Kommentar

Så var den internasjonale toppjobben i boks: Jens Stoltenberg blir Natos nye generalsekretær og tilnærmet alle hjerter i kongeriket ser ut til å glede seg over den store ære som angivelig vederfares vårt lille land i og med utnevnelsen. Solberg i regjeringen forteller hvordan hun vil savne Jens, Stanghelle i Aftenposten humrer over det nesten naturstridige ved at en slik vennlig og likandes kar skal bli leder for verdens sterkeste militærallianse, og Simonsen i Dagbladet – en kvinne man alltid kan lite på i slike sammenhenger – tar et oppgjør med det uforståelige og uberettigede HATET som mannen er blitt møtt med i Norge, og som sier alt og litt til om hvor brunblått grumsete det er stelt på norsk høyreside om man bare tar et par små skritt østover fra Høyres kjerneområde. Marie Simonsen overgås bare av kollega Martine Aurdal hvis avskjedsartikkel i samme avis bar tittelen: «Selv gråtende Ap-folk innser at det kan komme noe godt ut av Stoltenbergs avgang.» Andre ledende journalister snakker om det pågående «sorgarbeidet i Arbeiderpartiet.» Representanter for det takknemlige folket bokstavelig talt brister i røsten og virker tydelig preget av historiens malmklokkeslag enten de intervjues som «fem på gaten» eller er en del av Partiet som nå skal velge sin nye Leder. Man har ikke merket slik erbødig stemning i mediene siden Landsmoderen gikk av.

Selv må jeg bare innse at jeg har betydelige vansker med å bli revet med, emosjonelt så vel som politisk. Men det er jo interessant å registrere hvordan begivenheten fremlegges i de ulike (medie)organene – fra NRK via avisene og helt inn i Arbeiderpartiets ledelse – og som alltid i slike sammenhenger spør jeg meg selv hvor mye av oppstyret som er spontant, og hvor mye som er regissert. Umiddelbart vil jeg jo tro at det meste bare skjer planløst som livet selv har det for vane, skjønt jeg er blitt lurt før til godtroenhet og utelukker intet lenger når de store dyrene med tette reklamekontakter og romslige budsjetter beveger seg mellom posisjonene i samtiden. Ikke spiller det så stor rolle heller i akkurat denne saken, forresten, for her dreier det seg jo ikke lenger primært om å vinne folkets støtte for en bestemt sak eller politikk.

Stoltheten som manifesteres over at en nordmann er utnevnt til en slik viktig internasjonal stilling – i betydning langt overskridende generalsekretær Jaglands i Europarådet selv om denne Jens’ gamle konkurrent kanskje ikke selv ville stilt seg bak en slik vurdering – er rørende og kan bare måle seg med den norske etterkrigsbegeistringen over at Trygve Lie i 1946 ble valgt til FNs første generalsekretær. Samtidig har den for meg en betydelig mollklang i seg, for jeg opphører aldri med å forbløffes over hva menneskene lar seg begeistre over og hva ikke. La oss derfor ta en titt på de to generalsekretærene (altså han i New York og han som skal være basert i Brüssel; han i Strasbourg orker jeg ikke si noe om) for å se om det er noen fellestrekk å spore, berøringspunkter som kan bidra til innsikt i hvilke egenskaper som preger folk med vilje og evne til å klatre så høyt opp på haugen. Det er ikke mer enn rett og rimelig å konsentrere seg om elementer fra Lies liv og virke først og fremst siden tilsvarende for Stoltenbergs vedkommende kan forutsettes kjent for moderne lesere.

Trygve Lie var født i 1896, vokste opp på Oslo øst og i daværende Aker (Groruddalen) og utdannet seg til jurist. Han ble tidlig politisk radikalisert og medlem av Arbeiderpartiet der han – aktiv og dyktig som han var – nesten fra begynnelsen av begynte å bekle lederverv. Bare 39 år gammel ble han i 1935 justisminister i den nydannede Nygaardsvold-regjeringen. Han var en av de få ledende menn som ikke «mistet piffen» i og med tyskernes angrep på Norge 9. april 1940, men organiserte og sto i både under flukten nordover mens det ennå var krig i landet, under flukten til England og, ikke minst, under utlendigheten i London i enn den ene, enn den andre sjefsposisjonen. Sammen med Oscar Torp var han blant de ledende ministrene i kollektivet, en av dem som energisk planla også hvordan man skulle vinne freden når denne omsider kom. Da gjaldt det å posisjonere seg, og om noen egg måtte knuses under lagingen av omeletten, som eksempelvis general Fleischer eller kaptein Eiliv Austlid, så var ikke slikt for mer enn bumper i veien å regne for en fremadstormende og ambisiøs politiker.

Ord som handlekraftig, fleksibel (pent) og kynisk (mindre pent) går igjen i biografiartiklene om den handlekraftige herren hvis synpunkter kunne skiftes hurtig ut alt etter hva som var nyttig og egnet til å samle støtte. «Men mener du dette nå da, Trygve?» skal den gamle partihøvdingen Kyrre Grepp typisk ha spurt den unge fremadstormende. Trygve Lie var fra begynnelse til slutt først og fremst maktpolitiker, og systematisk bygget han nettverk og skaffet venner både innen- og (særlig) utenlands frem mot krigsavslutningen i 1945.

Da så De forente nasjoner skulle etableres og enda en gang sørge for evig fred etter en forutgående krig, ble den internasjonalt kjente representanten for det lille og nyss frigjorte Norge i en gitt forhandlingssituasjon fremkastet som kompromisskandidat til lederstillingen og funnet spiselig av alle de store: Lie ble valgt. Han bygget opp organisasjonen med stor energi. Til sist ble likevel verdenspolitikken med den økende spenningen mellom den vestlige og den kommunistiske verden for uhåndterlig selv for en mann med Trygve Lies forhandlingsegenskaper, og i 1952 trakk han seg fra posten som generalsekretær.

Norge var lite for Lie da han kom tilbake til først en stilling som fylkesmann, deretter ulike ministerposter under Gerhardsen. Man var ikke like vant til krav om biler og privatsjåfører her, selv ikke fra storkarer. Noen fra hans gamle miljø reagerte nok også på at han flyttet fra østkanten til en svær leilighet på toppen av et nytt og flott høybygg lengre vest i byen (uærbødig kalt «Trygve-kassa» på folkemunne; de grå massers slagferdighet har det aldri vært noe i veien med!), men alt i alt ble den hjemkomne sønnen omfattet med stor beundring, som en berømthet vi måtte være være stolt av hadde villet slå seg ned i gamlelandet igjen. Lie ble tildelt borgerdådsmedaljen, en rekke andre dekorasjoner og medaljer og dessuten – som en folkegave, intet mindre – en nybygd, stor og riktig forseggjort hytte i Røros-traktene. Ikke dårlig for en «local lad who made good,» skulle man kunne si.

Selvsagt fantes også de som reagerte – blant annet begynte Alf Prøysen sin fantastiske kunstnerkarriere med et harsellerende revynummer der den store mannen ble gjort narr av – til og med var det noen bitre som i sluttet lag uttalte Lies etternavn på engelsk, men mest var holdningen blant folk flest preget av erbødighet overfor regjeringshelten fra krigstiden som hadde nådd maktens tinde også internasjonalt. Det var en tid da mye skulle til for å rokke ved Gerhardsens menn som stort sett kunne skrive historien slik de ville. Trygve Lie døde plutselig av hjerteslag like før nyttår i 1968; han holdt da på med fullføringen av enda en memoarbok.

Så hva er problemet, spør kanskje noen, tåler ikke Mimisbrunnr at Ap-folk har internasjonal suksess? Joda, det kan jeg nok, skam få om jeg skulle misunne noen av de nevnte generalsekretærene det de har oppnådd. Men jeg vil likevel gjerne bruke anledningen til å si noen Pauli ord om maktspillet de og en del andre mennesker hengir/hengav seg til, inklusive det jeg oppfatter som et riktig stygt sprik mellom offisiell politikk og praksis i akkurat dette partiet, altså det som ut fra navnet å dømme skulle tjene arbeidernes interesser, for ingen steder ser man forskjellen mellom liv og lære mer renfremstilt enn akkurat der.

De to generalsekretærenes møte med og forhold til Norges militære forsvar er underlig. Det er nå klarlagt at Lie i betydelig grad pyntet på sannheten i sin omtale av trefningen der kaptein Austlid falt (se lenken ovenfor), og slikt er stygt. Hvor bevisst var det? Jeg kan ikke vite, men hele historien lukter sterkt av at man lar andre få den ubehagelige plikten og ansvaret mens en selv tar æren; slike politikere vil jeg helst ikke ha i ansvarlige stillinger hverken hjemme eller ute, og ganske spesielt ikke ved roret i internasjonale politiske- eller forsvarsallianser. Tilsvarende lukter det av Stoltenbergs økende aksept av Natos og USAs ledende rolle i den vestlige verden etter hvert som han fikk mer og mer makt innad i partiet og i norsk politikk generelt. Hvor mye var endret mening og hvor mye var opportunisme? Om det var førstnevnte, at han som voksen så sammenhenger klokere og skarpere enn i sin radikale, mer oppkjeftige ungdom, så greit nok, men det hadde jo vært kjekt om han hadde unngått både hasjrøyking og anti-amerikanisme med steinkasting mot ambassaden også i den tidlige fasen av livet; det fantes faktisk mange som ikke lot seg rive med av såkalte fredsbevegelser og annen de facto forsvarsfiendtlig virksomhet selv på 70-tallet, ikke alle var gale og ulte med tidsånden. I samme slengen tar jeg også med den kjente episoden med bilen på parkeringsplassen og den ubeskrevne lappen samt mannens kontakter med KGB i sin tid og hans registrering der som Steklov; heller ikke slikt vitner om en uplettet vandel for å si det på den måten.

For både Lies og Stoltenbergs del virker det som om de med litt for stor velvilje lar seg hylle av sine egne og at de heller ikke har tilstrekkelige moralske sperrer mot å motta urimelig overdådige gaver i arbeiderklassens navn. Lie fikk den ovenfor nevnte hytten som angivelig var gitt av et takknemlig folk, Stoltenberg mottok en båt (med dekningsbidrag for å kompensere for økt skatt smekket ovenpå) av Landsorganisasjonen i 50-årsgave. Hos meg etterlater slikt en særdeles uggen smak; det er sånt man bare ikke gjør om man er gjennomført renhårig. Jeg påstår ikke at det er ulovlig, selvfølgelig, men det er ikke anstendig av en som skal tjene folket, ikke bli betjent av det.

Den uhemmede sansen for Maktspillet, viljen til å styre og få sin vilje gjennom, ser ut til å være den viktigste fellesnevneren mellom generalsekretærene Lie og Stoltenberg. Ideologisk og strategisk tenkning er mindre viktig stilt opp mot lysten til å være HSB som man sa i Sverige på Göran Perssons tid, altså Han Som Bestemmer. De har nok sine grunnholdninger og prinsipper, men blir det nødvendig, så er man da fleksibel nok til å skaffe seg andre som faller de egne velgerne og de ytre samarbeidspartnerne bedre i smak. Makt er viktigere enn ideologi, later det til, og jeg finner det dypt usmakelig.

Det er godt mulig at de samme tendensene – den samme etiske fleksibiliteten – er typisk også for mindre suksessrike politikere enn Lie og Stoltenberg, men jeg vil jo gjerne håpe at det også finnes noen innimellom som er gjort av mer hel ved. Ingen av de to omtalte ville jeg kjøpt en bruktbil av. Det er ikke meg og mine de strever for eller er trofaste mot, så mye skinner tydelig igjennom i alt de sier selv om de ofte bruker både patriotiske og andre honnørord.

Jeg stolte ikke på mannen før, og jeg stoler ikke mer på ham etter Nato-utnevnelsen. Følelsen er personlig og nærmest instinktiv, en mann-til-mann manglende tillit og erkjennelse av at med ham ville jeg ikke klatret i fjell eller gått i krigen. At hans kolleger også fra den borgerlige siden nå gir ham fine vitsord med på veien videre oppover i maktpyramiden, øker ikke respekten for dem.

Utnevnelsen skurrer. Rett nok heter det seg at man hilser til graden og ikke til personen, og uansett er en generalsekretær mer sekretær enn general, men denne nordmannens suksess gir meg liten glede og enda mindre stolthet. Jeg er glad jeg slipper å hilse på ham.