Kommentar

Kart og terreng passer stadig dårligere når det gjelder å beskrive det nye Norge.

Noen våkner, som Jens Ulltveit Moe, ganske enkelt fordi de er rasjonelle mennesker som ønsker å drive en lønnsom business. Da må man våge å se fakta i hvitøyet. Og si fra. Det er oppløftende at det blir flere av dem.

Men så har man mennesker som Venstre-leder Trine Skei Grande, som nekter å se fakta og i stedet klynger seg til illusjonene. Deres forsvar for det multikulturelle prosjekt har noe religiøst over seg.

Det hjelper ikke at store deler av journaliststanden fortsatt nøler og velger minste motstands vei, dvs. later som om spørsmålet om bærekraftig innvandring er diskutabelt, tvilsomt og uutforsket.

Fremfor alt unngår man omhyggelig alle referanser til andre land. Slik kan debatten igjen kjøre seg fast, og seerne/lytterne mister interessen.

Jens Ulltveit Moe understreket, i likhet med Brochmann-utvalget, at Norge har humanitære forpliktelser og vil og skal ivareta dem. Han nevnte et tall på 1.500. Men poenget er at migrasjonen har uthulet selve asylinstituttet og gjort det meningsløst. Det kom 18.000 migranter til Norge i 2009 og 10.000 i 2010 som påberopte seg asylretten, og 95 % kastet papirene i det de passerte grensen.

Dette er en parodi. Reelle asylsøkere utgjør bare en brøkdel av disse. Generelt dårlige livsvilkår er ikke asylgrunn.

Myndighetene er med på farsen når de lar «asylsøkerne» bo på åpne mottak. Under halvparten får asyl, men noen får opphold på humanitært grunnlag, og resten trenerer så lenge det lar seg gjøre.

Skal man ha noen realistisk forestilling om tilstrømmingen til Norge, må man derfor se på det totale antallet som kommer og hvor mange som drar tilbake, frivillig eller ved tvang. Det er forsvinnende få.

Myndighetene er ikke spesielt interessert i negativ statistikk. Derfor er innvandringsdebatten blitt et skuespill der noe sies på scenen, mens virkeligheten er en helt annen.

Trine Skei Grandes jobb er å sørge for at det ikke blir en reell debatt. Det er å stoppe munnen på slike som Jens Ulltveit Moe. Hvis han skulle slått tilbake, måtte han vært eller blitt politiker, og det ønsker ikke Ulltveit Moe. Derfor kan Skei Grande male hans argumenter i stykker.

I dag kom det tall over antall uføretrygdede, som bare vokser og vokser. Høyres Torbjørn Røe Isaksen mener at dagens utvikling ikke kan fortsette, særlig fordi det er mange unge som faller utenfor.

En mer markedsliberal økonomi er arenaen for forståelse mellom Fremskrittspartiet og Høyre. Men Høyre liker dårlig å analysere verdier og de kulturelle faktorene som skaper outsidere. Autoritetstap, hedonisme, avkristning og den forakten som systemet viser for folk som ikke klarer seg selv, alkoholfrislipp og valgfrihet som ofte er frihet uten ansvar, er temaer som er krasjer med mye av det Høyre har stått for. For ikke å snakke om forholdet til islam og islamske verdier. Det er tegn som tyder på at man vil hilse en gjenreisning av autoritet velkommen, også når det skjer under islams merke. Som om det er de samme verdier som de kristen-humanistiske.

Ekstrem makeover

Hvis Høyre får omsatt sin politikk i praksis uten at den virker, vil det resultere i noe av den samme desillusjonering som man ser i andre land i Europa. Man må tørre å se at krisen stikker dypt.

Importer noen danske begreper: samfunnssinn og sammenhengskraft. Hva med lojaliteten til legene som sender unge ut i uføretilværelsen?

Hva med NAV-systemet, som representerer statens snillisme overfor ikke-vestlige innvandrere, og derfor per definisjon skal behandle dem pent. Det har klientene lært seg og vet å utnytte.

Jens Stoltenberg viser den samme blanding av unnfallenhet og opportunisme når han sier at grunnen til at Norge har så mange uføretrygdede, er at så mange er i arbeid. Som i tilfellet med sviktende asylpolitikk gjør han felles sak med klientene: Det gjelder å redde fasaden.

Stoltenberg presterer å hente frem uttrykk fra industrialiseringens tidsalder. Han snakker om at ingen skal stå med lua i hånda og føle seg stigmatisert.

Stoltenberg er en av dem som vet hva som trengs for at et samfunn skal gå rundt. Likevel velger han den lettvinte utveien for å redde sitt eget skinn. Han setter egen og partiets prestisje foran samfunnet og fellesskapet.

Så lenge denne feighetens allianse består, blir forandringene kun kosmetiske. Ett skritt frem og to tilbake. Det er nemlig signaler Stoltenberg sender ut til departementer, sentralforvaltning, NAV, partiene og mediene: Fortsett som før. Innrøm litt for å bevare systemet.