Kommentar

Jens Stoltenberg har en håpløs oppgave. Den sosialdemokratiske plassen er opptatt. Av den sittende regjering. Hva gjenstår? Svartmaling om fattige og arbeidsledighet – i et land som flyter av melk og honning? Det må gå galt.

Personlig orker jeg ikke detaljdebatter om eldre og skolepolitikk. Kun i små doser. Vi vet for lite til å kunne ha noen formening. Dessuten: Er det så ille? Det virker snarere som man er på leting etter fattige, og finner man det så har man noe å slå politikerne i hodet med. Fattige er et fy-ord! Det kan ingen være bekjent av. Tenk om noen turde å si at dette handler om mennesker! Noen av disse fattige har politikerne sendt ned til bunnen. Det sitter byråkrater hver eneste dag som gjør det.

Noen som husker oppslagene om barnevernet i Oslo som ikke har kapasitet, og derfor er opptatt av å finne unnskyldninger for å kunne avvise unger, som de etter kriteriene burde ha tatt. Det er drøssevis av slike historier. Men jeg har aldri hørt en politiker si: vi skal prøve å være ordentlige, men vi greier ikke redde alle. Noen går ad undas. Kanskje det burde mane til litt ydmykhet.

I et land som aldri har gått bedre, er det vanskelig å selge et budskap om at ting kan gjøres mye bedre.

Jens var på defensiven. Kristin prøvde, men fikk det ikke til.

Den som virkelig var i slaget var Lars Sponheim, som har frekkhetens nådegave. Det er lov i politikken. Norske politikere blir lett ha-stemte i slike debatter.

At Carl Ivar Hagen kan briljere etter vårens dolkestøt, er utrolig. At velgerne tilgir ham det, er også vanskelig å fatte. Det må si noe om hvor stor frustrasjonen er. Utover bensinpris og alkoholavgifter. Hagen snakker i liten grad om de dypereliggende spørsmål. Han tar ikke seerne med på tankeflukt, med kraft og overbevisning. Det blir noe tamt over det hele.

Erna er solid og tillitvekkende. Løftet er mer av det samme.

Bondevik snakker hele tiden med en dolk stående ut av ryggen. Det er sidemannen som har satt den der. Bondevik og Hagen må føre tofrontskrig, hver på sin måte. Det koster tid og krefter. Hva Hagen tenkte da han satte igang Bondevik-sirkuset i våres, kan man bare lure på.

Det er ingen av dagens politikere som legger bort manus og floskler og snakker med velgerne. De snakker bare til dem.

Venstresiden representerer ingen ny giv. De har forbausende lite å stille opp med. Mediene har vært mest opptatt av å rose Jens sitt nye image. Men nå er lufta ute av den ballongen. Hva med politikken? De rød-grønne har en meget tynn utenrikspolitisk linje. Stoltenberg vil trekke Norge «ut av Irak». Alle 13! De vil ut av Enduring Freedom, men delta i ISAF. Dette er symbolpolitikk. Hvem er det som skal jakte på Taliban og Al Qaida? De dirty jobbene overlates amerikanerne.

Mest avslørende var RVs Torstein Dahle, som på spørsmål sa at andre fikk drive og krige i Afghanistan. Det var ikke Norges oppgave. Stort bedre kunne ikke en isolasjonistisk, tilbaketrekkende, seg-selv-nok holdning illustreres. Da er intet igjen av internasjonal solidaritet.

Les også

-
-
-
-
-