Kommentar

SV-leder Kristin Halvorsen framsto som som den store populisten hun er blitt, i debattprogrammet Standpunkt i NRK i går kveld. Hun gikk til særdeles hardt personangrep på Carl I. Hagen for talen han hold blant kristenfundamentalistene Levende Ord i Bergen, og det er faktisk Carl I. Hagen som framstår som dissident, ikke populist, i debatten om islam og toleranse. Han er den eneste som klarer å snakke nyansert om islam, og peke på sharia og voldsdyrkelsen som sider vi må bekjempe og muslimene må ta avstand fra. Han tør å si de tingene som får den politisk korrekte eliten, som mener de er anti-rasister, til å se blodrødt. Halvorsen anklagde Hagen for å spre intoleranse, og sa at talen han holdt i Bergen diskvalifiserte ham fra noen gang å bli stortingspresident i Norge, for vi kan ikke ha en mann på stortingsbalkongen 17. mai som sprer intoleranse. I virkeligheten var Halvorsens tirader mot Hagen en demonstrasjon av en annen form for intoleranse, nemlig den som mener at det er visse sannheter man ikke har lov til å si, og visse problemer man ikke har lov å sette fingeren på.

Kristin Halvorsen og SV går i bresjen for et norsk samfunn som skal lukke øynene for de ubehagelige sannhetene, og late som at det som skjer ute i verden, ikke angår oss. Samtidig ble statsminister Bondevik også angrepet for at regjeringen (først) sa nei til FNs forespørsel om å ta i mot flere flyktninger. Bondeviks forklaring er at vi må klare å integrere dem som er kommet først. Nå kan det sikkert diskuteres om det er bedre eller verre for flyktninger å sitte på asylmottak her i landet, enn i en primitiv flyktningleir. Oppholdet og ventingen på asylmottak går også på den psykiske helsa løs for mange. Men her er SV i sitt ess, og Norge skal ta i mot flere flyktninger. Samtidig skal vi ikke ha lov å peke på problemer knyttet til innvandring. Det er her SVs populisme blir så veldig synlig. Foregår det egentlig debatt om noen av disse spørsmplene innad i SV? Er det lov, internt i partiet, å peke på noen av de tingene som Hagen gjør i offentligheten, eller er alle SV-ere så strigla og redde for å ødelegge sin politiske karriere, at de bare mener det de er pålagt å mene? 10. september 2001 la jeg SV-stemmeseddelen i valgurna i stemmelokalet på Grünerløkka skole, og det var siste gangen for min del. Halvorsen & co snakker som om ingenting har skjedd i verden siden valget i 2001. For dem er problemstillingene de samme som før, og de samme som på 70-tallet. At Ap i det hele tatt kan tenke seg regjeringssamarbeid med et parti som totalt mangler realitetsfornemmelse og ikke tåler åpenhet om viktige spørsmål, er ganske ufattelig. Men Halvorsen og Stoltenberg er jo gode venner, og det er jo det som er det viktigste i politikken.

Valgforsker Aarebrot la for dagen en like unyansert og overflatisk sammenligning da han forsøkte å gjøre et ironisk poeng av at Hagen hadde kommet med sitt utfall mot (terror- og sharia-) islam på arenaen til en av landets mest fundamentalistiske kristenmenigheter. Poenget er billig. Personlig har jeg ingenting til overs for verken den ene eller andre fundamentalismen, men å sammenligne kristenfundamentalister i det hele tatt med islamister, for ikke å si terror-islam, er helt hinsides. Det ble påpekt i går at kristenfundamentalistene ikke tolererer (sic) homofile. Levende Ord mener ganske sikkert at homofili kan og bør «helbredes» og Carl I. Hagen mener at det ikke er normalt. Høyst kritikkverdige holdninger som går ut over mange mennesker, men det er likevel langt derfra og til sharia som foreskriver dødsstraff for homofili (eller 100 piskeslag for intime relasjoner mellom kvinner). Muslimske homofile lever under et damoklessverd, under en konstant dødstrussel. Det er staten som gjennomfører dødsstraffene etter sharia, om ikke slektninger selv tar affære. Blant mange muslimer står homofile lavere enn aper og griser. Lederen for Levende Ord i Bergen har uttalt noe tilsvarende, men i vårt liberale og sekulære miljø gjør han seg selv mest til latter. I muslimske miljøer er virkeligheten for homofile en helt annen. Hvorfor finnes ikke mer enn to åpne homofile menn med muslimsk bakgrunn her i landet med relativt stor muslimsk befolkning?

Det er ikke nødvendigvis kunnskapen som mangler, men evnen og viljen til å ta inn over seg sannheten, og tørre å si det. Når det blir «forbudt» å advare mot islams menneskefiendtlige og destruktive sider, er det et svik mot alle våre viktigste idealer, inklusive ytringsfrihet, menneskerettigheter og solidaritet med undertrykte.

På ett sted kunne Kristin Halvorsen heller ha satt inn et støt mot Carl I. Hagen i går: Hun kunne spurt om han mente at homofile som har flyktet fra muslimske land som Iran på grunn av dødstrusselen fra Sharia-loven, bør få beskyttelse i Norge. Jeg skulle gjerne høre svaret.