Kommentar

Kaheawa Wind Power, Maui, Hawaii. Foto: Tom Walsh/Wikimedia commons

Hvis et eneste sted i verden er skreddersydd for vindkraft, bør det være den sørligste spissen av Hawaiis vakre Big Island. Vinden er så sterk og vedvarende ved South Point at trærne vokser nesten horisontalt. Likevel forblir den 27 år gamle Kamaoa-vindparken et monument over Amerikas store, mislykkede «wind rush» fra 1981 til 1985, og sannsynligvis har du aldri hørt om det.

Dette var verdens første store eksperiment med vindkraft. I en tid da EU og den norske regjeringen er full av høytlønnede evangelister for vindkraft, bør leksjonen fra Amerikas første vindkraft-boble fungere som en sterk og tydelig advarsel. Problemet er naturligvis at ingen har hørt om fenomenet – og de som har hørt om det, vil helst at det skal gå i glemmeboken. Det kunne jo ødelegge pengefesten.

Oljekrisen skapte vind-rushet

Det var ikke så mange som snakket om å redde planeten fra klimakrise tidlig på 1980-tallet: Vind-rushet var heller initiert av å få ned bruken av rykende kullkraft og avhengigheten av olje og gass fra Saudi-Arabia, som USA plutselig oppdaget var en trussel mot deres selvstendighet. Men boblen ble også en mulighet for å danne utallige bli-rik-i-en-fei-selskaper og utnytte latterlig sjenerøse skatteordninger for å pepre statene med tusenvis av vindturbiner.

USAs voksende gruppe av vindkraft-skeptikere hevder at det som skjedde for tre tiår siden i USA, lett kan skje igjen i EU. Så hva gikk galt den gangen tidlig på 1980-tallet? Vel, det hele startet med oljekrisen på slutten av 1970-tallet: Den korte krisen overbeviste det offentlige USA om at de måtte se seg om andre kraftkilder enn fossil kraft, og da spratt naturligvis vindkraft opp av hatten. Dette ble ansett som et seriøst alternativ til fossilt brensel, siden ingen hadde prøvd det i stor skala før.

Hovedsatsingen for «vind-rushet» var ikke på Hawaii, men i California, hvor nesten 17.000 vindturbiner spratt opp fra den støvete jorden på utrolig kort tid. Nesten alle disse var konsentrert i tre gigantiske vindparker: Altamont, øst for San Francisco; Tehachapi, på grensen til Mojave-ørkenen, og San Gorgonio, i nærheten av Palm Springs. Forholdene kunne knapt vært bedre: Her blåser det en sterk og nesten kontinuerlig vind, uten for mye kast og turbulens. Som om ikke dét var bra nok, lå det allerede eksisterende høyspentlinjer under bakken, med kapasitet nok til å frakte vekk strømmen. Men viktigst for horden av investorer var den ekstraordinære sjenerøsiteten til regjeringen. Da som nå.

En bobleøkonomi skapt av subsidier

Mellom 1981 og 1985 var føderale og statlige tilskudd i California så gunstige at investorer kunne kreve tilbake 50 prosent av kostnaden for en vindturbin. Som om ikke dét var nok, var prisen på strømmen knyttet til oljeprisen, som hadde skutt gjennom taket på grunn av oljekrisen. Paul Gipe, en tidligere toppleder for California Wind Company, kaller det som skjedde en «tax credit frenzy» – et gullrush skapt av offentlige penger. Da som nå.

Løftene om rask rikdom resulterte i tvilsomme produkter som rammet California med dårlig driftssikkerhet og noen ganger ingen drift i det hele tatt. Vindturbinene var dyre, og de var dårlig designet i hastverket for å bli med på rushet. Noen var altfor små, mens andre var store, røffe maskiner designet av flyindustrien, med blader på størrelse med en fotballbane. Men det spilte det ingen rolle at mange av vindturbinene var så dårlig designet at de knapt virket. Takket være subsidiene var man garantert profitt.

For noen vindkraft-investorer var det hele bare en eneste diger skattesvindel, og som nesten alltid med virksomhet drevet av økonomiske subsidier, varte vind-rushet bare til subsidiene var oppbrukt. I 1986 kollapset oljeprisen, samtidig som subsidiene ble strammet inn. Dårlige priser og mindre offentlig pengestøtte ble døden for verdens første vindkraft-eventyr. Og hva skjedde så?

Jo, akkurat som gullgraverne i rushet et århundre tidligere, dro vind-profitørene sin vei så fort at ingen ba dem rydde opp. Vedlikehold av turbiner er dyrt, for de har plenty av bevegelige deler som er under høy belastning. Og da prisen på den produserte strømmen kollapset, kollapset også vedlikeholdet. Det var ikke lenger penger til å holde møllene i gang, og siden mange av produsentene gikk konkurs, fantes det heller ingen reservedeler. Ifølge California Energy Commission er kollapsen i subsidiene på 1980-tallet årsaken til at den store statlige vindkraftindustrien ble stoppet i nesten to tiår. Dessverre ødela ikke vind-rushet bare utsikten og grønne drømmerier – det et ødela også dyrelivet. Da som nå.

En katastrofe for fuglelivet

Ingen tenkte over at vindparken med 5000 møller ved Altamont Pass ligger i passasjen for et stort fugletrekk, i hvert fall ikke før det var for sent. National Audubon Society har kalt det angjeldende vindparkområdet «sannsynligvis det verst mulige stedet for et vindkraftprosjekt». Anslagsvis 10.000 fugler årlig, deriblant opptil 80 vernede gullørner, 380 sjeldne ugler, 300 rødhale-hauker og 330 falker, ble hakket i stykker av Altamonts  turbinblader – i tillegg til tusenvis av flaggermus –, helt til rasende miljøvernere saksøkte USAs «mest dødbringende vindkraftpark».

Resultatet ble at man stoppet møllebladene i fire måneder hvert år for å unngå enda mer fugledød i løpet av trekksesongen. Lenger sør, ved Tehachapi-passet, skjedde nøyaktig det samme. Også der lå ødelagte ørnekropper stødd under møllebladene, for ingen fugler i verden er tilpasset å manøvrere unna tuppen av kniver som beveger seg i en hastighet av 300 km/t, spesielt ikke når fuglene er konsentrert om å lete etter byttedyr. Angivelig ble problemet til slutt så alvorlig at vindmølleparker i Minnesota og Oregon ble tvunget til å søke om jaktlisens på ørn, noe de høstet mye nasjonal fordømmelse for.

American Bird Conservancy anslår at vindturbiner dreper mellom 75.000 og 275.000 fugler hvert år. Og naturvern er ikke det eneste problemet: Det er nok av skrekkhistorier om turbiner som gå amok, ramler over ende, tar fyr etter å ha blitt rammet av lyn eller kortslutninger, samt dødelige klumper av is som blir slynget av gårde fra rotorbladene under isingsforhold. Og problemer med ising vil det i hvert fall bli mer enn nok av ute i den iskalde Nordsjøen.

Den konstante, lavfrekvente støyen, samt blinkingen fra solreflekser, er også irritasjonsmomenter for mange som bor i nærheten av vindparker. Heldigvis må de ofte plasseres langt fra byer og folk for å fange mest mulig vind, men det gir bare enda større kostnader for å overføre kraften til resten av strømnettet.

Det virket ikke da, og det virker ikke nå

Så hvor mange vindturbiner står egentlig forlatt i USA? Det er et ømtålig tema for vindkraft-lobbyen, som mener «forlatt» kan bety så mangt. Vindkraft-analytikere anslår at det dreier seg om ca 14.000 turbiner over hele USA, mens totalt rundt 38.000 er i drift.

Problemet med vindturbiner er imidlertid det samme i dag som det var på 1980-tallet: Uansett ny teknologi og hvor mye de glansede brosjyrene skryter av vindturbiner som leverer 2 MW, kan ingen egentlig garantere noe som helst. Det blir bare teori. Skryt. Alt avhenger av når det blåser og hvor mye det blåser, og dét er det naturligvis helt umulig å vite. Da som nå.

Tallene viser at vindturbiner typisk leverer strøm ca. 30 % av levetiden, og fysikkens lover gjør at de har et ganske smalt vindu for lovet produksjon – og alt utenfor det vinduet blir enten for lite eller for mye vind. Dette gjør leveransene fra vindturbiner usikre og ustabile, og det er nesten umulig å holde dem i fase med resten av nettet, noe som skaper «roterende strømutkoblinger» – altså styrte strømbrudd. I tillegg er strømmen svært, svært dyr – for vindmøller er ikke som andre kraftverk:

Nøyaktig samme årsakssammenheng og nøyaktig de samme problemer 

Dagens vindturbiner er som rene Rolls Royce-utgaver å regne i forhold til 1980-tallets rakleverk, men det forandrer ikke det faktum at dette fortsatt er komplekse mekaniske monstre med mange bevegelige deler, høy belastning, stor slitasje, stort vedlikeholdsbehov og kort levetid. Og jo større møllene blir, desto større blir belastningen. Vindturbiner ser bra ut på papiret, men bare for mennesker som ikke har spesialkunnskap om vind, mekanikk eller strømproduksjon.

Med tanke på denne advarselen fra fortiden er det ganske merkverdig at regjeringer over hele Europa presser på for å få tusenvis av nye turbiner. Enda merkeligere blir det når tallene fra moderne vindkraft-eksperimenter er lett tilgjengelige: USA, Tyskland, Sveits, Sverige, England og Australia har nøyaktig de samme alvorlige problemene, i den grad at investeringene til vindkraft går ned både i Tyskland og i USA. Vindkraftproblemene er rett og slett ikke håndterbare lenger. Det er ikke prisene på strømmen heller.

Det er naturligvis lett å påstå at vindkraft lønner seg. Bare subsidiene blir store nok og salgsprisen høy nok, vil alt kunne lønne seg – for noen. Men vil folk betale, og er høy strømpris i næringslivets interesse? Det er her kynismen i dagens vind-rush blir et ekko fra fortiden. Subsidiene og særordningene skaper kunstig lønnsomhet, som gjør at flere og flere hiver seg på, og til slutt blir monstret så stort at ingen tør å stoppe det. Da som nå.

Men stoppe vil det, for hele det grønne skiftet er basert på strømlagringsteknologi som ikke eksisterer. Regnestykket går ikke opp. Det er mulig at noe vil erstatte fossil energi i fremtiden, men det blir neppe ustabil vindkraft. Hvor mange ganger trenger man å prøve før man lærer?

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!