Kommentar

Mediene flommer over av reaksjoner mot Carl I. Hagens islam-tale. Fordømmelsene er entydige. Jeg ser ingen journalist som forsøker å forholde seg objektivt, og spørre om det er noe i det han sier. f.eks. om Muhammed. I stedet har norske politikere godtatt at det å si noe negativt om profeten i seg selv er blasfemisk.

Man har frivillig avskaffet ytringsfriheten. Det Carl I. Hagen sa til Levende Ord-forsamlingen i Bergen i går var ikke noe verre enn det som sies og blir sagt av en rekke muslimske lærde. Men da er det ingen som reagerer. Det er en ytringsfrihet for Loke og en for Tor. Det tolerante, skuggeredde flertallet har godtatt at en intolerant religion fritt kan ytre sine fordommer, mens de farer opp så fort noen våger å kritisere islam. Hva er det de er redd for?

Mye av det Hagen sier stemmer jo: de fleste muslimer har et ambivalent forhold til terror, jfr. en britisk meningsmåling for en tid tilbake. Dette er jo ikke spesielt merkelig hvis en ser på forholdene i landene de kommer fra. Ingvild Rugland som avslørte Statoil-korrupsjonen i Iran, er den eneste norske som dro ned og intervjuet sønnen til Rafsanjani. Det ble ikke noe vanlig intervju. Hun måtte bære hijab. Det må innhentes tillatelse for at en mann kan trykke en kvinne i hånden. Egentlig skal ikke en kvinne snakke med en fremmed mann. Samtalen ble noe spesiell.

Eller vi kan snakke om sharia-lovene i Pakistan. Saudi-Arabia kan vi la ligge.

Islam er en religion i krise. Den har en del praksiser, helt fra opprinnelsen som er høyst tvilsomme. Muhammed slaktet jødene i sitt samfunn. Dette er faktum. Det består store spenninger mellom religionene historisk. Dette er ikke noe å stikke under en stol. Store deler av muslimene idag er sterkt jødefiendtlige.

Hagen driver selvfølgelig politikk. Men når en teolog på Teologisk fakultet i Oslo sammenligner talen med jødehetsen i mellomkrigstiden, vitner dette om noe mer enn historieløshet. Det vitner om en frykt for virkeligheten. Nordmenn ligner på mørkeredde barn. Gjennom mediene har vi stengt virkeligheten ute. Vi får et skjønnmalt bilde, og lever på en illusjon. Sammen med våre nye landsmenn.

Noen frykter åpenbart at en ny religionskrig, og man bør veie sine ord. Men religionskrigen er et faktum. Det er en krig innad i islam. Det er en krig innad i kristendommen, særlig om homofili, men også i synet på grenseoppgang mellom det timelige og evige, en stor del av kirken har for lett kjøpt et kvasiradikalt budskap. Og det er store motsetninger mellom islam og det Vesten står for, på godt og vondt. Islam er mot både det gode og det dårlige. Slik blir det forvirring av. Men for å få klarhet er det først nødvendig å bryte noen tabuer.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også