Gratulasjonene hagler over Ola Borten Moe, som endelig tok bladet fra munnen og sa sannheten om norsk klimapolitikk: Den virker ikke. I Debatten på NRK rystet han klima­minister Bjelland Eriksen i den grad at Nettavisens Gunnar Stavrum sier han «dro teppet under regjeringen». Men saken stikker dypere enn som så. Ola Borten Moe er nemlig også et symptom på noe farligere for samfunnet enn dum og dårlig klimapolitikk: systemisk hykleri.

Ola Borten Moe var olje- og energi­minister fra 2011 til 2013 og forsknings- og høyere utdannings­minister 2021–2023, så foruten Carl I. Hagen er han er den første tunge politiske aktøren som tar klima­industriens gaffa­knebel fra munnen: Det finnes ingen sammenheng mellom regjeringens stadig mer «hårete» klimamål og hva som faktisk skjer i virkelig­hetens verden. Det er umulig å tåkeprate seg vekk fra tallene som savner ethvert grunnlag i virkelig­heten:

Det verste landet i verden for å gjennomføre «klimamål»

Det norske selvpåførte klimamålet er å kutte klima­gass­utslippene med 55 prosent i forhold til 1990-utslippene innen 2030, men til nå er det bare kuttet 4,6 prosent. Og selv om Støre & co. produserer prestisje­prosjekter som «blå kvante­sprang» og «grønt industri­løft» på løpende bånd, og deler ut norsk natur til alle som vil ha, så skjer det egentlig ganske lite. Norge er nemlig Europas dyreste og vanskeligste land å kutte CO₂-utslipp i:

Vi er Europas mest elektrifiserte land allerede. Vi har ingen kull­kraft­verk. Vi bruker ikke gass til oppvarming eller varmtvann. Vi har kaldt klima, spredt bosetning og lange transport­veier. Og siden vi allerede er elektrifisert og norske skoger antagelig tar opp så mye CO₂ at målene allerede er over­oppfylt, så er det også meningsløst at «Norge skal gå foran». Men det er ikke dette som gjør Borten Moes utgang fra klima­skapet verd en dypere studie. Det er psykologien bak som er mest interessant.

Et merkelig psykologisk fenomen

Borten Moe skal ha kudos for å si sannheten. Det var jaggu på tide. Problemet er at det er mange tunge politikere som har sagt dette før ham. Både Christian Tybring-Gjedde og Carl I. Hagen har sagt dette i årevis, uten at det har skapt samme over­skrifter. Og enda verre: I årevis har Borten Moe visst at klima­politikken er et falsum – men likevel valgte han å gå inn i regjeringen og aktivt jobbe mot sin egen over­bevisning og klare fakta. Hvorfor gjorde han dét?

Det er frivillig å bli med i en regjering. Man må ikke bli minister hvis man ikke vil – det er bare å si nei takk, dette er ikke noe for meg, for jeg vil ikke drive politikk mot min egen over­bevisning. Men det gjorde ikke Borten Moe, og foreløpig har jeg ikke sett noe medium som har presset ham på dette. Han sier at han advarte, men valgte likevel å følge strømmen. Og ikke nok med dét: Støre visste at Borten Moe var uenig i regjeringens politikk, men ansatte ham likevel, i full forvissning om lojalitet til dysfunksjonell politikk.

Dette kan bare bety at hykleri er så normalt i norsk toppolitikk at det ikke engang utløser den minste bekymring. Hvordan kan man ha tillit til en regjering hvor denslags psykologi herjer? Og sist, men ikke minst: Hvor mange andre i regjering, Storting, partier, embetsverk og organisasjoner mener én ting om klima­politikk, men fronter det stikk motsatte for å beholde jobben? Skal det forestille et fungerende demokrati?

Hvordan skal et demokrati fungere med manglende integritet?

Hvor utbredt er egentlig dette hykleriet? Og hersker det samme hykleriet i norske medier? Hvorfor er ikke andre klima­kritikere blitt invitert til Debatten for lenge siden? For Borten Moe sier jo ikke noe nytt. Stavrum skriver:

– De norske klimamålene er en gigantisk bløff til en ekstrem kostnad, og tidligere Senter­parti-statsråd Ola Borten Moe dro teppet unna regjeringen.

Ja vel. Men dette har kritikere sagt i over ti år, og lagt frem hylle­metre med dokumentasjon. At klima­målene var i trøbbel, var faktisk klart allerede før målene ble satt i 2015. Stoltenbergs famøse «måne­landing» for karbon­fangst kræsj­landet på 8 milliarder-merket allerede i 2014. Borten Moe står faktisk på skuldrene til en hær av utskjelte varslere som har avslørt klima­målene for lengst, og har risikert både jobb, venner og inntekt i demokratiets tjeneste.

Er norsk politikk et eneste stort selvbedrag basert på systemisk hykleri og selvsensur i alle ledd? Er det derfor Norge er så vanstyrt – fordi folk i sentrale posisjoner hverken kan eller vil si sannheten i politikk, partier, presse eller offentlighet? Svaret på dette er ja, og årsaken er som jeg har dokumentert i boken «Klima Antiklimaks»: Klima­politikken er ikke et viten­skapelig fenomen. Det er et masse­psykologisk fenomen.

Et psykologisk massehysteri frakoblet fakta

I NRK Debatten påpekte Borten Moe at Norge forbruker rundt 300 terawattimer (TWh) energi i året, hvorav ca. halvparten er vannkraft, mens resten er fossil energi, og halvparten av denne fossile energien, ca. 75 TWh, skal erstattes av ny, utslippsfri energi før 2030, og selv om «visjonene» hagler, kan ingen kan forklare realfaglig hvordan det skal skje.

Borten Moe har bare gått halvveis i opplysnings­tiden: Han er fortsatt enig i at klima­endringene utgjør en trussel for vår sivilisasjon og at det er nødvendig at vi gjør noe for å redusere verdens klima­gass­utslipp. Borten Moe har bare ingen tro på at Norges innsats er meningsfylt, og dét har han naturligvis helt rett i.

Med Fosen-saken, vindmølle­motstand, kostnads­eksplosjon for «fornybart» og norsk byråkrati er det umulig å tenke seg at Norge klarer å bygge ut tilstrekkelig fornybart på seks år. Prosjektene er verken vedtatt eller godkjent, og finansieringen er heller ikke på plass. Men tro ikke at Borten Moe tviler på klima­krisen eller klima­tiltakene. Fornybart skal redde kloden, det kan bare ikke skje her i Norge.

Dyrekjøpt moral og dobbeltmoral

Til tross for snart ti år med alt­omfattende klima­politikk står Norge igjen med 4,6 prosent kutt i plante­næringen. Vindkraft­ødeleggelsene har ikke løst noenting, angrepet på privat­bilismen har ikke hjulpet, og kostbare tiltak som karbon­fangst, biodiesel fra granbar, hydrogen­tiltak, flytende havvind, batteri­busser som ikke tåler kulde og klima­tiltak ned til siste plast­sugerør har ikke fungert.

Alt folk sitter igjen med, er en vanskeligere hverdag, dyrere strøm og drivstoff, dyrere mat og en regjering som besvarer hver eneste klima­fiasko med å forsterke klima­målene. Det er latterlig. Borten Moe vil heller bruke pengene i andre land hvor det monner. Dette er en resirkulering av Stoltenbergs satsing på «klima­kvoter», som heller ikke virket, men bare endte med svindel.

Borten Moe representerer altså ikke noen åpning for en skikkelig klima­debatt. Da ville han ikke sluppet til i NRK. Og antagelig blir hans bekymringer fort glemt – for selv om klima­målene ikke oppnås, så er det ufattelig lukrativt for de mange private selskapene som høster subsidier for å prøve.

Penger er tross alt det eneste klima­saken handler om.

Kjøp eboken av Kent Andersen her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!