Voksende uvilje mot verdiskaping

Familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) går forbi Natur og Ungdoms banner om iskanten i Barentshavet fredag 24. april. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Regjeringen fremla fredag sin «Forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak».

Det politisk mest interessante er Barentshavet og hvor grensene i havet skal trekkes for den såkalte iskanten. I forvaltningsplanene fra 2006 og 2001 ble kanten definert til å gå der det i april måned forekommer isgang 30 prosent av dagene. Nå er grensen satt til 15 prosent.

Det er i grunnen nokså pussig at politikere i Oslo tror at polarisens drift over havet er noe som kan vedtas. Vi trodde i vårt enfold at det er temperatur, vindretning og havstrømmer som avgjør isgang til havs, men forstår nå at vi har tatt feil. Forestillingen kompletterer overtroen på at økt skattetrykk og mindre oksekjøtt gir gunstig klima. Vær og vind kan selvsagt også vedtas!

Folk er i årevis blitt fortalt at varmere vær i polare områder har ført til mindre isgang i Barentshavet. Rent fornuftsmessig burde dette i så fall ført til at iskanten ble dratt nordover – ettersom isen selv har trukket seg nordover, men så enkel er ikke verden. Isen trekker seg nordover, mens politikerne drar den sørover. Overtroen virker!

Nå får ikke dette politiske lekestuepåfunnet noe særlig å si. Iskantflyttingen er svært beskjeden, og oljeselskapene har liten tro på at det er olje å finne så langt nord.

Det er derimot de politiske signalene som bekymrer oss. De politiske miljøene utviser i voksende grad uvilje mot verdiskaping. Og samtidig: uvilje mot kunnskap. Politikere flest snakker varmt om kunnskapssamfunnet, men folket skal holdes uvitende om hvorvidt det finnes verdier i havets undergrunn utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – og på store deler av norsk sokkel i Barentshavet. Kunnskap frabedes!

Vegringen mot å vite begrunnes med at lete-vernede områder er «sårbare». For noe sludder! Havområdene i nord er meteorologisk sett mindre sårbare enn områdene sørpå. Med hensyn til vær, vind og bølgehøyde er Nordsjøen langt mer utsatt enn nordlige del av Norskehavet. Hvis noen kyst er sårbar, så er det Vestlands-kysten. Men i Nordsjøen har det vært utvunnet olje i 50 år uten varig miljømerkbare uhell.

Hva er det som gjør at mens det i 30 år har vært utvunnet olje utenfor Helgeland, like sør for polarsirkelen, blir det plutselig «sårbart» å undersøke sokkelen noen sjømil lenger nord? Og hva gjør det «sårbart» å letebore etter olje utenfor Senja når det har vært utvunnet olje og gass i flere tiår utenfor Hammerfest?

Alt er selvsagt bare påfunn som bunner i uvilje mot verdiskaping. I en tid hvor hundretusener av nordmenn er blitt nye NAV-klienter og urovekkende mange ikke har en jobb å gå til når koronakrisen er avsegstyrt, er elitenes svar å legge nye begrensninger på næringslivets vekst og utvikling. De bryr seg ikke om 250.000 arbeidstakere i oljerelaterte næringer mister jobben. De er mest opptatt av egne fordommer mot at en verdi må skapes før den kan forbrukes.

Det henvises til «Det grønne skiftet», som hittil ikke har vært noe annet enn «Det grønne ordskiftet». De grønne forblir grønne og tause når det spørres hvor en kvart million mennesker skal finne nytt utkomme når oljenæringen blir lagt ned – selv om alle vet at olje og gass vil være verdens ledende energibærere i minst 50 år til.

Vern er den nye vekstnæringen. Skog skal vernes mot å bli hogd. I programmet «Klimakur» foreslår Miljødirektoratet å legge ned en tredjedel av landbruket. Ny bergverksindustri er fy-fy. Vannkraftutbygging er det samme, mens vindkraft er helt flott. Når det reises 250 meter høye vindturbinmaster, er kysten ikke lenger «sårbar».

Velgerne får regningen for å legge makt i hendene på folk som ikke vil dem vel.