Kommentar

Blair-regjeringen holder å få gjennom en lov som vil gjøre det straffbart å oppfordre til religiøst hat. Den oppfattes allment som en lov som skal beskytte islam mot blasfemi.

En lignende lov eksisterer for den kristne tro, men den praktiseres ikke. Det kan den om islam komme til å bli.

Loven anses for å være Blair-regjeringens forsøk på å vinne tilbake muslimske velgere. Muslimske organisasjoner har vært pådrivere, blant annet Muslim Council of Britain, ledet av den nyss adlede Sir Iqbal Sacranie.

Samme Sacranie avslørte i en meningsutveksling i the Times i juni at han hadde en helt annen oppfatning av hvor grensene for «hat» mot islam går. På spørsmål om hvordan han ville oppfatte spekulasjoner om koblingen mellom muslimer og terrorisme, svarte han:

»der findes ikke sådan noget som en islamisk terrorist. Det er groft krænkende. At sige, at muslimer er terrorister, vil også være dækket (det vil sige forbudt) efter denne bestemmelse.«

Som kjent står det ganske heftige ting i Koranen, og muslimske ledere skal ha søkt forsikringer hos myndighetene om at opplesning offentlig fra Koranen, ikke vil innebære noen risiko.

Ikke minst satirikere og standup-komikere frykter at en «hatlov» kan bli brukt mot dem. Det er nok med anmeldelser som tas til følge, for at kunstnere skal føle ubehag. Bare vissheten om at det finnes en lov som kan brukes til å straffe dem, har en lammende virkning.

Det er i norsk sammenheng naturlig å tenke på Carl I. Hagens tale i Levenede Ord-menigheten i Bergen ifjor sommer. Det Hagen sa var ikke spesielt ille, men det ble fremstilt slik i mediene. Det skapes et klima hvor påtalemyndigheten kan føle at de må foreta seg noe. Det lunkne forsvaret for Shabana Rehman da restauranten til søsteren ble beskutt, sier noe om en villighet til å forsvare de som føler seg krenket, uansett om det bryter med rett til ytringsfrihet.

Det å gi en lovmessig adgang til å gjenreise æren, synes ytterst uklokt.

I Norge inneholder den nye antidiskrimineringsloven en passus om sjikane, et ytterst vagt og farlig ord i tider med etniske spenninger. Den enes æreskrenkelse er den andres ytringsfrihet.

Man må til en dansk avis for å lære dette. Norske aviser er lite opptatt av det. Jeg har ennå til gode å se en artikkel som tar opp det problematiske med omvendt bevisbyrde.

Nå skal vi også få et eget direktorat mot diskriminering. En kraftfull person kan bidra til å definere hvor grensene går. Vi vet at dommerstanden er ytterst tolerant, og forsvarer minoriteten mot majoriteten, av prinsipp.

Helle Merete Brix og Farshad Kholghi utgir i høst en antologi om danske kunstneres forhold til ytringsfriheten. Mange av dem er opptatt av drapet på Theo van Gogh.

Hva ville en lignende antologi i Norge gitt som svar. Her har sannelig kunstnerne ikke vært særlig opptatt av drapet på en filmregissør. Han kunne jo latt være å provosere, synes tankegangen å være.

Vi har Fritt Ord, Menneskerettshuset, Senter for menneskeretter, HL-senteret, PRIO, PEN mm. Likevel er det helt tyst om det som angår oss aller mest: ytringsfrihet i vårt samfunn.

Forrykt tale