Swedish environment activist Greta Thunberg delivers a speech as she attends a plenary session during the second day of high level segment talks in the framework of COP25 UN Climate Change Conference in Madrid, Spain, 11 December 2019. The Conference runs in Spanish capital until 13 December. Photo by Manu R.B/Alterphotos/ABACAPRESS.COM/Scanpix

Det gigantiske klimatoppmøtet i Madrid nærmer seg slutten, men norske medier formidler stort sett bare kjendisnytt om klima-Greta, fremfor fakta. Det er fordi den norske klimaindustrien og PR-avdelingene er i dvale på grunn av kulde og snø. Det er tross alt mye lettere å skremme folk om sommeren når sola steiker, værkartene er farget dødsrøde, og både nordkalotten, Grønland og isbreer smelter i rasende fart, slik de gjør hver sommer. Hva forsøker man konkret å oppnå i Madrid, og hva er bakgrunnen?

Vel, målet er som følger: Under dette klimatoppmøtet skal verdens land bli enige om de siste reglene for Parisavtalen. Parisavtalen av desember 2015 skal tre i kraft i januar 2021, og erstatter således Kyoto-avtalen som løper ut. Parisavtalen er underskrevet av 195 land består av bestemmelser for hvordan vi skal redusere utslipp av den harmløse plantenæringen CO2 gjennom såkalt «klimatilpasning», og ikke minst støtte til utviklingsland, så de også kan omstille seg til et «grønt skifte».

Det handler ikke om miljøet, men om makt og penger

Støtte til utviklingsland er svært viktig, ettersom denne er begrunnet i løgnen om Vestens gigantiske «klimagjeld». Etter planen skulle det overføres 100 milliarder dollar fra vestlige land til verdens fattige land – dette som kompensasjoner for at Vesten har gått i bresjen for bruken av fossile energikilder, og dermed påført alle andre land angivelige «klimaskader», som det angivelig koster milliarder å rette opp. Dette var et viktig poeng ved klimamøtet i Polen, som du kan lese om her.

President Donald Trump fikk imidlertid nok av denne åpenbare svindelen, og bestemte seg for å trekke USA fra Parisavtalen, og heller beholde 50 milliarder dollar innenriks. Dette er bare en av grunnene til av venstresiden hater Trump så inderlig, for dette var en stygg smell for deres nye verdensorden basert på «omfordeling». Vestens enorme bidstandsbudsjetter er nemlig ikke nok for korrupte regimer i gjennomkorrupte land – de vil alltid ha litt mer.

Mål på mål, uten fnugg av realisme eller fornuft.

I november i år vedtok Europaparlamentet at klimamålet på 40 prosent kutt innen 2030 er utilstrekkelige for å nå Paris-målene. Parlamentet har vedtatt at 2030-målet skal økes fra 40 prosent kutt til 55 prosent kutt, og dette forslaget er nå til behandling i EU-kommisjonen. Skulle forslaget få flertall, vil også dette «hårete målet» gjelde for Norge. Vår helfrelste Klima og Miljøminister Olav Elvestuen og Regjeringen støtter denne målsetningen – noe annet skulle tatt seg ut. Målet er imidlertid like uoppnåelig som tidligere mål, for klimasaken handler om selvbedrag, ikke fakta. La oss se litt på historien:

I 1989 var Gro Harlem Brundtland statsminister i Norge og en målrettet leder for FNs kommisjon for miljø og utvikling. På et miljøtoppmøte i Toronto tok Brundtland jerngrep om klimasaken, og erklærte at rike land må kutte utslippene med 20 prosent innen 2005. Toronto-møtet ble arrangert i kjølvannet av den store ozon-skremselen, hvor våre utslipp av CFC-gasser også var en grusom trussel for menneskeheten. Som de fleste andre trodde nok Brundtland at å kutte CO2-utslipp skulle løse seg like raskt, siden man først var kommet så godt i gang med global styring av fremtiden.

Men allerede på denne tiden var klimasaken en moralsk pissekonkurranse, av mangel på realiteter, fakta og tall: Brundtland ville stabilisere norske utslipp innen år 2000. Men Høyre ville være bedre: De krevde stabilisering av utslippene på 1989-nivå innen år 2000. Da ville KrF stabilisere bruken av fossil energi innen 1995, og SV ville toppe dette med utslippskutt innen 1993. Senterpartiet vant konkurransen med å kreve halvering av utslippene innen år 2000.

Ingen av disse målene var forankret i realiteter. Det var ren overbudspolitikk basert på synsing – litt som i en barnehage hvor noen alltid skal være litt bedre. Høyres mål om å stabilisere utslippene på 1989-nivå ble kompromisset, men Kaci Kullmann Five var ikke like nedsnødd som dagens Høyrepolitikere, og sørget for å holde en bakdør åpen: Målene skulle like gjerne oppnås gjennom omsettbare utslippskvoter – også kjent som klimakvoter eller karbonkreditter.

Kvotehandel: En motorvei til korrupsjon. 

Naturligvis klarte ikke Norge å oppfylle dette klimakutt-målet. Det var tross alt bare hentet ut av luften, og den ekspanderende velferdsstaten trengte alltid mer penger. Derfor åpnet man en rekke store olje- og gassfelt på 90-tallet, samtidig som flytrafikken ble liberalisert, samtidig som Ola Nordmann fikk stadig bedre råd, samtidig som befolkningen økte raskt gjennom innvandring. Alt dette førte til en matematisk konsekvens: Større trafikk og større forbruk, så i år 2000 lå norske utslipp 7 prosent over 1989-nivået. Bare en ny avtale kunne redde Jorden.

I 1997 ble Kyoto-avtalen undertegnet. Den var juridisk bindene og trådte i kraft i 2005. Gjennom den skulle vi stabilisere utslippene på 1990-nivå innen utgangen av 2012 – men hvordan? Norge er det vanskeligste landet i verden å gjøre CO2-kutt i, for vi har ingen kull- eller gasskraftverk å legge ned – bortsett fra på oljeplattformene. Det grønne skiftet var over for 100 år siden her i Pottitland, og dermed måtte man finne andre (og mye dyrere) sektorer å ta kuttene i: Elbiler fantes nesten ikke, oljenæringen var større enn noengang, det var pengebehovet også. Det fantes bare en løsning: Kvotehandel!

For å innfri de hårete målene, kjøpte staten 299 millioner utslippsrettigheter fra land som Kina, India og Brasil, og dermed klarte man å oppnå målet. På papiret. Argumentet for å kjøpe så mange kvoter, var at utslippskutt i fattige land, er langt billigere enn i Norge, og dette ga større kutt pr. krone. At kvotehandelen var forbundet med stor usikkerhet, løgner om klimatiltak, og svært lønnsom svindel spilte ingen rolle. Det gjelder tross alt å berge det grønne imaget.

Da friskusen Jens Stoltenberg skulle sette Norges tredje klimamål, ble kvotene bare viktigere. I 2007 holdt han en tale på Arbeiderpartiets landsmøte hvor han lovet å «overoppfylle Norges Kyoto-forpliktelse» med hjelp av kvoter – og som om ikke det var nok: I 2050 skulle Norge redusere utslippene av klimagasser tilsvarende ett hundre prosent av egne utslipp! I god pissekonkurranse-ånd ble naturligvis dette målet framskyndet til 2030 av Stortinget i 2016. SV var likevel nødt ta det enda litt lenger: De ønsket ikke bare CO2 kutt i utlandet, men forlangte et nasjonalt mål for utslippskutt frem mot 2020. Tjo hei.

Nye absurde mål basert på bestillingsforskning. 

I det såkalte klimaforliket på Stortinget ble partiene derfor enige om at Norges utslipp ikke skulle være høyere enn 47,7 millioner tonn i 2020, og siden har dette «hårete målet» skapt hodebry for alle statsrådene. I 2018 lå nemlig norske utslipp 4,3 millioner tonn over 2020-målet, og den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at globale utslipp av klimagasser må halveres innen 2030, for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader i forhold til førindustriell tid, og unngå katastrofale klimaendringer…som er varslet i 30 år, men som fortsatt har til gode å vise seg.

Det spiller forsåvidt ingen rolle om målet er 2 eller 1,5 grader, for FNs klimamål er uansett absurd: Ingen vet hva klimaet vil gjøre i fremtiden, og vi har ingen mulighet til å kontrollere eller stoppe naturlige endringer og svingninger, men igjen: Klima-hysteriet handler ikke om fakta og vitenskap. Det handler om religiøs tro, som igjen brøyter veien for globalistisk politikk, som igjen handler om en endeløs melking av penger fra Europas allerede hard avgiftsbelastede arbeiderklasse, som igjen brukes til å finansiere «forskning» som skal bekrefte klimamytene, som igjen kan brukes til å melke «nettleie» ut av folket, og oppføre vindparker i norsk natur.

En total mangel på kritisk sans, innsigelser og voksne folk. 

Madrid-møtet er likevel stor test for Parisavtalen. Ifølge Parisavtalen skal 1,5 graders-målet nås ved at landene selv melder inn nye mål for utslippskutt. Det har også Norge gjort. Solberg-regjeringen har imidlertid pisset ekstra godt og langt med et nytt klimamål: Nå skal vi kutte 40 prosent av utslippene våre innen 2030, selv om ingen kutt er oppnådd så langt. Noen bedre? Jadda! Både Sverige, Danmark og Tyskland har enda mer «hårete mål» – et uttrykk tett knyttet til kunnskapsløse politikere som bedriver hårreisende idioti. Fordi:

Ikke på noe tidspunkt, noengang, noe sted har noen av disse «miljøengasjerte» politikerne stilt noen kritiske spørsmål til om klima-teorien rundt CO2 faktisk er bekreftet, om CO2-kutt virkelig kan styre klimaet, eller om det grønne skiftet er teknologisk mulig. De har heller ikke stilt seg spørsmålet «Hva er best for Norge, og hva gavner nordmenn mest»? Og Mainstream Media har kollapset fullstendig i sin samfunnsoppgave, og har heller ikke stilt disse spørsmålene. Hele klimasaken er et vakuum av kunnskapsløshet, gruppetenking og pengebegjær, og stinker av løgn, svindel og korrupsjon, for ingenting er mer skatte- og avgiftsdrivende enn klimasaken – derfor er det også sterkt kritikkverdig at Frp er involvert i sosialistenes nye storprosjekt for å styre samfunnet mot kollektivisme.

Klimasaken er et løpsk tog uten destinasjon. 

Klima-hysteriet er i ferd med å underminere hele arbeiderklassen gjennom å skape energifattigdom og gjøre bilbruk til et overklassefenomen, samtidig som den underminerer norsk næringsliv og konkurransekraft, samtidig som den ødelegger norsk natur og økonomi med vindkraft vi ikke trenger. Hvis du trodde innvandringen var en trussel, så vent til klimaregningen kommer på bordet – i bytte for absolutt ingenting. For det finnes ingen klimakrise, intet grønt skifte, og CO2 er ikke en miljøgift som truer naturen og menneskeheten. Det viser tallene tydelig hvis man graver.

De store skandalene og avsløringene om korrupsjonen og svindlingen rundt kvotehandel, gjør at denne «løsningen» nå har gått av moten, og det med samme pinlige taushet som rundt «løsningen» med biofuel – som dessverre viser seg å rasere både naturen og matproduksjonen, slik vi litt mer realitetsorienterte advarte om. Derfor omfatter ikke lenger Parisavtalen utslippskutt gjennom kvotehandel, selv om klimakvoter er en av verdens største handelsvarer.

Nå skal heller alle land kutte utslipp fram mot 2050 mot et såkalte «netto-null-mål», men ingen kan egentlig forklare hvordan det skal gjøres. Særlig ikke når vindkraftkollapsen i Tyskland viser at vindkraft ikke kan erstatte fossile energikilder, Kina, India og Afrika kan og vil bygge kullkraftverk for fulle mugger frem til 2030, og det blir 200.000 flere forbrukere på jorden hver dag.

Men tro ikke at klimapolitikere rødmer av skam. De er til stede i Madrid for gjøre klimasirkuset enda større, Norge enda mer EU-underkastet, nordmenn enda fattigere, og seg selv enda rikere og viktigere i dette internasjonale, globale maktspillet.

Klimahysteriet vil ikke redde noe som helst, men du verden som noen tjener på det. Og du skal betale for det.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!