Einar Gerhardsen var sentral i en rekke maktkamper i Ap. Her ser vi den tidligere statsminister og 90-årsjubilanten Einar Gerhardsen (Ap) bli hyllet under et festmøte i Oslo i 1987, flankert av utenriksminister Thorvald Stoltenberg (t.v.) og statsminister Gro Harlem Brundtland. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB 

Det er skrevet mange bøker om Arbeiderpartiets indre liv – biografier, journalistiske arbeider og ymse annet. Tidligere var memoarer fra folk som Haakon Lie og Einar Gerhardsen bestselgere, senere har mange historikere kastet seg over detaljer i dette partiets dramatiske indre liv.

Slik sett skal Aage G. Sivertsen være god for å få frem noe nytt.

«Ørnen blant partiene» var karakteristikken historikeren Jens Arup Seip ga til partiet. Som kjent har denne ørnen slitt med å fly i noen år.

Kampen om Ap har ofte vært kampen om staten. Intet er mer demokratisk enn tydelige maktkamper, samtidig som tydelighet og åpenhet ikke alltid er lønnsomt for de involverte.

Arbeiderpartiets tilstand er også det norske demokratiets tilstand.

Et demokrati der det ledende partiet er en skygge av seg selv, drassende på særinteressepartier, er lite vakkert.

Men Arbeiderpartiets nedtur er jo ikke noe nytt eller særegent for Norge. Partiet har falt i takt med andre sosialdemokratiske partier i Europa.

Aage G. Sivertsen er utdannet historiker og kriminolog, og han har fått ros for tidligere bokutgivelser. Med denne boken og tittelen forventer jeg noe nytt om partiet, nye innsikter, som går ut over at det var stygge maktkamper. Disse innsiktene kommer ikke. Boken gaper over for mye. Alt er med. Til og med Hamsun er det plass til, der en av bokens mange underlige setninger lyder: «Det er fortsatt usikkert om han noen gang var medlem av Nasjonal Samling, men Hamsuns nekrolog i Aftenposten 7. mai 1945 over Adolf Hitler, hvor han hyllet den gale diktatoren, var ikke bra» (s. 160). Det er vel århundrets understatement …

Av det positive: Boken kan være en vekker for dem som ikke har trålet havet av litteratur om Ap og deres sterke menn (og noen få kvinner). Sivertsen bygger for det meste på andres grundige arbeid, og dét er helt greit, selvfølgelig, men man forventer noe mer enn et sammendrag av 100 år med kamp og sladder.

Forskere, ikke sjeldent med en viss sympati for Ap, har gått ned i mange og ulike detaljer. Overvåkning av kommunister? Ja, Ap tok ikke alltid rettsstaten så alvorlig – og kommunistene hadde vel satt den helt til side, hadde de fått sjansen.

Bortsett fra det rent fornuftige i å overvåke statsfiender, så er det skrevet mye om dette også. Og var det nå alltid overtramp da man kastet Nygaardsvold, stoppet Torp og mobiliserte motstand mot Bratteli? Når ble det overtramp å ta parti for den ene mot den andre? At Nygaardsvold skulle styrt landet etter 1945, virker i dag som en vits.

Det er så mange skjebner knyttet til dette partiet, skriver forfatteren. Ja, gudskjelov, sier jeg.

Einar Gerhardsen ga oss den mest fornuftige tale i norgeshistorien, Kråkerøy-talen i 1948, et innholdsmessig og retorisk mesterverk på få ord. Haakon Lie kunne utrydde et kommunistlag alene, takk Haakon! Så kunne de etter hvert ikke snakke sammen, «Gerhardsen, Bratteli, Lie og Steen», for å sitere fra en overskrift i boken. Det er mer enn velkjent.

Forfatteren har hatt møte med selveste Arne Treholt, sistnevnte var på det berømte landsmøtet i 1967, med den like berømte replikken om «å knekke deg som en lus» eller hva det nå var. Det er mulig det er jeg som er gammel og gretten og på dette feltet ganske belest, men trenger vi mer om dette landsmøtet?

Nå ja, det er fremdeles et fritt land, så hold på, men ikke forvent applaus.

Om NATO-medlemskapet får vi vite at det var «ingen selvfølge». Man kan bare nikke til det man ble opplyst om tilbake på 1970-tallet.

Mest interessant er Sivertsen når han minner oss om forfallet i partikulturen: Gutta skjelte, brølte og skrek internt, men var enige mer eller mindre utad.

I dag sitter Ap-politikerne og lager skjulte allianser på heltid for å tekkes kvinner i offentlig sektor. Det er en partikultur som har raknet, og knapt et menneske tror det når Støre forsikrer at alt er i orden.

Boka er lite strukturert. Det hoppes for mye frem og tilbake i historien. Det er lange passasjer som gjenforteller andres mer grundige studier. Det siste er i og for seg intet problem, men da forventer man en ny hypotese, et nytt spørsmål, og jeg kan ikke se at det kommer.

Ja, Ap er og var et parti opptatt av makt. Hva skulle det egentlig ellers være?

Problemet med boken er at vi forventer en slags avsløring, og så kommer gamle historier.

Forfatteren oppsummer selv om skjebner og kamper: «Tenk på Johan Nygaardsvolds og Oscar Torps bitre sorti, eller justismordet på Henry Lindstrøm, eller hva med Ola Teigens og Vebjørn Sandbergs selvmord?» (s. 316). Ja, det er nok å ta av, og det har vi visst noen tiår allerede.

Boken gjentar mye sladder og mange saftige historier, det meste basert på andre og grundigere sekundærkilder. Forfatteren takker Karsten Alnæs for å ha vært litterær mentor i 25 år. Å dømme fra denne boken, er det fremdeles nok å jobbe med, men Sivertsen hadde ikke trengt flere mentorer, han hadde trengt en gammeldags, streng forlagsredaktør.

På den positive siden: Forfatteren er kunnskapsrik, og for noen lesere vil kanskje historiene være nye.

Gerhardsen og Lie tok standpunkt mot kommunismen, for demokratiet. Deres historie er historien om det vellykket land; ingen idyll, men adskillig bedre enn cirka alle andre land i verden.

Det er dét Ap kan skryte av å ha gjort og skapt, og da fremstår kontrasten til Ap i 2020 enda tydeligere.

Aage G. Sivertsen:

Arbeiderpartiets maktspill. Veien, sannheten og partiet

Fønix Forlag 2020, 351 sider

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!