Kommentar

Slaget om Narvik

Før i tiden sendte man ofte andakt på radio; slik er det ikke lenger. Ordet betyr direkte oversatt an-dacht, altså «det man tenker på». I særdeleshet ble det brukt om religiøse tanker, den gang slike fantes i rikskringkastingen, men i utvidet betydning kan man godt si at det allment gjelder «våre beste tanker om det som er viktigst for oss».

Lapphaugen (før eller senere kommer sikkert noen lettkrenkte og forlanger navneendring, men den tid den sorg) er et lite sted innenfor Gratangsbotten, fjordarmen som ligger like sør for Lavangen og nordøst for Vestfjorden-Herjangen-Bjerkvika på grensen mellom Nordland og Troms. En offiserskamerat og jeg besøkte disse traktene nå i høst for å se med egne øyne noen av slagstedene fra krigen i Nord-Norge våren 1940. Det er dette andakten skal handle om, den lille delen av andre verdenskrig som utspilte seg på Narvik-avsnittet. Vi skal benytte dette til et blikk også på samtiden, spesielt med tanke på hvordan vår oppfatning av Norges verdi som nasjon og nordmennenes hjem har endret seg fra da til nå.

Det er ikke å vente at flertallet lesere har klart for seg ens de store linjene ved Tysklands overfall på Nord-Norge 9. april 1940, så la meg sammenfatte hendelsesforløpet i meget grove trekk. Hovedgrunnen til at de kom, var ønsket om å sikre malmtransporten fra Kiruna og Gällivare over Narvik; jernmalmen var ekstremt viktig i rustningsindustrien og alle de underlige planene for ulike angrep på Nordkalotten, tyske så vel som fransk-britiske, må sees i dette lys. Gjennom en serie av tilfeldigheter på ledelses-, strategisk og taktisk nivå lyktes Hitler med sitt vågestykke, han kom Churchill i forkjøpet og tok Narvik. Om dette kan man lese i mange gode bøker, ikke minst Francois Kersaudys «Kappløpet om Norge: Det allierte felttoget i 1940» og vår egen Alf R. Jacobsens «Narvik 1940» som egentlig består av to bøker utgitt samlet: «Angrep ved daggry» og «Bitter seier».

Den hovedsakelige militære prisen Tyskland måtte betale for det ekstremt ambisiøse luft-sjø-land angrepet mot et slikt fjernt mål, noe helt nytt i krigshistorien, var at et titalls jagere ble gjort kampudyktige under den første halve uken med kamphandlinger. Dette var viktig nok gitt hvor få skip Kriegsmarine hadde til disposisjon, men det hele kunne gått mye, mye verre.

På landjorden gikk alt tilnærmet smertefritt for angriperne til å begynne med. Ingen norske landstyrker grep til våpen i Narvik trass i klar ordre fra general Fleischer, sjefen for sjettedivisjon som omfattet alle norske hæravdelinger i landsdelen, om å kjempe mot enhver inntrenger. Kanskje var dette fordi oberst Sundlo, et trofast NS-medlem, av sympati med nazismen og tyskernes sak overga byen uten å beordre motstand, skjønt kanskje ikke: Under rettsaken mot ham etter krigen ble Sundlo ikke dømt for forholdet; det var underlige tider og mange andre enn NS-medlemmer, også offiserer, valgte ikke å kjempe da spørsmålet og saken – slåss eller ikke slåss – ble satt på sin spiss.

Andre valgte motsatt. Ved Lapphaugen skysstasjon møtte den tyske offensiven mot indre Troms for første gang kraftig motstand, nemlig fra norske stridsmenn tilhørende sjettedivisjons befalsskole. Tyskerne ble tvunget til å stoppe opp, hvoretter krigen bølget litt frem og tilbake både nord-øst for Narvik (de norske styrkene fikk her etter hvert hjelp av franskmenn på bakken) og på sørfronten (Ankenes; her kjempet franske og britiske styrker samt en polsk eksilbataljon mot tyskerne). Hele tiden hadde Royal Navy kontroll med havet utenfor og kunne gi ildstøtte mot gitte landmål. En grei kronologisk redegjørelse for stridene finnes på Wikipedia.

Store norske tap var resultatet da en avdeling på 200 norske soldater ble nedkjempet 16. april ved Bjørnfjell (for øvrig de samme soldatene som i en av flere riktig underlige episoder 9. april under ledelse av major Omdal hadde marsjert ut av den nettopp overgitte byen mens undrende tyske soldater stod og så på; det var ikke bare nordmenn som var forvirret den dagen), og da Trønderbataljonen ble overrasket (de var dødsslitne etter en lang marsj og natt og hadde ikke satt ut vakt) og skutt i stykker i Gratangsdalen den 25. april. Men nordmennene lærte raskt å fungere igjen selv etter å ha tatt tap, de reorganiserte seg og kjempet videre i et samspill mellom kommanderende general, offiserer og soldater som var unikt for Norges krig denne forferdelige våren. Litt etter litt presset de Dietls alpejegere med tilhørende tyske sjøfolk som i nødens stund var blitt akuttomskolert til infanterister – humoristisk omtalt som Gebirgsmarine av sine egne – bakover mot Bjørnfjell og svenskegrensen. De harde kampene foregikk i særdeles vanskelig terreng og under ennå vinterlige værforhold. Navn som Lapphaugen, som de tyske styrkene måtte rømme 25. april, Læigastind, Næverfjell, Hundbergan og Kuberget vil for alltid vekke minnet om norske hærmenn som viste at de kunne nedkjempe selv topptrente styrker tilhørende die Wehrmacht. De nordnorske fisker- og bondesoldatene gav seg ikke, var gjennomgående godt ledet og kjempet hardt.

Internasjonale forhold avgjorde til sist slaget om Narvik. Tyskland invaderte Belgia, Nederland og Frankrike i mai og motstanden der falt sammen raskere enn noen hadde forestilt seg. Stilt overfor et snarlig nederlag i vest, bestemte Storbritannia og Frankrike seg for å trekke alle sine styrker tilbake fra Norge. Dette skjedde tidlig i juni, få dager etter at byen var gjenerobret, og hadde en umiddelbar og klar konsekvens for den videre norske krigføringen: Den måtte opphøre. Som Wikipedia skriver: «De allierte nektet å etterkomme den norske forespørselen om å etterlate sine våpen til de norske styrkene slik at de kunne fortsette på egen hånd». Omtrent i samme stund som de var på nippet til å gi opp, fikk de gjenværende tyske styrkene i Nord-Norge til sin forbauselse vite at deres fiende la ned våpnene.

Forbitrelsen var stor blant de norske soldatene som følte seg bedratt både av norske styresmakter og de allierte. Hvor berettiget følelsen var, kommer vi tilbake til, men det suste nok noen gloser gjennom luften om «hælvetes søringa» fra menn som mente de og landet var blitt ranet for fruktene av to måneders farlig blodslit. De hadde lidd mye i kampen mot tyskerne, men måtte i seierens stund isteden kapitulere fordi andre, de der sør, og i særdeleshet de udugelige sjefene, ikke hadde gjort sin del av jobben. Ikke hadde de klart å mobilisere i tide, motsatt hva general Fleischer og fylkesmann Gabrielsen (A) fikk til i nord, og ikke hadde de ført et felttog som virkelig monnet. Mot de allierte var anklagen at de hadde ført nordmennene bak lyset; en ting var all inkompetansen, den var ille nok, men de hadde latt oss i stikken ved å late som om krigføringen skulle fortsette helt til de plutselig evakuerte. Etter krigen satt disse følelsene lenge i, ble til og med delvis sterkere, og det er nå jeg kommer inn på andaktsaspektet ved stridene om Lapphaugen og de andre småstedene. For hva hadde de kjempende nordmennene egentlig oppnådd når alt kom til alt, hva satt de igjen med for sine ofre, sitt slit og blod? Hva var langtidseffekten av sjettedivisjons hardnakkede krigføring, for dem selv og for Norge?

La oss se på forbitrelsen mot de allierte først. Kommunikasjonen med de norske styrkene var undermåls, det er utvilsomt, som den også var det internt mellom ulike britiske stridselementer, og troppene var stort sett dårlig trent og like dårlig utstyrt. Det meste gikk galt som kunne gå galt, særlig under felttoget på Østlandet og i Midt-Norge, men også i nord. Forargelsen fra norsk side som munnet ut i krav fra norske generaler (Ruge, men også Fleischer) om «skriftlige garantier» fra britene for dette og hint, var likevel hinsides. Nordmennene satt igjen med én dominerende lærdom, de som overhodet var i stand til å lære av det som skjedde, nemlig at også britene og franskmennene til syvende og sist stod seg selv nærmest. Det skulle da også bare mangle, og de som enn i dag tror noe annet, risikerer å få samme erfaring trykket ned gjennom halsen på nytt om en lignende situasjon skulle oppstå. Bare i den grad de selv hadde nytte av det, ville Storbritannia og Frankrike prøve å kompensere for norske unnlatelsessynder. At de ikke stolte særlig på nordmennenes evne til diskresjon eller til å se det større bildet, var også forståelig. Dermed ble «tillitsforholdet» som det ble selv om det mellom stridsbrødre på bakken svei å måtte føre den andre bak lyset mot slutten.

Den nordlige oppgittheten over manglende anerkjennelse og hjelp sørfra var etter min mening mer forståelig, ikke minst som den rettet seg mot mer enn den rent politisk-militære inkompetansen som var blitt så massivt demonstrert under måneden kampene varte i Sør-Norge. Skuffelsen omfattet hele sjettedivisjon fra general Fleischer på toppen til de enkelte veteranene som hadde kjempet hardt i fjellene, men som så hadde måttet se at alt tilsynelatende var forgjeves.

Fleischers forhold til eksilregjeringen i London ble meget dårlig. Det hele endte med at han tok sitt eget liv før jul 1942. I årene siden har interessen fra ulike AP-ledete regjeringer for å løfte frem Fleischer som en stor norsk krigshelt, vært ytterst lunken. Hans statue i parken midt i Harstad er en av få som yter ham åpen ære, og en gate i Bodø bærer hans navn. Desto gledeligere var det å reise rundt i det gamle nordnorske krigslandskapet nå og legge merke til at veien var merket General Fleischers vei. På minnetavle etter minnetavle – og det er blitt mange av dem på Narvik-avsnittet, nesten alle satt opp under senere år – er man tydelig på den avgjørende rollen Fleischer spilte for den militære suksessen sjettedivisjon faktisk stod bak i 1940. Det tok lang tid før mannen ble den ære til del som han fortjente, men nå har det skjedd.

Mennene under ham som slet og kjempet i uke etter uke for til sist likevel å tape, hvilken skjebne ble dem til del? De fikk bare liten oppmerksomhet i den offisielle norske krigshistorien der det virker som om Nord-Norge ligger for langt unna det «egentlige» Norge til at man ønsket å anerkjenne disse soldatenes innsats etter fortjeneste. I tillegg til alle falne og sårede, ble noen bitre, andre innesluttede. Atter andre klarte å riste av seg følelsen av hverken å bli forstått eller verdsatt av storsamfunnet. Gutta på skauen sørpå ble isteden etterkrigstidens helter mens nordlendingene som faktisk hadde slåss mens det ennå var aktiv krig i landet, stort sett ble glemt. Det jeg her skriver, er et lite forsøk på å rette opp noe av uretten.

De som har kjempet for Norges sak, i 1940 så vel som både før og senere, skal vite at noen tenker på dem og er takknemlige. Deres etterkommere som så hvordan veteranene var merket av det de hadde gått igjennom, skal vite at noen fremdeles ærer dem som stred da det kostet og gjaldt som mest. Så lenge nordmenn minnes det landsmenn har lagt ned for vår felles frihet og selvstendighet, vil aldri disse mennenes offer være forgjeves.

Nederst på et minnesmerke i Gratangen står følgende skrevet, under en liste over norske avdelinger som var med å kaste invasjonsstyrkene ut av området mot slutten av april 1940: «LANDET SKAL VÆRE VÅRT». Akkurat denne minnetavlen var gammel, så det ut til, kanskje fra femti- eller sekstitallet, og jeg grep meg i å tenke: Ville norske styresmakter skrevet noe slikt i dag?

Det flertallet norske stridsmenn har kjempet for opp gjennom historien, har vært fedrelandet, ikke uklare forestillinger om demokrati, menneskeretter, likestilling og annet som preger dagens politikerspråk. Når man går blant bergknattene der unge norske menn stred for landet sitt med livet som innsats for mindre enn åtti år siden, slås man av hvor uendelig mye sterkere kjærligheten til nasjonen og brorskapet med de nærmeste, våpenbrødrene, er enn noen emosjon tidsriktig globalismesvada kan mane frem.

Vi skylder sjettedivisjons gamle soldater å tenke alvorlig gjennom hva de gjorde og hvorfor de gjorde det. Fremfor alt må vi, politikerne så vel som menig mann, spørre oss om vi har fulgt opp på vår vakt det arbeidet de la ned. Jeg er redd at svaret blir nei.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her