir aldri nok.

Dette innebærer igjen at CO2-avgifter og klimaavgifter skal opp, opp, opp, som om ikke finanskrise, koronakrise, migrantkrise, terrorkrise og islamkrise har kostet europeere nok. EU-eliten er en krisemaskin som aldri kan gjøre livet vanskelig nok for egen befolkning, og nå skal det blir enda dyrere og vanskeligere. For det er dette toppmøtene handler om: en vond og vanskelig, men akk så nødvendig og uunngåelig sosialistisk omfordeling.

Vesten status som veldrevet, rikt og vellykket er nemlig helt utålelig for verdens drittland, som jo styrer agendaen til FN. Vesten og Europa skal straffes for sin urettferdige vellykkethet. Vi skal få svi – og vestlige globalister elsker det. Deres svik mot egen befolkning er uten ende. De kan ikke få ødelagt egne land fort nok.

Vesten mot resten gjennom klimafascisme

Ifølge klassisk sosialistisk tankegang må Vestens velferd ha kommet på bekostning av noen. Dette er marxismens grunnfilosofi: Hvis noen har det bra, så innebærer det at noen måtte lide for det, og derfor er både nasjonal og internasjonal sosialisme innrettet mot at alle skal ha det like fælt – for dét er rettferdig, og rettferd vil skape et paradis. See?

Dette er naturligvis blank løgn, men det legitimerer ethvert tiltak som ødelegger for vestlige borgere, og enda bedre: Det legitimerer enhver aksjon mot «klimafornektere» (eller dissidenter, kontrarevolusjonære og klassefiender, som de het før i tiden). Vesten er et rikt bytte for resten av verden, og ranet er rettferdig – men siden marxisme og kommunisme har mistet sin folkelige appell (i den grad at selv Rødt har fjernet ordene de er så stolte av), har verdens ledere i stedet omfavnet klimafascismen.

Dette er også en totalitær ideologi som kan brukes til alt, for eksempel å omdefinere tradisjonell u-hjelp til «klima-u-hjelp»: Ingen tiltak er for drøye når klimadommedag truer! Derfor øker også presset på finansnæringen og vestlige pensjonsfond, så de skal være med på klimadugnadene. Alt og alle skal med i den grønne malstrømmen.

Problemet er naturligvis at virkeligheten ikke lar seg påvirke av utopier. Det finnes ingen klimakrise, CO2 styrer ikke klimaet, vi har ikke noen få år på oss, «omstillingen» skaper bare kaos og korrupsjon, og verst av alt: Per i dag finnes det ingen erstatning for fossil energi, som alle land er bortimot 100 % avhengige av. Derfor ligger det flere kontroverser og ulmer bak det magre forhandlingsresultatet:

Krangel om kull

EU-eliten er på et meningsløst, hellig korstog mot kullkraft, men det vil ikke USA, Kina, India, Australia og flere andre land ha noe av. I sluttdokumentet har man blitt enige om å «fase ned» kull, i stedet for å «fase ut», men elitens ukritiske medier berører aldri klimahysteriets største problem: Pr. i dag finnes det ingen teknologisk løsning som kan erstatte kullkraft. Det er selvbedrag.

Dette vet alle realister i kullbaserte land utenfor Europa, derfor er sluttdokumentet så tannløst og uforpliktende. Ingen andre enn EU ønsker å styre egne land inn i vindkraftens fordyrende energimangel, derfor har man undertegnet frasen om nedfasing av kull, uten intensjon om å oppfylle det, samtidig som det sies at de vil motarbeide «ineffektive subsidier av fossile brensler», hva nå enn dét måtte bety.

På COP26 har også 40 land som ikke bruker kull inngått en meningsløs sideavtale om egen utfasing av kull som også omfatter kullbrukerne Polen, Vietnam og Chile, men de forutsetter at Vesten skal betale for etablering av den nye energiforsyningen – altså sol, vind, biodrivstoff, batterier og hydrogen. Dette er samme plan som ikke har fungert i Tyskland, men siden avtalen er risikofri, er den fristende politisk strass og narregull.

Krangel om metan

Hvis man skal snakke om hva som er nytt etter COP26, er det kanskje det nye synet på metan (CH4) som utmerker seg. Metan utgjør ca. 85 % av all naturgass, som jo lekker opp til overflaten overalt på kloden fordi biologien fungerer sånn. Som en del av klima-nytalen skal nå all bruk av ordene «gass» eller «naturgass» utgå og erstattes med ordet metan som en klimatrussel like farlig som kull.

Metan er ikke et problem, det er et naturprodukt som lekker ut av naturen overalt. Store grupper mikroorganismer lever av metan, og dermed brukes det opp i naturlige prosesser. Metan omdannes også raskt og naturlig i nærvær av oksygen og sollys, og omdannes til CO2 og vanndamp, men fakta har ingen effekt på klimaindustrien.

En større gruppe land har sluttet seg til et forslag fra USA og EU om å kutte i metanutslipp med 30 % til 2030. Dette er også helt uforpliktende, men lokalt vil nok noen land innføre nye lover som vil hemme bruken av naturgass, så befolkningen tvinges over på dyrere alternativer – ikke minst den gryende og grådige hydrogen-industrien, som rykker i tøylene for å få sin del av byttet. Hverken Kina, India eller Russland er imidlertid med på dette kuttforslaget. Det er heller ikke Midtøsten, hvor de fakler naturgassen fordi det ikke finnes noe regionalt marked for den.

Med press på utfasing av kull øker etterspørselen etter naturgass, noe som krever større investeringer. Men klimahysteriske politikere fører en politikk som ytterligere struper tilgangen på kapital til verdens mest effektive energiforsyning, og det er dette som skaper en gryende energikrise i verden. Og du har bare sett begynnelsen: Kampen mot kull, olje og gass vil intensiveres, men det finnes ingen reelle alternativer, og da blir det global energimangel.

Krangel om fornybart

Den største trusselen fra COP26 er en «Netto-null 2050-avtale» mellom 450 finansorganisasjoner om å styre investeringer vekk fra hydrokarboner og i retning av fornybar-bransjen, altså til vindmøller og solpaneler. Grunnen til at finansverdenen gjør dette, er at «fornybart» blir gjort «lønnsomt» gjennom subsidier.

«Grønne satsinger» lever av subsidier gjennom såkalt risikoavlastning, og slik blir høyrisiko omdannet til en gullgruve. De enorme subsidiene til solkraft, vindkraft, biodrivstoff, hydrogen, batterier og karbonlagring skaper børsbobler hvor finansverdenen kan melke profitten så lenge det varer, men skattebetalerne tar hele risikoen.

Det finnes ingen tall eller forsøk som viser at dette grønne energisystemet kalt «smartnettet» vil fungere. Ei heller at det vil kunne opprettholde dages velferdssamfunn med lave energipriser, opprettholde global handel eller levere nok energi til å opprettholde verdens matvareforsyning. Det bryr ikke klimapolitikerne seg om, for uansett hvor galt det går, kan de bare hevde at å ikke «omstille» verden ville skape et enda verre ragnarok.

Politikerne har altså overbevist seg selv om at de gjør noe godt, at de har fjernet seg fra enhver mediekritikk og eliminert all fare for å bli holdt ansvarlig når «visjonene» ikke fungerer. Vi må bare knekke noen egg for å lage omeletten. Vi må gjennom en vond og vanskelig «omstilling» for å nå frem til «fornybarsamfunnet». I fremtiden.

– Hold ut, for fremtiden blir fantastisk! sier de. Men er det sant? Kan de virkelig se inn i fremtiden, slik de hevder? Ingen av «løsningene» deres viser tegn til å fungere så langt.

Grønn omstilling drevet av primitiv panikk er den egentlige krisen

Etter 30 år med feilslåtte katastrofevarsler, tippepunkt, deadlines og fravær av havstigning og utdødde isbjørner, samt total fiasko for vindkraften, skulle man tro at antall kritiske røster i redaksjonene ville eksplodert, og avslørt klimapolitikerne som de klovnene de egentlig er. Det er nok å ta av:

I Tyskland kollapset vindkraftindustrien allerede i 2018–2019, og tysk riksrevisjon har gjort det tindrende klart at Merkels Energiewende er en trussel mot tysk økonomi, industri og befolkning. Det har bare inspirert norske politikere til å satse enda hardere på vindmøller og grønt skifte, for vindmølle-selgerne sier det er lurt.
Frankrike og Spania bruker enorme summer på å sikre befolkningen en rimelig og stabil el-forsyning, men likevel sprer energifattigdommen seg overalt, samtidig som kuldebølger tar livet av vindrueavlingene.
Hele EUs energisystem vakler stadig nærmere kanten av kollaps, og blir stadig mer avhengig av nødløsninger, kullkraft og russisk gass. Selv her i Norge er det duket for energimangel og utkobling av strømmen. Likevel babler norske medier om hvordan vi nærmer oss avslutningen av fossilalderen.
Erna Solbergs «månelanding» ved sementfabrikken i Brevik har allerede sprengt budsjettet med en milliard, og strømregningen din har sprengt seg ut av sikringsskapet. Det vil bli mye verre, for Løvebakken sier at «vi må» – og flertallet av velgerne trodde på løgnen, så nå har klimapartiene fire nye år med fri bane til å fortsette å gjøre hva de vil med samfunnet.
Norges langvarige og prestisjefylte regnskog-satsning er så mislykket at ingen av de fire store regnskoglandene lenger vil ha noe med Norge å gjøre, som oppfattes som arrogante besserwissere. Det har fått absolutt null konsekvenser for dem som har skylda for fadesen.

Totalitære svermerier i fri utfoldelse

Eliten har gått «all in», og nå er de fanget av egen ekstremisme. Eneste vei fremover er å fortsette bedraget. Toppe løgnene. Bli enda mer hysterisk. Gå totalitær – og derfor kaller jeg nå klimabevegelsen for «klimafascisme». Trenger du bevis?

Les spaltist Arlid Rønsen i Nettavisen, som sier: «Jeg er ikke tilhenger av diktatur, men når det gjelder klimaet, kan det se ut til at denne vår kjære klode ville hatt godt av en administrerende direktør med utvida fullmakter». Jo da – han er tilhenger av diktatur. Og han kan si det høyt og fritt, uten å bli utstøtt av det gode selskap.

Dette livsfarlige og antidemokratiske tankegodset sprer seg, og eliten mener det er godt. Det er igjen en gavepakke til EU-adelskapet og de totalitære kreftene rundt Bond-skurken Klaus Schwab i WEF, som ønsker et «Great Reset» for å «redde kloden» etter sine fantasier. Les min kronikk «The Great Reset: Alle har en diktatorspire og en profet i nabolaget» så forstår du bedre hva du er omgitt av, og hvor det bærer.

For klimahysteriet vil ikke gå over av seg selv. Det kan ikke stoppes med fakta, logikk, forskning, vitenskap eller fornuft, for det har aldri vært basert på noen av disse faktorene. Dette er et samfunnskupp basert på propaganda og massehysteri. Det kan bare stoppes med demokratisk folkemakt. Men folket er skremt til lydighet og velger heller å forsterke selvskadingen, ellers vil jo jorden gå under.

Et intellektuelt og journalistisk sammenbrudd

Ikke et eneste sted, i en eneste avis innenfor mainstream media og deres milliarder av pressestøtte, kan man finne skyggen av kritiske spørsmål eller voksen skepsis mot de ekstreme kapitalkreftene, de totalitære elementene og den føydale elitismen som driver klimahysteriet og klimatoppmøtene videre. I stedet leter pressen etter bekreftelse på at eliten er kjempeflinke, og det råder en total konsensus om at klimahysteriet består av absolutte sannheter og at fossilalderen er over – basert på absolutt ingenting.

Det har ikke skjedd noe lignende i vestlige demokratier siden 1936. Det burde skremme deg mye, mye, MYE mer enn de endeløse, fiktive klimakatastrofer som aldri inntreffer, og klimakriser som aldri er synlige der du bor.

Men hey: Siden clairvoyance har blitt det viktigste fundamentet for politikken, så la meg prøve:

I 2050 vil det fortsatt ikke være spor av klimakriser, men på COP55 vil det fortsatt predikes at vi har ti år igjen før alt går til helvete, så her trengs det mer penger! Jeg får rett denne gangen også.

Jeg oppfordrer alle klimahysteriske politikere til å gjøre samfunnet en tjeneste: Gå en skitur over den fiktive snøen på Svalbard uten gevær, siden isbjørnen er utryddet. I dare you.

Les også: