Kommentar

Tittelen er ikke primært en forvrengning av norsk humorvirkelighet slik den fremstår på NRK, selv om jeg villig innrømmer at Christine Kohts ekstroverte bravader på skjermen inspirerte meg til formuleringen. Nei, den spiller hen på en for folk i min generasjon og eldre langt mer interessant bærer av samme etternavn, nemlig historikeren, professoren og Arbeiderparti-mannen Halvdan Koht.

Halvdan_Koht_-_Oslo_Museum

 

Foto: Wikipedia Commons.

Han var utenriksminister i Nygaardsvold-regjeringen fra 1935 til han i London i 1941 ble presset ut av stillingen. Kohts ettermæle er for alltid knyttet opp mot 9. april 1940, altså til Norges elendige forberedelser til en mulig krig, vår elendige gjennomføring av krigen under to måneder våren 1940 og vårt likeledes elendige oppgjør med oss selv i tiden etterpå. Koht ble, berettiget eller uberettiget, langt på vei et symbol for alt dette; han fikk bære det meste av skylden. Nå er det kommet en ny biografi om ham skrevet av historikeren Åsmund Svendsen som, i følge bokomtalen i avisene, langt på vei gjenoppretter Kohts tapte ære.

 

Jeg har ikke lest biografien og skal derfor hverken diskutere den eller polemisere mot den. Derimot har jeg med betydelig interesse lest anmeldelsene til blant andre Kaja Korsvold   (”Han måtte ta ansvaret for 9. april”) og Trond Berg Eriksen (”Bare en sta stut?”), begge i Aftenposten av 20. august, og Sten Inge Jørgensen (”Åsmund Svendsen: Halvdan Koht” med underoverskriften ”Kohts famøse feilskjær”) i VG 26. august. Ikke minst har jeg i samband med lesningen latt meg fascinere av godtfolks varierte elektroniske innspill i avisenes debattfelt etterpå.

 

Diskusjonen om Koht griper først og fremst inn i norsk krigshistorie som jeg har et lidenskabelig, om enn amatørmessig, forhold til, men den berører sannelig indirekte også norsk etterkrigshistorie: Historikerne (og til disse regner jeg biografene, i særdeleshet de av dem som også har historiefaglig bakgrunn) er som kjent mektigere enn selve gudene, for de kan endre også det som alt har skjedd. Dessuten gjelder at den som skaffer seg herredømme over fortiden, i betydningen at han/hun bestemmer hvilken beskrivelse og forståelse av den som skal ha forrang, også har makt over nåtiden og fremtiden. Vi snakker med andre ord om viktige ting, og jeg vil gjerne gi mitt besyv med nå når stortingsvalget og kampen om det timelige endelig er over.

 

Halvdan Koht var, slik det fremgår av den overleverte historien, noe nær den eneste som beskjeftiget seg med utenrikspolitikk i Nygaardsvold-regjeringen; statsministeren selv interesserte seg ikke for slikt. Derfor ble også Kohts andel av ansvaret for vår nasjonale konkursseilas fram mot 9. april tilsvarende større. Med det mener jeg ikke først og fremst at han alene eller ens i hovedsak skal ha skylden for den systematiske nedbyggingen av Norges forsvar  som fant sted i årene før 1940, det ansvaret må han dele med mange andre. Først i rekken av skyldige i så måte står Arbeiderpartiets kollektive ledelse, fra ”Gubben” Nygaardsvold og nedover til unge og mer militante forsvarsmotstandere som de senere toppfigurene Einar Gerhardsen og Oscar Torp, men også representanter for andre partier, i særdeleshet Venstres toppmann, den tidligere statsminister Mowinckel, er sterkt å bebreide.

 

Koht var derimot særdeles instrumentell i den strutse- og fornektelsesstrategi som preget Norges respons på tysk og britisk stormaktspolitikk med gjentagne krenkelser av vår nøytralitet fra krigsutbruddet i september 1939 og fram til den ulykkelige våren året etter. For det var slett ikke slik at Hitlers angrep på Norge kom uten forvarsler og enda mindre burde det vært umulig for en ”forutseende utenriksledelse” (den politiske kompensasjonen for et nedbygget forsvar i følge makthaverne på slutten av 30-tallet; i praksis refererte uttrykket til Koht selv) å se hva som var i gjære om de bare hadde holdt øynene så noenlunde åpne. Påstanden som jeg og andre nordmenn har vokst opp med, altså at angrepet på Norge i 1940 kom som en stor overraskelse, holder simpelthen ikke vann som mange kritikere av denne offisielle versjonen har sagt klart fra om, alt fra Milorg-leder Oliver Langeland like etter krigen (boken ”Dømmer ikke” ble forsøkt stoppet av regjeringen Gerhardsen) til Frode Fanebust hvis bok ”Krigshistorien TM: Toralv Fanebust og sannheten” også ble møtt med motstand fra dem som vokter glansbildefortellingen om Norge og andre verdenskrig. Man gjorde helt enkelt ikke jobben sin fra regjeringens side. Kohts dominerende rolle som høvding for alt som hadde med utenrikspolitikk å gjøre, gjør at han må bære en vesentlig del av ansvaret for den kronisk mangelfulle og realitetsfjerne krisehåndteringen som ledet til en tapt krig og 5 år med okkupasjon.

 

Hvordan omtales så disse sidene ved Kohts politiske rolle forut for og rundt krigsutbruddet i biografianmeldelsene nå, over 70 år senere? Med betydelig forståelse, skulle man kunne si. Om dette virkelig reflekterer hva biograf Svendsen selv skriver, kan jeg som sagt ovenfor ikke garantere, men det er uansett ikke det egentlig poenget her.

 

Bokanmelderne påpeker med full rett at Koht var den som fikk bære regjeringens kollektive skyld, han måtte fylle rollen som sonoffer overfor folket, og dette var hovedgrunnen til at de yngre og energiske (og aktivt klatrende i partiets makthierarki, skulle man kunne lagt til) regjeringsmedlemmene Torp og Trygve Lie i 1941 fikk ham presset ut av regjeringen. Dessuten hadde Koht, som var svært glad i kvinner, et langvarig og utilbørlig forhold til sin sekretær; også dette anføres som en grunn til at regjeringssjefen, den tungsindige ”Gubben,” motstrebende måtte la Koht gå.

 

Jeg tror ikke mye på den siste del av begrunnelsen, i alle fall var dette neppe mer enn et påskudd man brukte i maktkampen, for toleransen for mektige menns sidesprang var betydelig på den tiden, også i Norge. Eksempelvis var stortingspresident Hambro (fra Høyre og den toppolitiker som uten sammenligning kom ut av krigen med mest ære i behold) de facto bigamist med sin kvinne nummer to permanent installert på Grand Hotell, Arbeiderpartiets evige og mektige sekretær, Haakon Lie, hadde en ekstrafamilie i USA og også selveste legemliggjørelsen av etterkrigstidens dominerende fusjon mellom Hjemmefronten (som ga prestisje og historisk legitimitet) og Arbeiderpartiet (som ga makt), Jens Christian Hauge, hadde langvarige forhold med andre kvinner enn sin ekteviv mens han satt og trakk i samfunnstrådene under og etter krigen. Alt dette skjedde uten at man søkte å rokke de mektige menns posisjon på grunnlag av disse offentlige hemmelighetene, så jeg får meg ikke til å tro at det var moralske anfektelser fra kollegenes side som lå bak Kohts fall fra maktens tinde da Nygaardsvold-regjeringen vel hadde etablert seg i London etter kapitulasjonen i Norge.

 

Derimot er det åpenbart at Koht var nødt til å ”take one for the team” som det heter på engelsk fotballspråk. Inkompetansen hadde vært for skrikende, man kunne bare ikke late som om alt var vel, noen måtte pekes ut som hovedansvarlig og skyldig, og da var det ytterst rimelig at flasketuten pekte på utenriksministeren som hadde meislet ut den mislykkede nøytralitetspolitikken. Han var nummeret under regjeringssjefen selv og hele regjeringen som kollegium; å ofre ham var en tydelig markering og ingen urimelig sådan når nå engang situasjonen var som den var.

 

At Koht ikke av den grunn var noen landsforræder om man i sistnevnte begrep legger til grunn også et element av subjektiv straffeskyld, er temmelig opplagt. Han og Regjeringen hadde ”bare” vært inkompetente, det var selvsagt ikke deres ønske å bringe Norge ut i krig og forferdelse. Rett nok var det så at man under rettsoppgjøret etter krigen mot de mer eller mindre tyskvennlige NS-medlemmene ikke tok det så nøye med den subjektive straffeskylden i iveren etter å erklære dem skyldige, nærmest en bloc, men dét er et annet spørsmål som får vente til en senere anledning.

Nygaardsvold_Cabinet

Foto: Johan Nygaardsvolds regjering presenteres utenfor slottet i 1935. Fra venstre: Finansminister Adolf Indrebø, Forsvarsminister Fredrik Monsen, UtenriksministerHalvdan Koht, Statsminister Johan Nygaardsvold, Landbruksminister Hans Ystgaard, Handelsminister Alfred Martin Madsen, Sosialminister Kornelius Bergsvik, Undervisningsminister Nils Hjelmtveit og Justisminister Trygve Lie. (Wikimedia commons)

 

Tilbake heller til nytolkningen av Kohts rolle og hans plass i norsk utenrikspolitisk tradisjon slik de tre bokanmeldelsene fremstiller det. De viser alle betydelig sympati for den tidligere så høytflyvende utenriksministerens skjebne. Noen sitater angir tonen. Jørgensen i VG skriver: ”Det sannsynliggjøres endog at spirene til dagens norske politiske linje – fredsnasjonen – ble sådd av den visjonære professor-politikeren.” Intet mindre, beundringen lyser igjennom. Korsvold i Aftenposten intervjuer biograf Svendsen: ”Du beskriver ham [altså Koht] som en god politiker?” ”Ja, han var en undervurdert politiker. Han forsvarte norske interesser godt. Blant annet tok han et solid standpunkt i sjøgrensesaken. Det går en klar linje fra Koht til senere utenriksministre som Jens Evensen, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide.” Javel, nei, her var det et og annet å ta tak i, får man si, også i tillegg til det litt pinlige faktum at Jens Evensen slett ikke var utenriksminister, men først handels- og deretter havrettsminister. Men før vi gjør det vil jeg gjerne fremheve noe interessant som Berg Eriksen skriver i sin langt mer innsiktsfulle omtale av boken, også den i Aftenposten. Han poengterer at Kohts selvbilde trolig svarte altfor godt til det Bjørnson-ske ideal fra unionsoppløsningens tid om en fri norsk utenriksminister som fungerte som et ”nasjonalt fyrtårn;” Koht var sentralpersonen i et ”høvdingbåret demokrati” der ”målsaken, sosialismen, klassekampen og norgeshistorien var étt landskap.” Videre skriver Berg Eriksen: ”Allerede på midten av 1890-tallet var Koht en organisert ”fredsvenn” og støttet seg til en oppfatning av krigen og politikken som gjorde ham selv og – mange vil mene – Norge forsvarsløst i 1940. Så det var kontinuitet i hans lidenskaper. Koht organiserte det europeiske historikerlauget (CISH) til noe som lignet et overnasjonalt diplomati. Politikeren, ”fredsvennen” og historikeren var utvilsomt en og samme mann.”

 

Dette gir god mening, det virker udiskutabelt at den utvilsomt begavede Halvdan Koht var en selvsentrert og maktglad idealist. I og for seg er det intet galt i dette, alle de nevnte egenskapene kan i rett sammenheng være til stor nytte, men de hjalp ham ikke å sikre Norges interesser i konkurranse og kamp med minst like selvsentrerte tyske og engelske stormaktspolitikere før og under krigen. Fredsdrømmen brast, illusjonene brast, Norge VAR håpløst uforberedt til tross for advarsel etter advarsel om hva som var i gjære, og vår innsats da angrepet kom, var undermåls. Hvis ikke de siste 5 års regjering (fra 1935 til 1940) skulle ta ansvaret for slik elendighet, hvis ansvar var det da? Og dersom ikke den mann som mer eller mindre alene hadde tatt hånd om utenrikspolitikken, skulle stå til ansvars for den totalt mislykkede norske strategien, hvem skulle da gjøre det? Skal ikke et ansvar gjøres gjeldende for slike unnlatelsessynder, så kan man like godt se bort fra begrepets berettigelse overhodet.

 

Desto mer overraskende, og kan hende tidstypisk, er den forståelse grensende til politisk rehabilitering (merk vel: jeg snakker utelukkende om Kohts politiske rolle, hans betydning for Norges totalforsvar; hans menneskelige kvaliteter er meg strengt tatt av minimal interesse) vi nå er vitne til. Det aner meg at vi står overfor noe som kan ha samtidige politiske implikasjoner.

 

Situasjonen minner meg om følgende ufrivillig humoristiske utsagn om 1930-tallet fra en tenkt og karikert fredsidealist: ”Mitt fredsarbeid ville helt sikkert båret rike frukter om bare ikke andre verdenskrig hadde inntruffet!” Visst kan det finnes elementer av sannhet i dette, bortsett fra den ikke helt ubetydelige detalj at uønskede og farlige hendelser, blant dem kriger, har en lei tendens til å inntreffe med ujevne mellomrom. Selv land som Norge kan bli involvert i slikt, vet vi, som vi ble det i 1940, og noen av oss hadde en gang et håp om at erkjennelsen av dette faktum aldri igjen skulle forlate oss.

 

Mot denne bakgrunnen er det ikke bare leit, men direkte skremmende å se politikeren og ”fredsvennen” Koht trukket fram som en politisk begavelse som rett nok hadde litt ”uflaks” på sin vakt, men som stort sett gjorde en flott jobb. En slik revurdering er rett og slett til å gremmes over.

 

Når Korsvold (siterende Svendsen) og Jørgensen påpeker tradisjonen fra Koht og inn i nåtiden nærmest som noe beundringsverdig, så glipper jeg med øynene. Selv synes jeg dagens neglisjering av Norges forsvar minner skremmende mye om det som fant sted på 30-tallet, men jeg vet samtidig at enhver påpekning av parallellitet tilbakevises eller søkes viftet bort som irrelevant, ukorrekt og uhistorisk. I de nevnte bokanmeldelsene ser vi isteden at man uten blygsel trekker linjene fra utenriksminister Koht til dagens politikere og legger rosende ord til, nærmest som om nåværende ministre skulle representere en forlengelse av datidens ”forutseende utenrikspolitikk.” Man kan nesten merke hvordan journalisten blir blank i øynene når han stolt snakker om ”fredsnasjonen Norge” som en del av arven etter Koht.

 

Jeg betakker meg for å ha noen del, om aldri så liten, i en slik ”ære.” Det var nasjonal skam og elendighet Nygaardsvold-regjeringens såkalte fredsarbeide, med Norge som foregangsnasjon og eksempel, ledet til, ingen ære. Om noen i dag går i samme fellen og lar seg forblinde av egen og andres godtroenhet og vakre ord om fred mellom alle folk, kulturer og stater, så viser de at de intet har lært av historien. Jeg skulle ønske jeg kunne føle meg trygg på at så ikke skjer med norske regjeringer eller utenriksministre i nåtiden, men tvilen gnager.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også