Kommentar

Alf R Jacobsen er dyktig. Det merker man fort. Han har kunnskaper, evne til selvstendig tenkning, og en personlighet. Når dette gjør inntrykk, er det fordi disse egenskapene i dag er blitt sjeldnere?

Folk kan være flinke, men det er noe annet.

Alf R. har skrevet om kong Haakon og 9. april: Kongens nei. Det var et nei ikke bare til tyskerne, men også til en regjering som flakset som hu’gærne høner. 9. april betød kaos. Politikernes verdensbilde brøt sammen. Det var en personlig konkurs, ikke bare en nasjonal.

Man kunne som tilhører ikke unngå å tenke på 22/7, og Alf R. gjorde selv parallellen tydelig. Han trakk flere ganger frem likheter: da som nå nektet det offisielle Norge for at det finnes ondskap i verden som vil ramme Norge. Hvis det skjer så skjer det uforløves. Denne innstillingen gjorde at norske soldater skjøt over hodet på tyskerne 9. april. Man ville ikke drepe. Først da man selv tok falne, gikk alvoret opp for en: krig!

Norge var ikke bare materielt nedrustet 9. april, men også mentalt, og den mentale nedrustningen var den verste. Den bevirket at ledelsen reagerte på invasjonen med defaitisme. Man hadde ikke noe å stå imot med.

Invasjonen var en fallitt for den politiske ledelsen av landet. Det var deres personlige konkurs. Hva var mer logisk enn å reagere med viljeløshet og nederlagsstemning?

Det fantes noen få helter 9. april, fremst blant dem kommandanten på Oscarsborg, Birger Eriksen, som ga ordre om å senke Blücher. Hadde ikke det skjedd ville regjering, Storting og kongehus blitt tyskernes gisler og okkupasjonen ville blitt en annen. Birger Eriksen reddet Norge. Han gjorde det på egen hånd.

Det sto tre 90 tonn tunge Krupp-kanoner på Oscarsborg. Det trengtes en 30-40 mann å betjene dem, og skjebnenatten var det bare nok til å bestykke to kanoner, og halvparten av mannskapet var kokker og annet personale. Da den første salven var skutt løp så mange og gjemte seg at bare 3-4 mann var tilbake, langt fra nok til å lade om.

Men skuddene som ble avfyrt traff, det samme gjorde torpedoene og på Blücher brøt det ut en brann som skulle få katastrofale følger pga ammunisjon og drivstofflager.

Det var ikke vanlige soldater i fortroppen, det var spesialtrente soldater som passet på Hitler og Göring, svorne nazister som hadde vært med å forfølge og knekte kommunister, sosialdemokrater, liberalere og jøder. Disse jaktet nå på den politiske og militære ledelsen av Norge. Det var blodig alvor, et alvor som satte nordmenn i sjokk.

Tyske sendebud tilbød forhandlinger, samtidig forsøkte tyskerne å drepe kongen og hans følge med bomber.

Da kongen møtte det tyske sendebudet Breuer sa denne at kongen med sin oppførsel ville ha flere tusen falne nordmenn på sin samvittighet. Det fant kongen opprørende. Invasjonshæren la skylden på den hærtatte! Kongen ville ikke snakke mer med Breuer.

Den mentale nedrustning gjorde at man var totalt uforberedt på et kynisk maktspill, med pistolen mot tinningen. Demokratiet har store problemer med å innstille seg på systemer som spiller etter helt andre regler.

Uttrykket som brukes om 9. april – at man ble tatt på sengen, har derfor en annen side enn: den mentale overrumpling, det mentale sammenbrudd. 22/7 har noen av de samme elementer. Handlingens enormitet rev virkeligheten av hengslene, men det at det var en nordmann gjorde det mulig å plassere hendelsen innenfor en forståelig, gjenkjennbar sammenheng. Kan det være at omfavnelsen av de kjente størrelsene blir en erstatning for en dypere erkjennelse?

9. april måtte det handles.
Noen ganger er det riktig å gjøre motstand uansett om det synes håpeløst. Alf R. gir flere eksempler på at offiserer lokalt tok heltemodige beslutninger.

Ute i Oslo-fjorden lå vaktbåter. En av disse påtraff den tyske konvoien, og et tysk følgeskip fikk beskjed om å stanse nordmannen, men uten kamp, for tyskerne trengte nordmennene som loser.

Den norske sjøoffiseren nektet å spille med, han skrek i ropert opp til det langt større tyske skipet at det skulle overgi seg. Da mistet den tyske kommandanten besinnelsen og åpnet ild, slik at det hørtes viden om. Det gjorde at alarmen gikk på norsk side.

Lærdom: En dumdristig beslutning kan få konsekvenser som er umulig å forutsi og som endrer begivenhetenes gang. Liksom feighet også endrer hva som skjer videre.

Man ser først i ettertid hvor stor betydning et enkeltmenneske kan ha.

Feighet og svakhet var det mye av 9. april og dagene som fulgte. Regjeringen under Nygaardsvold og Halvdan Koht gikk ikke bare på et nederlag, de led havari.

De hadde mye å forsvare da de kom tilbake til Norge.

Mange hadde interesse av at sannheten om hva som skjedde 9. april ikke kom frem.

Det gjør at vi til dags dato ikke helt vet hva som skjedde 9. april, f.eks på Oscarsborg, ifølge Alf R.

De som kom tilbake til Norge etter krigen hadde ikke behov for å bli minnet om de katastrofale skjebnedagene. En krig lå imellom. Nå skulle landet gjenreises. «La oss gå videre.» Let sleeping dogs lie. Hvilket ble gjort, og til denne dag er det mye som ikke er kjent og aldri vil bli det. Kildene er ødelagt eller døde.

Alf R har en oppfatning som er kritisk til den offisielle historieskrivningen, uten at han er revisjonist. Han mener at man fikk en offisielle versjon av krigen og skulle man gjøre karriere som historiker måtte man holde seg innenfor rammene. Han velger å gå dokumentarisk til verks, og forsøke å grave opp detaljene. Time for time. Dag for dag. Hva ble sagt i en bestemt telefonsamtale? Hvem tok telefonen?

Fordi Alf R. er engasjert og dyktig utløser hans foredrag mange spørsmål, som ligger i forlengelsena av det han sier.

Den samme nederlagsstemning som kjennetegnet 9. april har norske journalister og forskere brukt til å prege Norges innsats i Afghanistan. I hele perioden har holdningen til deltakelse vært negativ. Kristian Berg Harpviken kan plutselig si at det er gjort store fremskritt i skole og helse. Men er ikke det noe som burde veie ganske tungt i evalueringen av innsatsen?

Snakker vi her om defaitisme som et luksusfenomen? Er det fordi journalister og forskere tror it can’t happen here? Hvor får de denne skråsikkerheten fra? Den som lytter til historien om 9. april forstår at det samme trodde landets ledelse helt opp til tyskerne dalte ned i hodet på dem, bokstavelig talt.

Et land blir ikke det samme etter en katastrofe. Historieskrivningen er bygget på katastrofer. Det er dens grunnlag.

Historieskrivningen har også tilbakevirkende kraft: når det inntreffer en ny katastrofe forstår vi bedre de foregående.

Det er elementer ved 22/7 som gjør det lettere å forstå sjokket ved 9. april.

Det går an å vende tilbake til en normalitet som er på lissom, som feier de ubehagelige spørsmålene under teppet. Vi vet at mye og mange sviktet 9. april. Men uttrykket «mental nedrustning» er fascinerende. Alf R. Jacobsen kom flere ganger tilbake til at nordmenn lever i en forvissning om at verden utenfor enten ikke kan nå oss eller ser ut som oss. Vi har vanskelig for å ta inn over oss andre spilleregler.

Det går an å plassere 22/7 innenfor gjenkjennbare rammer, og tro man har forstått. En liten hær av journalister og forfattere holder på å skrive historien om 22/7. Men spinner de myter, reduserer de hendelsen til noe som redder selvbildet, og blir noe alle kan tro på, eller forsøker de forutsetningsløst å grave seg ned til sannheten? Bewältigung – elting/bearbeiding av historien snakket tyskerne om etter krigen. De sto overfor en enorm oppgave.

Det samme gjør Norge post 22/7, og det kjennes ikke godt at normaliteten er ved å lukke seg om oss igjen.

Som en mor som hadde mistet en sønn ved Linate-ulykken i Italia i oktober 2011 sa det til Dagbladet lørdag: – Folk sa til meg at livet går videre, det tok jeg meg nær av, for livet går ikke videre, man må begynne et nytt liv.

Det hadde hun greid ved en kraftanstrengelse.

Slik er det også med Norge etter 22/7: hverdagen vender ikke tilbake. Normaliteten er borte. Det er først når vi har funnet noen av svarene på hvorfor at vi kan danne en ny normalitet.

Les også

-
-
-
-
-
-