Kommentar

Det viktigste med regjeringens innstramming i asylpolitikken er at den viser at utviklingen ikke er irreversibel. At asylstrømmen ikke er som nedbør vi bare må ta imot. Slik har det hørtes ut på regjeringen og UDI til nå.

Men DNA har ikke vært statsbærende parti siden krigen for ingenting. Når man ser nederlaget i øynene, slår overlevelsesinstinktet inn. Hvis dagens kurs hadde fortsatt, kunne det endt i katastrofe neste høst.

Det var tydelig at det lå erkjennelse bak regjeringens nye kurs. Jens Stoltenberg lot seg ikke vippe av pinnen av pågående journalister som ville legge premissene for fortolkningen og få ham til å svare ja eller nei på om regjeringen var blitt mer eller mindre human.

Innstrammingene er reelle på noen punkter, nok til at de er noe mer enn symbolpolitikk. Det gjelder oppheving av den kollektive asylretten for bestemte områder, som Sør-Somalia, og forbehold om å kunne sende enslige barn tilbake når de blir myndige. Det holder ikke lenger som asylgrunn å påberope seg at man ikke har omsorgspersoner i hjemlandet.

Erfaringer

Med disse tiltakene sender Stoltenberg-regjeringen noen viktige signaler. Den sier at den vet at det trikses med opprinnelse, at folk pendler frem og tilbake mellom Norge og områder i Somalia.
Kurdistan er et vekstområde som importerer arbeidskraft. Folk utenfra reiser dit på ferie. Likevel kan ikke Norge sende irakere i retur. Noe er riv ruskende galt. Regjeringen sier: Vi vil ikke bli hatt til beste.

Det gjelder også gruppen mindreårige asylsøkere. Flere av de som kommer har slektninger i Norge. I helgene reiser de fra Eidsvoll Omsorgsenter på besøk til onkel og tante. Er det da sikkert at de ikke har noen i hjemlandet? Det sies at det sendes SMS-er fra EOS til Sri Lanka: Her er det bra.

Men asyllobbyen og pressen har tabuisert at bildet er broket. De snakker kun om de traumatiserte, og dyrker det endimensjonale bildet.

Regjeringen har forstått at hvis man bruker dette som eneste mal, vil Norge drukne i flyktninger.

Det er en fornuftig argumentasjon Stoltenberg har lagt seg på: Vi strammer inn for at de virkelig trengende skal kunne få asyl.

Dermed beveger han seg et langt skritt mot å erkjenne at asyl- og flyktningepolitikken handler om prioritering. Det finnes et hav av lidelse der ute. Man må rett og slett velge ut hvem man skal redde. Norge kan ikke redde alle.

Dette har Stoltenberg ennå til gode å si, kanskje også erkjenne.

I stedet skjøt han seg igår inn under at 60 prosent ikke får asyl, og at det å ta imot dem er sløsing med ressurser, både for søkerne og den norske stat.

Det Stoltenberg burde vært tydeligere på var at det er umulig å sjekke opplysningene til de som kommer: 90 prosent – ni av ti – ødelegger sine papirer. Hvorfor gjør de det hvis de er forfulgt? Det må ha spredd seg et rykte om at man bør skreddersy sine forklaringer etter kriteriene for å få asyl.

Størsteparten av de som kommer er neppe forfulgt. Men de kommer fra dysfunksjonelle stater og lovløse samfunn. Hvem ville ikke flyktet til paradis hvis det var innen rekkevidde? Ordet lykkejeger er høyst upassende sett i forhold til de flestes livssituasjon. De vil ha menneskeverdige liv.

Men Norge kan uansett ikke ta imot alle trengende. Det vil, som Stoltenberg sa, undergrave den opprinnelige asylsretten. Det vil også – hans annet hovedargument – undergrave integreringen i Norge.

Hardhet

Prioritering vil si at noen får nei, også noen som burde ha fått ja. Det er det man har byråkrati til. Men myndighetene i våre samfunn er ikke flinke til å si nei. Det er uvant for dem. Men de må venne seg til det. Det er selvfølgelig en moralsk byrde at man avviser mennesker i en svak posisjon, men slik er politikken. Den handler om interesser, og Stoltenberg er statsminister for Norge, ikke for verden.

Det har ikke venstresiden og mediene forstått. De vil gjerne være bedre enn Jesus. Humanitet er blitt en lanse de spidder motstanderen med. I dag begynte hylekoret mot Jens.

Det samme hylekoret hater Fremskrittspartiet og anklager Stoltenberg for å konkurrere med Siv Jensen om velgerne, på Frps premisser.

Stoltenberg har nok politisk instinkt til å vite at hvis han lytter til dette hylekoret, vil han garantert tape valget.

Med i hylekoret er nå også humanitære og menneskerettsorganisasjoner. Også utenlandske (eks. afghanske) ambassader deltar: til sammen er dette en formidabel lobby.

Men til forskjell fra Stoltenberg og Ap er de ikke demokratisk valgt, de skal ikke stå til regnskap for velgerne om et år.