Kommentar

Bedøvet: Først Ingolf Håkon Teigene i Dagsrevyen, som snakket om at verdens mektigste for et øyeblikk var helt maktesløse. Smakløst. Det er slik man snakker om en naturkatastrofe, når man vil dvele ved naturens krefter. Var det en lignende fascinasjon for terrorister Dagsrevyens mann næret? Disse nådeløse menn som tukter verdens mektige? Han fikk også med at det dør 50.000 mennesker av sult hver dag, bare for å sette de døde i London i relieff?

Verre skulle det bli. Tilfellet ville at jeg havnet midt oppe i Sommeråpent, med Grosvold. Her snakket en ung NUPI-forsker villig vekk om terror, og det ble mange ord. Ved hans side den uunngåelige Stanghelle, som har påtatt seg rollen som forsvarer av det liberale samfunn mot Storebror og 1984-samfunnet.

I Norge er man ikke så opptatt av å finne ut hva som skjer, som å lage noen modeller man kan leke og kose seg med.

Stanghelle kvad om at terroristene har vunnet hvis vi avskaffer det åpne samfunn. Var det riktig timing? Grosvold: Har disse karene noe motiv? Er det noe rasjonelt bak? Noe Romarheim snakket bort, men Stanghelle turnerte: det var helt feil å tro at de var skrullinger, gale. Her lå det rasjonelle mål bak, om å påvirke våre samfunn. De er kyniske, og hensynsløse, men vet hva de gjør, ifølge Aftenpostens redaktør.

Bondevik og Stoltenberg var også med. Bondevik hadde ikke en gang funnet på en egen vri, men kopierte Einar Steensnæs svar, da han ble spurt hva han tenkte da han hørte at Carl I. Hagen forlangte Bondeviks hode på et fat. Steensnæs satt på Gardermoen og skulle kose seg med calzone, da det ringte. -Nei, ikkje nå igjen, gikk det gjennom Steensnæs. Den replikken brukte Bondevik minst to ganger i går. «Igjen» var New York, Madrid, Moskva og Beslan. Enten er Bondevik uhyre kynisk og smisker seg oppetter Putin, eller så er defaitismen konstitusjonell. Stoltenberg prøver og prøver, men får det aldri til.

Ingen berørte det folk føler som ser galskapen: hvem er disse menneskene? hvordan er det mulig? de blir redde, av den totale mangel på grenser, av å oppleve en dødsfiende midt i London.

Det blir lettere å forstå stemningen i Amerika etter 911. Du har bortforklarerne, som kommer løpende og lar ordene flyte i strie strømmer. Og du har vanlige mennesker, som registrerer faren på en annen måte.

To så ulike reaksjonsmåter betyr polarisering.

BBC radio var ikke stort bedre utover kvelden. Judy Swallow skjuler ikke sin USA/Israel-skeptiske holdning. Hun trommer sammen eksperter som slett ikke er sikre på at det er Al Qaida. Det kan like gjerne være en annen gruppe, utbrytere fra IRA f.eks. Husk Oklahoma! En forsker fra Royal institute klandret Blair for at han sa det var islamske terrorister. Det hjalp ikke at han i samme åndedrag sa at det store flertallet av muslimer er lovllydige samfunnsborgere. Det var feil å koble det til religion, når årsaken spriniger ut av situasjonen i Midtøsten. Det sa programlederen seg helt enig i! Sekretæren for Council of British Muslims refset også Blair for i det hele tatt å bruke ordet islam om terrorister. De hadde ikke noe med religion å gjøre, for islam er fredens religion. Hans organisasjon tok avstand fra all ekstremisme.

Det er samme attityde som serberne inntar til Srebrenica. Hvis den massakren skal fordømmes må også mange andre fordømmes samtidig.

Den muslimske representanten var såra og vonbroten over at noen ville ta ordet islam i sin munn i denne vanskelige situasjonen.

I amerikansk film har man et uttrykk: You don’t get it, do you?

Når fienden slår til er man overbevist om at samfunnet ihvertfall den første tiden vil snakke med én stemme. Slik er det ikke. Det spørs om ikke Europa i realiteten er enda mer polarisert enn USA.

På denne dag er dette det mest nedslående perspektiv. Det åpner for scenarier der en betydelig del av opinionsdannerne innen politikk, akademia og mediene taler saken til en muslimsk minoritet som er totalt forvirret og ikke forstår at de maler seg inn i et hjørne. Med «players» som al Qaida løs åpner det for noen riktig «nasty» situasjoner.

Les også

-
-
-
-
-