Sven Kærup Bjørneboe tilhører en type åndsmennesker Norge aldri har hatt mange av. I dag er det nesten som om de aldri har eksistert. Det kan man også snart si om essensen av dannelsen: Man har kuttet forbindelsen til dagens konfliktlinjer. Dannelse/oppdragelse betyr ikke å bekjenne seg til gode forsetter og idealer. Det betyr å ha en realistisk forestilling om verden rundt oss.

Det forsøker Kærup Bjørneboe å gjøre noe med. Jeg saluterer ønsket og motivet. Dessverre står ikke resultatet i forhold til intensjonen. Det kan ha med mange ting å gjøre. Først og fremst at man lever i Norge. Det er vanskelig å danne seg et realistisk bilde av terroren hvis man har norske medier som hovedkilde. Norsk offentlighet er blitt en del av problemet. Den har, som Kærup Bjørneboe er inne på i sin kritikk av ekspertisen, som formål å bortforklare fenomenet, ikke forstå det.

Det største problemet i dag er ikke terroren i seg selv, men formidlingsproblemet. Kærup Bjørneboe skriver at vestlige intellektuelle ikke er mottagelige for Al Qaidas budskap. I snever forstand er det riktig. Men han er bare så vidt innom det som er en hovedproblemstilling: At anti-amerikanisme og anti-israelisme er blitt to alen av samme stykke, og er nærmest er for erstatningsideologier å regne. De er blitt en del av luften vi puster inn.

Den venstreradikale ideologien har overvintret. Den som er immun mot historiske lærdommer. Legg til antiglobaliseringsbevegelsen og en voldsom ekspansjon av menneskerettsarbeidet, ved NGO’er, konvensjoner (EMK inn i lovverket), institusjoner, (FN, Straffedomstolen) og en rekke institusjoner og sentra – bare i vårt lille land – og du har en formidabel maktfaktor som i svært liten grad underkastes kritikk. Mediene og SV surfer på denne humanitære bølgen når de f.eks. vil torpedere Bjarne Håkon Hanssens forsøk på innstramming av utlendingspolitikken.

I Norge handler det fortsatt om å være god, og blir man stemplet som det motsatte er børen tung. Selv for en statsråd.

Kærup Bjørneboe tangerer fenomenene, men griper ikke tak i riktig ende. Han skriver om selvmordsbomberne, og later som om dette er en verden helt hinsides vår fatteevne. Det er en mystifisering.

For det første: Finnes det broer mellom deres verden og vår? Al Qaida har martyrideologien til felles med store deler av dagens islam. Vi snakkker om en religion i krise, som har radikalisert seg selv. Det finnes ingen klare grenser mellom jihadister, islamister og mainstream-islam. Det finnes derimot en stor motvilje mot å erkjenne at det radikale ondet finnes i deres midte, representert ved deres egne sønner. Denne uviljen finnes uttrykt i en rekke korrelasjoner: Det var ikke muslimer som ødela Twin Towers (trolig var det Mossad eller Darth Vader-USA), USA fører korstog mot islam, og muslimer blir forfulgt. I den moderne verden styrkes ummaen. Den blir global, som reaksjon og gjennom vestlig massekommunikasjon. 83 prosent av britiske muslimer definerer seg først som muslimer, dernest som briter.

To nøkkelord er benektelse og offer-mentalitet. Begge fenomener gjenskapes nå i vestlig offentlighet av politikere som instinktivt rygger tilbake for å se problemene i sin bredde, og en massemedial og akademisk elite som føler at det er Bush og vestlig overhøyhet som er problemet, ikke de undertrykte muslimene. Identifikasjon med palestinerne har vært en sterk motor for en slik offermentalitet. Men da dras man inn i Midtøstens konflikter på en helt annen måte enn før: Islamismens og jihads inntreden gjør dette til et helt annet spill.

For å kunne leve med motsetningene, og i realiteten bedra seg selv, kan man bli fristet til å overse eller bagatellisere de genocidale trekkene. Deler av europeisk opinion risikerer å havne på Hamas’ og Hizbollahs side. Dit leder sympatien dem, også de anti-israelske og antiamerikanske stemninger: Vi i Europa er noe annet!

Dagsnytt leser «hver dag» opp hvor mange palestinere som er drept på Gaza, og hvor mange barn og sivile, men ikke hvor mange «militante». Den virkelige slagmarken, som er Irak, overses.

Dette er denial-kultur. Det er en benektelse som går to veier. Man tør ikke erkjenne koblingene og alliansene overfor seg selv, og må følgelig hindre ethvert ordskifte som kan avsløre hvor skillelinjene egentlig går. I motsatt fall ville store deler av vår hjemlige elite få hysterisk sammenbrudd.

Problemet ligger således først og fremst på vår side. Det er gått fem år siden 9/11, og det har bare vokst.

Bidrar Kærup Bjørneboe til opplysning? Dessverre, nei. Selv i tilnærmingen til det som er bokens hovedtema, terrorens ekstase, bommer han etter min mening. Kærup Bjørneboe tar Al Qaida på alvor, på deres egne premissser. Han bruker ord som «from» og «mild». Det er meningsløse begreper. Det er nettopp en totalitær ideologis kjennemerke at den vrenger ordene og gjør dem ubrukelige. Det gjelder også islam, og ord som «fred».

Al Qaida-kitch

Det som er totalt fraværende i boken er Al Qaidas kitchy karakter. Dette er ikke wahhabister, den ekstremt strenge retningen i Saudi-Arabia som deler inn verden i rent og urent. Den har denne som utgangspunkt, men gjør et kvantesprang og låner elementer fra mange steder. Akkurat som nazismen. Den forega å være en restitusjon og frelseslære, men representerte en destruksjon av tradisjonen. Slik ødelegger Al Qaida alt som har vært av tradisjon i islam. Jihadismen representerer en dødelig trussel, ikke minst mot islam og muslimer.

Nazistene er beskrevet som ideologiske åtseldyr. Al Qaida er også «fake». Jeg fant respektløsheten i Martin Amis’ bokomtale i The Times befriende:

These men are fabulists crazed with blood and death; reality for them is just something you have to manoeuvre around in order to destroy it.

Kærup Bjørneboe er innom Røde Brigader og RAF. Han forstår heller ikke denne terrorismen, som er oppstått på europeisk grunn.

Ledelsen i de tysk-italienske terrorgruppene kom fra middelklassen. Akademikere, intellektuelt velorienterte, moralsk bevisste personer uten sykelig-voldelige karaktertrekk. I utgangspunktet ikke-voldelige i sin opposisjon (med en vag drøm om væpnet opprør). Jeg tror dette ikke-voldelige i deres karakter gjorde dem desto mer voldelige når valget først var tatt, det ugjenkallelige valget.

Så langt ikke helt ulikt lederne i Al Qaida?

Moralsk bevisste? Hvilken moral? Her er vi ved kjernen. Det var en tvetydig moral. Idealene var der, men analysen utpekte USA og imperialismen til Fienden. Det gjorde oss blinde for hva Vietcong kunne finne på og sto for. Derfor forsto man ikke båtflyktningene fra Vietnam.

La det også være sagt at det lå en voldsberedskap ikke minst i ord og holdninger på venstresiden, som ikke må undervurderes.

Kærup Bjørneboe begår samme feil når han sier at drivkraften bak den vesttyske-italienske terroren var «desperasjon». Men det er en annen slags desperasjon enn vanlige mennesker forstår. Det er nettopp den fabulering som Martin Amis omtaler. Man leker seg med virkeligheten.

Al Qaida er fabulering i den store skala, apokalyptiske visjoner der det gjelder å overgå forrige «produksjon». Det blir helt feil å kalle dette gudstro. Da later man som om de hører hjemme i vår verden. Kærup Bjørneboe vil sikkert protestere og si at han understreker det ubegripelige hele tiden, men han benytter terminologi fra den normale verden.

Kanskje islamistene tar Kristi ord på alvor, om kamelen og nåløyet, og den rike mann. Etter martyrviljen å dømme vil de bestå prøven.

Kjære Sven Kærup Bjørneboe: Islamistenes og jihadistenes verden er antitetisk til vår, den har ingenting med Jesu ord om kamelen å nåløyet å gjøre.

Kan Kærup Bjørneboe ha forstått den dype krisen i islam?

Lovreligion aldri så mye, islam synes å ha unngått forsteningen. Det er som i klassisk islamsk monumentalarkitektur, inspirert av beduinens frie åpne levesett, av teltet og oasen.

Dette er pinlig. Mot slutten blir det verre.

I et samfunn hvor makthaverne begår overgrep på usynlig og ublodig vis, ofte i ly av demokratiske spilleregler, ofte i lys av selve frihetsbegrepet, i et overhygienisk samfunn hvor selv døden vaskes bort, står terroristen frem med sin handling, og synliggjør våre mer og mer uvirkeliggjorte liv.

Gjennom blodig ekstrem handling som gjør synlig opplevde han eller hun kanskje en tilsvarende ekstrem følelse av virkelighet? En dyptgående eksistensiell erfaring hvor liv og død igjen ble noe virkelig?

Dette er en sentimentalt og banalt, og slår ihjel bokens uttrykte intensjon. Det er kvasireligiøs voldsromantikk. Det finnes mer av det samme. Har forfatter og forlag virkelig lest teksten?

Kærup Bjørneboe har delvis skrevet boken som reaksjon på ekspertene som har satt seg på fortolkningen av 911 og terroren, og kun kommer med rasjonelle analyser. Beskrivelsen er dekkende for Norges del, men slett ikke for den store verden hvor det etter hvert er mange bøker som forklarer Al Qaida og jihad. De er bare et tastetrykk unna.

Sven Kærup Bjørneboe:
Allahs krigere. Terror og ekstase
Essay, 126 sider
Press forlag

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.