Kommentar

Det finnes mange slags Norge-er. Ett av de mektigste heter StatoilHydro. Det er i symbiose med Ap. Det er Statoil som gir apparatet bevisstheten om makt, at de «er noe». (Det er ikke lenger velgerne).

Det stemmer. De er noe. De har også fått til mye. Men Ap har elsket makt. Når dette partiapparatet møter oljebransjen, burde varsellampene lyse. Men de spede forsøkene Stortinget har gjort på innsyn og kontroll er heller blitt mindre, og fikk sitt nådestøt da «noen snakket sammen» og Statoil og Hydro fusjonerte. Man lot som ingenting.

Nå vil oljeselskapene lete utenfor Lofoten. Fiskerne og lokale myndigheter var villig til å gi dem seks ukers seismikkskyting. Regjeringen ga selskapene fire måneder. I 2010 skal avgjørelsen tas om det skal settes i gang oljeboring utenfor Vesterålen og Lofoten.

På typisk oljemaner har man bestemt at det skal utredes. Man skaper en situasjon der bordet fanger. Men dette har vi vært med på så mange ganger før at vi ikke lar oss lure lenger. Dvs. bare den som vil bli lurt, blir lurt.

SV har hele tiden vært imot. Miljøvernminister Erik Solheim gjorde noe dristig i uken som gikk. Under et besøk i Lofoten foreslo han at Lofoten søker UNESCO om å bli oppført på verdensarvlisten over steder som er fredet.

For dette får han på pukkelen. Det er å undergrave regjeringens arbeid, blir det hevdet. Men Solheim gjør bare jobben sin, å beskytte miljøet.

Én ting er det regionale aspektet, ustabil turiststrøm, mangel på arbeidsplasser, utflytting osv. Noe annet er klimaet.

Erik Solheim sa noe politisk ukorrekt til å være statsråd i en Ap-ledet regjering: – Norge har ingen plikt å ta opp hver dråpe olje som blir funnet.

Mange mener at det forholder seg omvendt, at det er politisk korrekt å tro på klimaforandringer og at vi må endre kurs. Statsministeren har selv sammenlignet karbonfangst med en månelanding.

Men når det kommer til stykket er det en helt annen forståelse og prioritering som råder. Den virkelige makten ligger er et helt annet sted enn i skriveriene til Ole Mathismoen eller innleggene til Gunnar Kvassheim (V).

At regjeringen heller mot å gi selskapene adgang til Lofoten og Vesterålen, bekrefter en gammel lekse. Men vi utenforstående hadde kanskje trodd at noe hadde seget inn, at verden går mot en klimakatstrofe hvis ikke bremsene slås kraftig på og det utvikles nye energikilder.

Dagens oljekrise har en fordel: den smerter forbrukerne, men tvinger frem nye energikilder. I denne situasjonen velger Norge å satse enda mer på å utvinne olje. Vi vil kryste de siste millioner fat ut av sokkelen før bonanzaen er over.

Jens Stoltenberg bærer mange masker, som er tilpasset de mange utgaver av Norge. Det spørs om ikke Statoil-ansiktet er det egentlige. Det er mørkt som Agamemnons maske i Mykene.


FN kan bli oljebrems