Kommentar

Det er oberst Birger Eriksen overskriften refererer til, mannen som sørget for at festningen Oscarsborg senket krysseren Blücher natten til 9. april 1940. Senkningen gjorde det mulig for Norges konge, regjering, stortingsledelse og øverste forsvarsledelse å komme seg ut av Oslo om morgenen og ta styring som best de nå kunne i krigen mot de invaderende tyskerne.

birger.eriksen

Eriksen var en krigshelt, men det er ikke bare hans konkrete bedrifter denne skjebnenatten jeg ønsker å trekke frem. Heller ikke er det behandlingen av ham etter krigen som vil være hovedfokus. Det er hans dokumenterte evne til å akseptere risiko, fatte en selvstendig beslutning og gjennomføre den jeg ønsker å legge mest vekt på, hvordan han forholdt seg til usikkerheten og sine egne «skal-skal ikke» vurderinger da det kokte som mest på festningen i Oslofjorden. Alt dette peker frem mot spørsmålet om vi legger til rette for at nye høvdinger av Eriksens type skal kunne gjøre seg gjeldende i vår egen samtid og fremtid.

 

En vurdering av mannens beslutnings- og gjennomføringsevne ville imidlertid bli meningsløs, iallfall faretruende abstrakt og flyktig, om man ikke så valgene og handlingene opp mot situasjonen han befant seg i da det smalt. Jeg velger i hovedsak å holde meg til Alf R. Jacobsens utmerkede «Krysseren Blücher 9. april» i fremstillingen av oberstens liv og handlinger. Wikipediaartiklene om så vel Blücher som Oscarsborg er også både informative og edruelige. Alle tre kildene anbefales.

Oberst Eriksen (1875-1958) hadde et halvår igjen til pensjonering da krigsskyene for alvor trakk seg sammen over Norge tidlig i april 1940. Han var kommandant på Oscarsborg festning som utgjorde den innerste delen av forsvaret av Oslo mot angrep sjøveien. Etter 40 års sammenhengende tjeneste visste han meget vel at det norske militærvesenet i alminnelighet og Oscarsborg i særdeleshet hadde forfalt til det nesten stridsudyktige siden de beste årene i etterkant av unionsoppløsningen. Festningens kanoner var gamle, mannskapene var få og hadde nesten ikke trent på det de eventuelt skulle gjøre om krig brøt ut og ingen tiltak var truffet for å beskytte dem og skytset mot den nye faren for alle statiske forsvarsverk, flyangrep. Aller verst: Gjennom mange år var Forsvaret blitt latterliggjort og forhånet av politikerne, særlig av Arbeiderpartiet som siden 1935 satt med regjeringsmakten. Den gjennomgående tidsånden gjorde gjeldende at krig ikke var noe Norge hverken kunne eller skulle delta i, det ville en forutseende utenriksledelse sørge for. Eriksen og mange andre offiserer hadde advart mot dette, igjen og igjen, men ikke vunnet frem. Heller ikke de siste dagene før krigsutbruddet tok regjeringen faresignalene og advarslene alvorlig: Ingen mobilisering ble foretatt, ingen forhåndsordrer kom fra Oslo til dem som skulle forsvare landet mot angrep.

Natten til 9. april var det servert: Store, nordgående krigsskip ble meldt i Oslofjorden, og Birger Eriksen måtte alene ta stilling til hva som skulle gjøres; skulle festningen skyte mot inntrengerne eller ikke? Hans samlede personlighet, erfaring og trening under en mannsalder som norsk offiser – hans ethos – smeltet sammen i et øyeblikk og en beslutning som for alltid sikrer oberst Eriksen en spesiell plass i vår historie.

Hovedregelen for håndteringen av uklare og mulig skarpe situasjoner var at festningskommandanten skulle avvente ordre fra sine overordnede. Men ingen ordre kom fra kommanderende admiral som det heller ikke kom noen meddelelse fra regjeringen om hvordan mennene på festningsverkene skulle forholde seg. Forsøkene utover dagen 8. april på å få klarhet i hva man skulle gjøre eller ikke hadde alle vært mislykkede. En standardordre fantes: Eventuelle inntrengende skip skulle først advares med varselskudd. Men Eriksen visste smertelig vel at hans gamle og underbemannede festnings mulighet for å stoppe en fiende var sterkt tidsbegrenset; de dårlig trente mannskapene ville ikke klare å få av gårde mange skudd før skipene var forbi og veien til Oslo var fri.

Som den pensjonerte obersten uttrykte det noen år etterpå, da han så tilbake på det som hadde skjedd: «Jeg visste ikke da, altså natten til 9. april, om jeg ville bli stilt for krigsrett eller hyllet som helt etterpå.» Hans muntlige ordre til mennene på festningen var likevel forbilledlig klar: «Visst fanden skal der skytes med skarpt!» Det gamle hovedbatteriet fikk under Eriksens personlige ildledning avfyrt to skudd fra sine 28-cm kanoner; begge traff det store sjømålet som nå var omtrent halvannen kilometer unna. Også fra det mindre skytset på Kopås-batteriet (15-cm) ble det skutt treffere. Ødeleggelsen ombord på Blücher var umiddelbar og enorm. Torpedoer fra batteriet på nordre Kaholmen, som tyskerne ikke kjente til, traff også. Blücher sank. Hundrevis av soldater og mannskap døde eller ble i alle fall midlertidig satt ut av spill. Oslo fikk dermed tid på seg, stortingspresident Hambro kunne organisere sitt flukttog nordover for kongen og regjeringen, og resten av krigen begynte. Det ble ingen brå slutt og dansk løsning på det hele som en vellykket gjennomseiling av Blücher med følgeskip etter all sannsynlighet ville medført.

Oscarsborg ble senere samme dag tatt under sterkt flyangrep som de ikke hadde noe forsvar mot. Dessuten hadde festningen allerede lykkes i sin hovedoppgave, å stoppe inntrengning til Oslo sjøveien, og nå var det ingen motstandskraft igjen i mannskapene. Oberst Eriksen måtte kapitulere. Forsvarerne av Oscarsborg fryktet det verste, men tyskerne visste å verdsette en fiende som, motsatt de fleste andre de stod overfor dette døgnet, hadde visst å kjempe da angrepet kom. På Eriksens begjæring tillot man at det norske flagget forble heist over festningen, sammen med det tyske, under de første dagene etter overgivelsen.

Mange døde i Oslofjorden 9. april, men også for de overlevende på både tysk og norsk side fikk den voldsomme nattlige kampen personlige så vel som anseelsesmessige konsekvenser. Fra Hitler selv og nedover i hierarkiet begynte et typisk «blame game;» hvem hadde feilet, hvem hadde ikke vist tilstrekkelig mot og kløkt slik at «die dummen Norweger» hadde klart å senke den tyske flåtens stolthet og nesten velte hele det dristige invasjonsforetagendet? Det nazistiske ledersjiktet var vel bevandret i denne typen ansvarsfraskrivelse og flinkere jo nærmere man kom Føreren selv, men dette ligger utenfor vårt tema.

Man slapp imidlertid ikke unna et tilsvarende spill på norsk side heller. Vondt blod hadde oppstått mellom Eriksen og fire av hans underordnede på festningen 9. april med uenighet om hva som var blitt sagt og ikke sagt, om hvem som hadde ære for hva og eventuelt det motsatte, hvem hadde skyld og ikke skyld. Ikke minst gjaldt dette hendelsesforløpet direkte forut for kapitulasjonen av festningen. Da storkrigen vel var over og Undersøkelseskommisjonen av 1946 skulle granske hvordan Oscarsborg festning hadde klart sine oppgaver under aprildagene 6 år tidligere, kom disse uoverensstemmelsene til overflaten. Alf R. Jacobsen er ikke nådig i sin fremstilling av kommisjonens arbeid under lagmann Solums ledelse i det han påstår at den uten selvstendig granskning av det foreliggende materialet la Eriksens motstanderes syn til grunn i omtalen av og dommen om hva som hadde skjedd. I en pressemelding konkluderte man: «Om Oscarsborg uttaler kommisjonen at den etter alt det som foreligger om kampene ved Oscarsborg finner at det ikke er grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende i anledning av overgivelsen av festningen på det tidspunkt da den fant sted.» Ikke ett ord ble ytret om Eriksens bokstavelig talt enestående innsats 9. april – at det var han som hadde tatt på seg ansvaret, kunne ingen komme fra – i stedet nøyde man seg med noe som språklig lå så nært opp til en «nåde for rett»-formulering som det lot seg gjøre. Jeg velger å sitere Jacobsens bok videre, for han sier tydelig fra om hva som foregikk like etter krigen, og fortjener at det gjengis med hans egne ord:

«Desto mer grotesk og skamløs fremstår den behandlingen som Eriksen fikk av Undersøkelseskommisjonen av 1946. Kommisjonen la et unnskyldende skjær over mye av defaitismen og passiviteten som preget offiserenes opptreden i og rundt Oslo, men hengte til gjengjeld ut den største helten – som en litt lurvete person som nærmest kunne prise Herren og omstendighetene for at han unnslapp lov og dom.» Og videre: «Kommisjonens adferd kan vanskelig oppfattes som annet enn en personlig og politisk hevnakt, iscenesatt av personer og miljøer som ikke lenger lar seg identifisere. Mange av dem som kom hjem fra utlandet, ville helst glemme den dårlige innsatsen 9. april og likte dårlig å bli stilt i skyggen av den aldrende obersten i Drøbak. Hans klare og konsekvente kritikk av den manglende mobiliseringen og regjeringens feilslåtte politikk fant heller ikke nåde i de toneangivende kretsene som ønsket å slette Arbeiderpartiets synderegister og ville unngå et oppgjør om regjeringen Nygaardsvold.»

Det slår meg som samtidig både typisk og tragisk hvordan det offisielle Norge behandlet sine eneste to høyere offiserer som hadde maktet å påføre de angripende tyskerne alvorlige nederlag under krigen i Norge:

Carl_Gustav_Fleischer

general Fleischer som var sjef for 6. divisjon i nord og som seiret på Narvik-avsnittet, og oberst Eriksen som var sjef på Oscarsborg og senket Blücher. De to var for utypiske, for store og selvstendige. Begge fikk rett nok medaljer – alt annet var utenkelig når man først hadde en slik institusjon – men de passet ikke inn lenger da krigen i Norge vel var over. Det smerter meg å si det, men behandlingen av dem forteller mye om hvordan mitt fedreland behandler sine beste menn. Mer enn kjempers fødeland er vi et land preget av Janteloven. Trellen Kark har satt dype spor etter seg gjennom vår historie; av og til undrer jeg på om han ikke har minst like mange etterkommere blant oss som Harald Hårfagre.

Oberst Eriksen ble rett nok en helt – mer og mer ettersom tiden gikk og den tidlige småligheten la seg – men vurderingen av ham var beheftet med betydelig tvetydighet og ikke så lite bismak i toneangivende kretser. Det har alltid vært slik at om man kan «ta» høvdinger som Eriksen og Fleischer uten at det ser alt for stygt ut utad, så gjør man det. Da blir det ikke like lett for samtiden og ettertiden å se målestokken som ledere bør måles opp mot.

For den viktigste arven etter menn som Eriksen ligger i eksemplet de satte ved at de våget å ta ansvar, at de fattet beslutninger og handlet uten at noen foresatte holdt dem i hånden og sa hva som skulle gjøres. Slik griper også historien om den gamle obersten direkte inn i nåtiden, den setter i sørgelig relieff dagens småmannskap og streben etter gruppebeslutninger preget av så mye konsensus at ansvaret ikke lenger kan identifiseres. Ganske spesielt grell var nølingen – man fristes til å si handlingslammelsen – fra sikkerhetsorganenes side den 22. juli for tre år siden. Man avventet og avventet til det var trygt for mannskapene å gripe inn, og etterpå klappet man seg selv på skulderen (husker dere politiets egen evalueringsrapport fra desember 2011?) og syntes at man i det store og hele hadde gjort en fin jobb. Det var ikke vårt politis «finest hour» for å si det meget, meget forsiktig.

Virkeligheten og tiden flyter ofte som en jevn og stille strøm, men i blant endres disse til brå stryk og fossefall som ingen forhåndslagte planer kan forutse. Selv i de tilfeller der hovedtrekkene i krisene er gjenkjennelige, så sørger «the fog of war» for at forvirringen alltid er større enn muligheten og evnen til å ordne realitetene inn i foreskrevne planbåser. Det er intet unormalt ved slik forvirring blandet med engstelse stigende til frykt hos dem som befinner seg i varmluften. Da er det trening og karakter man har å falle tilbake på, ikke evnen til å finne frem til de rette underpunktene i en «hvis så, så gjøres det og det»-matrise.

Borgerne, og ganske spesielt offiserer og andre i maktposisjoner, må tenke selv og kunne forlite seg på egen yrkesetikk og et nasjonalt grunnfjell av holdninger når kriser rammer. Det var så i 1940 og det er ikke annerledes i dag, kanskje med unntak av at vi nå er om mulig enda mer hemmet og villedet av troen på at akkurat vi skal være unndratt alt som er vondt og stygt i verden. Det er en meget farlig villfarelse.