Det er vanskelig å vite hvilke ord man skal bruke for å beskrive det fenomen som utspiller seg fra Nigeria i vest til Filippinene i øst. Tidligere snakket man om copycat crime.

Da fire svensker ble pågrepet like før de skulle slå til mot Jyllands-Posten i hjertet av København, lød det grotesk og hinsides at man planla å skjære hodene av de ansatte og kaste dem ut på Rådhusplassen.

Nå lyder det ikke lenger like uvirkelig. Boko Haram, Al-Qaida i Maghreb, al-Shabaab, al-Qaida på den arabiske halvøy, ISIS, Nusra-fronten, Abu Sayaaf på Filippinene – praktiserer den samme bestialske skikken: å skjære hodet av deres fiender. Gjerne sakte.

Liksom man gjør i Saudi-Arabia. Der skjer henrettelsene på «kyllingtorget», hvor man bruker sabel. Men praksis  er den samme.

Skikken henter de fra grunnleggeren. De er salafister, går tilbake til den rene islam.

De andre trosfellene må bestemme seg for om de vil at deres religion skal defineres på denne måten.

Metodene gjør at muslimer havner i krig med sine omgivelser. Eller samfunnene går i oppløsning og blir anarki.

Fenomenet har nådd et slik nivå og en slik utbredelse at det ikke lar seg overse. Mønsteret er helt klart.

Samuel Huntington ble berømt for sine ord om at «islam har blodige grenser». Nå har utviklingen gitt ham rett.

Politisk korrekte mennesker i Vesten forsøker å snu blikket bort og late som om sammenhengen ikke finnes. Man forsøker seg med at dette er misbruk av religionen, eller ikke den sanne islam.

Hva er det de mener? Hvis de virkelig mener det må de ta konsekvensen av sine ord og få med seg andre muslimer for å stanse barbariet.

Eller er grenseoppgangen ment som avlat? Er det en måte å vaske sin hender på, og unnskylde islam? I så fall gjør man både religionen og muslimene en bjørnetjenste. Hvis verden ikke tar et oppgjør med dette religiøse barbariet vil det også få konsekvenser for forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer.

Mistroen er allerede stor og mistenksomheten likeså. For hvert eneste angrep synker tilliten og sammenhengene blir tydeligere.

Fenomenet er blitt så utbredt at kun et oppgjør med ondets rot – Koran-fortolkningen  – kan ha noe håp om å stanse blodbadet.

Det vil koste, men alternativet er mye verre.