Stortinget har vedtatt at innen 2030 skal Norge kutte minst 55 prosent av utslippene av plantenæring i forhold til 1990-nivå. Innen 2050 skal 90–95 prosent av norske utslipp kuttes. Dette ble nedfelt i lovs form i 2019, så for offentlig ansatte er det nå ulovlig å motarbeide klimakampen. Disse selvpåførte nasjonale målene kom som følge av at alle partiene vedtok Paris-avtalen som skal nås i samarbeid med EU. Derfor er det offentlige Norge overbevist om at verden er på vei mot et «nullutslippssamfunn» – uten det minste fnugg av bevis.

Akkurat som advart er hverken Norge eller EU i nærheten av å oppnå luftslottet – og årsaken er at det aldri har vært mulig å nå disse målene. Så hva gjør man da? Vedtar enda sterkere mål! Torsdag 10. april la regjeringen frem sin klimamelding, hvor geniene som styrer landet vårt ikke vil senke klimamålene til realistisk nivå basert på observerbare resultater. I stedet ble det vedtatt å øke klimamålene til 70–75 prosent til 2035 – for da fungerer det helt sikkert.

Det nye, norske målet om å kutte minst 70 prosent innen 2035 blir nå meldt inn til FN, så det fortsatt er åpent for jobb og karriere der. Dette åpenbare (selv)bedraget plager ikke norske klimaaktivister. De er bare bekymret for at meldingen ikke inneholder noen mål for hvor mye CO₂ som som skal kuttes lokalt i Norge.

Klimapolitikken er basert på fantasitall, fantasiteknologi og fantasiøkonomi

De siste ti årene viser det såkalte klimaregnskapet at vi klarte å kutte rundt 9,1 prosent, eller rundt 5 millioner tonn CO₂. Men de neste ti årene skal det altså kuttes 25 millioner tonn. Dette «klimaregnskapet» består i stor grad av fantasitall, både når det gjelder utslipp og kutt. Ikke minst fordi CO₂-opptak av norske skoger ikke er regnet med i regnskapet. Da ville nemlig klimamålene vært nådd, og nordmenn ville ikke trenge å betale de enorme kostnadene for såkalte klimatiltak, og «det ville senket vårt ambisjonivå», ifølge Erna Solberg.

Det nye målet på minst 70 prosent kutt er altså en økning fra gjeldende klimamål, mens det endelige målet er å redusere utslippene med 90–95 prosent innen 2050 og gjøre Norge til verdens første (og eneste) fossilfrie nasjon. Dette er hverken teknologisk, fysisk eller økonomisk mulig, og beviset er at det ikke finnes et eneste småskalaforsøk fra et ekte samfunn som har fått til dette. Aldri. Noensinne. Noe sted. «Nullutslippssamfunnet» er i realiteten science fiction.

Det finnes heller ikke fnugg av vitenskap som beviser at klimaet vil adlyde våre klimakutt og gjøre som vi vil i fremtiden, eller at de påståtte klimatiltakene faktisk virker. Alt er basert på synsing, ønskedrømmer og spådomsvitenskap – men først og fremst et enormt profittbegjær etter offentlige penger for å «redde klimaet».

Her er politikere og profitører i en sømløs symbiose gjennom historiens største overføring av offentlige skattepenger til private aksjeselskap, og alle kjenner alle. Systemisk korrupsjon kan derfor også være årsaken til at klimapolitikere er så påfallende lite opptatt av matematikk, økonomi, fysikk, fakta, resultater, logikk eller vitenskap – men tilsvarende mer opptatt av å gi bort dine penger til dresskledde kompiser som lover både batterifabrikker, hydrogen og havvind som aldri blir virkelighet.

Alarmklokkene kimer overalt

I stedet for å ta virkeligheten inn over seg, kommer det altså kraftige reaksjoner på at regjeringen ikke legger frem mål om utslippskutt i Norge. Arbeiderpartiet har nemlig ikke bare hentet inn Jens Stoltenberg rent fysisk – de har også gjenopplivet Stoltenbergs forkjærlighet for kvotehandel, som nå er tilbake i klima-motebildet, siden ingen andre klimatiltak ser ut til å virke.

Dette er mulig fordi politikere og media velger å overse den enorme svindeløkonomien som kvotehandel skapte rundt 2007, og førte til at den ble avslørt av karbonfangst og lagring, altså Stoltenbergs famøse «månelanding» – som igjen gikk av moten i 2014. Nå er begge tilbake for fullt som «løsninger» fordi batterieventyret har kollapset og vindkraft og havvind er i ferd med å gå av moten.

Venstre-leder Guri Melby er en av de mange som er paniske kritikerne av regjeringens nye klimamål. Ikke fordi hun er imot klimatiltak, men fordi hun er mot å kjøpe klimakvoter for å pynte på regnskapet. Det fremstår for henne som «juks».

– Vi kan ikke bare fortsette den særnorske tradisjonen med å sette nye mål langt frem i tid, og droppe alle tiltak for å nå de målene vi har for de nærmeste årene, sier Venstre-leder Guri Melby til NRK.

En annen som trenger angst-terapi er MDG-partileder Arild Hermstad. Han sier til NRK:

– Regjeringen har skrotet målet om at utslippskuttene fremover skal skje i Norge, på tross av det LO, NHO, miljøbevegelsen og MDG mener er klokt. I stedet vil regjeringen lene seg enda mer på dyre klimakvoter.

Generalsekretær i WWF Verdens naturfond, Karoline Andaur, følger opp med denne delingen fra klima-angstkrigen.

– Det er helt utrolig at det ikke settes et forpliktende mål for å kutte utslipp i Norge. Nå utsetter regjeringen den nødvendige omstillingen vi må igjennom.

Mens SV-nestleder Lars Haltbrekken også reagerer på mangelen på nasjonale mål så Norge fortsatt kan ødelegges av enorme naturinngrep på vegne av solkraft- og vindkraftindustrien:

– I en urolig verden trenger vi et stødig Norge som tar ansvar for våre klimagassutslipp. Derfor er jeg utrolig skuffet over at vi ikke får et mål for utslippskutt i Norge. Det ville sikret stabilitet for norsk næringsliv til å ta beslutninger om å legge om driften for å kutte klimagassutslipp, sier Haltbrekken.

Og sånn fortsetter klimahysteriker etter klimahysteriker i sin fenomenale faktaresistens. MDG-styrte Høyre er naturligvis også på banen for å ødelegge norsk økonomi med fantasiøkonomi:

– For Høyre er grønn omstilling og økt konkurransekraft for næringslivet to sider av samme sak. Vi må bruke markedet i klimaets tjeneste, satse på ny teknologi, mer fornybar kraft og samarbeid med EU, sier Høyres energi- og miljøpolitiske talsperson Bård Ludvig Thorheim.

Her kommer det nye begrepet «tidslinjer» 

Klimapolitikken skaper stadig nye ord, og nyeste blomst fra rødvins-brainstormingen er ordet «tidslinjer» – nå som ordet «løft» har gått av moten. Regjeringen har laget «tidslinjer» for når utslippene fra oppvarming og veitransport kan gå mot nullutslipp, uansett hva det koster av problemer og penger. Og det hjelper ikke å stemme på Høyre, for de vil bare adoptere Arbeiderpartiets politikk helt sømløst.

Noen av tiltakene disse tidslinjene omfatter, er endelig å gi kommunene mulighet til å lage enda mer klimafaenskap for innbyggerne, og gjøre hverdagen enda vanskeligere og dyrere for næringslivet: Kommunene skal få mulighet til å etablere nullutslippssoner hvor bare elbiler og hydrogenbiler får kjøre. Galskapen med klimakrav til private og offentlige bygge- og anleggsplasser skal også eskaleres. Dette vil ha aboslutt null effekt på noe som helst globalt og er derfor fullstendig bortkastet.

Et veldig profitabelt massehysteri

Et sikkert tegn på at klimapolitikken er et massehysteri, ser vi på reaksjonen når USA meldte seg ut av Paris-avtalen og terminerte all klimapolitikk. Da skjedde et stort og rungende … ingenting. Kampen for å styre planetens klima med kjøpefest på vindmøller, solpaneler, hydrogenfabrikker, elbiler, varmepumper og sparepærer forsetter som om ingenting har skjedd. For du kan ikke redde klimaet uten å kjøpe noe. Kjøp, kjøp!!

At disse pengene nå ikke skal brukes på kompisene som er klimaprofitører her i Norge, men heller føres ut av landet for å kjøpe «klimakvoter» andre steder, kan også være en sterk drivkraft for kritikken mot regjeringen, for man skal aldri undervurdere grådighet. Regjeringen har imidlertid ikke noe valg: Alle skjønner at å kutte Norges CO₂-utslipp innenriks vil være helt umulig. Løsningen er å kjøpe disse kuttene i utlandet og klappe hverandre på ryggen for vel oppnådde klimamål.

Ingen tegn til realitetsorientering

At ingen kan kontrollere at disse kvote-kuttene faktisk skjer i utlandet, er en bagatell: Klimaregnskapet går i balanse, politikerne har reddet både kloden, klimamålene og sin egen prestisje, og ikke minst: Alle har blitt rikere, mens folket er like fattig – MEN man har sluppet å rasere enda mer av norsk natur på vegne av kompisene i vindkraftindustrien. Dermed unngår man også de folkelige protestene, alle er fornøyd, og Arbeiderpartiet er oppe over 25 prosent igjen på meningsmålinger. Genialt. Det er tross alt bare penger.

Klimatoppmøtet 2025 går av stabelen i Belém i Brasil i november, og de få landene som fortsatt holder på med dette tullet, skal melde inn sine kutt innen da. Ingen av disse landene er i nærheten av å oppnå sine klimamål, foruten Kina: Mafiastaten i øst var nemlig smarte nok til å melde inn mål om ØKNING i CO₂-utslippene, og det løftet har de holdt til gagns. Bare Storbritannia og Norge har meldt inn mer ambisiøse mål om utslippskutt til 2035.

I et normalt, fungerende demokrati skulle alt dette naturligvis skape åpen og fri kritikk, debatt, oppvask og realitetsorientering rundt klimahysteriet. Dessverre sitter klimaindustrien fortsatt med ekstremt stor mediemakt, så det kommer ikke til å skje. Det er altfor mye penger og prestisje involvert i klimahysteriet til at offentlig oppvask vil tillates.

Derfor kommer klimasvindelen til å fortsette i minst ti år, om Norge så skal redde klodens klima alene.