Kommentar

A Harvest of Death. Gettysburg, July 1863. Timothy O’Sullivan. (War Dept.)
Exact Date Shot Unknown

Tittelformuleringen så jeg første gang i innledningen til «Blackhawk down», en utmerket moderne krigsfilm, men neppe autoritativ hva angår ulike uttrykks opphav. I filmen hevdet man nemlig at selveste Platon var mannen bak ordene. Visstnok sa general McArthur det samme i en West Point-tale en gang i mellomkrigstiden, og også han viste til Platon som kilde. Hverken lesehester eller nettets søkemotorer  har imidlertid kunnet finne noe slikt sitat i Platons verker. Derimot skrev beviselig den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana setningen noen tid før McArthur uttalte den.

I de fleste leseres øyne kan sikkert den ene filosofen være like bra som den andre i slike disputter om opphavsrett til fyndige sentenser, og i dette må jeg si meg enig: «Though old the thought and oft’ expressed, ‘tis his at last who says it best». Vi har uansett å gjøre med dyp – skjønt andre vil sikkert kalle den uklar – innsikt om samspillet mellom krig, død og uavvendelighet. Minnet om sitatet ble reaktivert da en venn og jeg omsider lyktes med å finne frem til krigskirkegården i Narvik dit vi kom i skumringen etter å ha tilbragt dagen langs General Fleischers vei. Nå var stunden kommet til å tenke over de mer eksistensielle, man kan gjerne si personlig-intime, konsekvensene av krigen på Narvik-avsnittet våren 1940, altså døden, smerten og sorgen som ble så mange unge menns skjebne under de to månedene kampene varte.

Den nevnte krigskirkegården  består av fire deler fylt a tyske, britiske, franske og polske soldatgraver. Norske falne er stort sett begravd på lokale gravlunder rundt omkring i landet mens det største mannefallet på vår side, 283 drepte som følge av at panserskipene «Norge» og «Eidsvoll» ble senket morgenen 9. april, er markert på en minnestøtte  midt i byen.

Alle krigskirkegårdene var velholdte, om enn på en norsk måte, altså ikke like «spit and polish» som man ofte ser på kontinentet eller i USA. Dette er naturligvis som det skal være; man skal yte falne soldater respekt enten de tilhørte «våres kara» eller fienden. Sånn sett er alle stridsmenn like i døden.

Mens det lå relativt få (toppen noen titalls) falne i gravlundens britiske, franske og polske avdelinger, var antallet langt høyere i den tyske delen, anslagsvis rundt femten hundre. Delvis skyldtes dette at det her lå falne fra hele krigstiden og vel så det; noen hadde til og med dødsdato sommeren 1945, og så kan man gjøre seg de tanker man vil om akkurat denne omstendigheten. Et annet trekk ved tyskernes graver var at flere var navnløse. «Ein deutscher Soldat» var da eneste påskrift på gravsteinen.

Det er verdt å merke seg at ingen sovjetiske falne finnes på denne eller andre kirkegårder i Nord-Norge, og dette til tross for at 15000 russefanger og drygt 2000 sovjetiske soldater satte livet til på norsk jord under andre verdenskrig. Sovjetiske krigsgraver ble mot slutten av 50-tallet relokert til Tjøtta som del av Operasjon Asfalt; det var ikke akkurat Norges «finest hour» i forholdet til en nabo som faktisk hadde bidratt svært vesentlig til seieren over Nazi-Tyskland både generelt og på Nord-Kalotten. Det samme kan sies om vår historieløse, rett og slett kjipe oppførsel overfor Russland i forbindelse med planleggingen av 75-årsjubileet neste høst for Øst-Finnmarks frigjøring.

Når man står på en gravlund, inklusive en krigskirkegård, slås man av hvor grundig døden er blitt gjort til tabu i vår tid. Alt er blitt så frigjort, påstås det, verdig som uverdig, det mest private like mye som det vi har felles, alt skal brettes ut og frem i lyset. Men at død med nødvendighet avslutter liv, forties. Det hele minner meg litt om bedehusmannen fra den norske bibelstripen som ble spurt om hva han egentlig syntes om at Mesteren hadde forvandlet vann til vin: «Me veid det, men me liga det ikkje!» Likevel: Om de alvorligste tingene skal man kunne spøke, tale åpent og endog le, ikke minst om slikt som har med liv og død å gjøre. For vi vet det jo innerst inne selv om vanen er blitt å holde tann strengt for tunge: Alle skal dø. For noen kommer døden tidlig, som for soldatene hvis levninger nå finnes på dertil egnet sted i blant annet den lille, nordlige malmbyen, men de fleste nordmenn får lange liv før døden innhenter oss. Uansett er «at» utvilsomt, det er bare «når» og «hvordan» som er usikkert.

Mot denne bakgrunn fremstår det som klart viktigst hva man selv legger inn i livet under tiden man har. Selvfølgelig er de færreste særlig klartenkt eller kanskje ens bevisst på akkurat dette, man er gjerne ikke det når man er atten år og ungdommelig udødelig, men slik er nå likevel tilværelsens lotterispill enten man er soldat eller får leve frisk og under fredelig forhold et langt liv til ende. Visst kan vi i noen grad påvirke de kosmiske terningskastene, men det eneste vi riktig har kontroll over, i det minste prinsipielt, er vår egen holdning til forgjengeligheten. Forståelsen for hvor usikker livstråden faktisk er, kan og bør opptrenes, da styrkes også gleden ved tiden man er forunt.

Erfaring viser at mange kan overkomme dødsfrykt gjennom tro og, uttrykt innen samtidens sportsosiolekt, ved å «ha fokus på arbeidsoppgavene», altså konsentrere seg om å gjøre det som er viktig og nødvendig i situasjonen hvori man befinner seg. Hensynet til de nære kameratene, våpenbrødrene, er ekstremt viktig i farefulle situasjoner, og det samme kan vissheten være om betydningen av å handle som man gjør for dem man er gladest i, typisk familien. Fremdeles gjelder også for noen at håpet eller endog vissheten om at et ytre forsyn bestemmer, hjelper dem som er i ytterste nød. «Ingen skibbrudne er ateister», sier et relevant uttrykk. Gud er alltid en god mann å ha med seg på slagmarken, uansett hvordan det går.

Det er absolutt ikke min mening å være lettvint i sammenhengen, vær snill å tro meg, jeg søker ikke å bagatellisere eller fjerne følelsen av at mange livstap forårsaket av sykdom, ulykker eller uklok og urettferdig krig representerer en tragisk, urettmessig skjebne for både unge og gamle. Men alt dette er nå som det er, viser erfaringen og historien. Døden finnes i livet som også krigen finnes; den som er ute etter rettferdighet, bør søke slikt i andre sammenhenger enn de biologiske.

Til syvende og sist står mange igjen uten annet enn naken erkjennelse av at det gikk som det gikk og ble som det ble, samt trøsten som finnes i at mange andre, minst like verdige på alle måter, med Kolbein Falkeids ord har «gått foran og brøytet løype». Og kan man i tillegg mumle noen strofer av «Alltid freidig når du går» når det kniper, en sang i alle fall de gamle lærte på skolen, men som passer til livskriser i alle aldre, så finnes hjelp til mestring  i slikt enten man tror på det ene eller det annet. Kjemper man for det man har kjært, så er livet ikke like svært som det ellers kan være, døden ikke heller.

Mange vil likevel si at krigens (masse)død uomtvistelig representerer det mest meningsløse og uakseptable de kan tenke seg, og at krigskirkegårdene i Narvik og nært andre gamle slagfelt er varige minnesmerker om nettopp dette. Kanskje, men tror du på Gud, så bør du være varsom med å tillegge din egen vurderingsevne av historiens gang større kvalitet eller verdi enn hans. Og dersom du ikke tror på noe overmenneskelig forsyn, så har du ingen som helst grunn til å forlange meningsfullhet av tilværelsen.

Selv ser jeg kampens og krigens vold og død for soldater og andre som del av prisen vi betaler for å leve nært hverandre i samfunn, i grupper av mennesker med ulike ønsker, viljer og meninger. Situasjonen reflekterer på gruppenivå noe av det samme som at kreftsykdom rammer enkeltindivider; sistnevnte er den prinsipielle kostnaden for/ulempen ved å være flercellete organismer. Der mange opptrer sammen, går ting galt innimellom, på alle organisasjons- eller kompleksitetsnivåer. Vi kan drømme om eller ønske oss en annerledes og vesentlig bedre verden, men hverken Utopia eller Himmelen har hittil manifestert seg blant de levende. Det er til og med slik at troen på og kampen for jordiske varianter av paradis gjentatte ganger har vist seg å lede til verre lidelser enn mer dempede ambisjoner. Man skal vokte seg for hvilke fine ting og tanker man ber om eller hengir seg til, for hybris har en særdeles høy pris.

De gamle grekerne visste alt dette; ingen synd var for dem større enn overmotet. De visste også å møte sin egen død med verdighet og klokskap mange av dem, som stoikerne  og Platons læremester, Sokrates. I sistnevntes forsvarstale før han måtte tømme giftbegeret, sa han følgende, fritt oversatt: «Jeg går til døden og dere går til livet. Hvem som får den beste lott, vet ingen uten guden.» Vi har uendelig mye å lære av ham og andre gamle kloke, enten de var soldater, filosofer eller helt vanlige mennesker.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også