Kommentar

Bilde: Seneca, 4 BC – 65 AD

Noen gang er livet stang ut, andre ganger er det stang inn. Vi har i det siste kunnet observere fenomenet gang på gang under vinterlekene i Pyeongchang som nå omsider er over, for metaforen har ett seg inn i idrettsverdenen også på områder der man ikke benytter stenger og tverligger. Faktisk er språkbruken i løpet av kort tid blitt vanlig om alt i tilværelsen som smaker av enten-eller og nesten-såvidt, altså ikke bare når millimetere avgjør om det er inn eller ut eller hundredels sekunder skiller for sent fra akkurat tids nok. Visst var jeg takknemlig overfor våre imponerende idrettsmenn og -kvinner mens det begav seg, for at de gav oss så mange eksempler på både nesten-suksess og seire; ingen tvil om saken. Men etterpå meldte kløen seg etter å få reflektere over hvor mye eller mange av konkurransenes tilfeldigheter som faktisk var tilfeldige, og hvor mange som derimot reflekterte en så finslipt kausalitet at vi ikke var i stand til å se årsakseggen.

Spørsmålet er langt fra nytt, men ei heller er det tilfredsstillende besvart, hverken på idrettens område eller innen det store livet. Uklarheten er altså betydelig om hvor grensen går mellom flaks-uflaks på den ene siden og på den andre det forutsigelige og forståelige.

Når eksempelvis Holmefjord Lorentzen, en av disse fortreffelige bergenserne som mot naturens og meteorologiens orden har vekket norsk skøytesport opp fra de døde, er et hundredels sekund raskere enn nummer to på 500 meter hurtigløp, er dette da tilfeldig? Og når han motsatt på den doble distansen kommer fire hundredeler for sent til å vinne gull, hva da? Eller når Martin Fourcade om og om igjen skyter «kant inn» på Ola Lunde-språk, mens konkurrentene skyter «kant ut» fra standplass, hva skal man egentlig si om slikt? Må man kanskje la dem gjennomføre tilsvarende øvelse hundre eller tusen ganger for å kunne trekke sikre slutninger? Er det altså så at sannheten, hva den nå måtte bestå av, viser seg statistisk, men ikke i enkelttilfeller?

Her kommer vi rett inn i kjernen av problemet, eller iallfall en av kjernene, for jeg har aldri klart å forstå at man ved å addere et uendelig antall usikkerheter, altså enkeltepisoder der Fourcade og en av de nestbeste kappes om å skyte mens pulsen banker i hals og ører og spenningen er på topp, så går man fra en komplett usikker «alt kan skje»-situasjon til trygt å kunne konkludere med det smått selvsagte at «de beste vinner mest.» Visst, det har vært perioder av livet da jeg kunne regne temmelig feilfritt med ulike sannsynlighetsmetoder slik faget krevde, men jeg har aldri egentlig forstått sammenhengen, ikke med både hode og hjerte samtidig. At sikkerhet kan oppnås ved å summere usikkerheter (hvor ofte: Ti ganger? Hundre ganger? Kanskje enda mer?), i hvert fall en statistisk sådan, gjør meg nesten eksistensielt ukomfortabel.

Det hender at jeg da griper etter trøst der fysisk-matematisk sådan er å finne, og ingen har vel mer autoritet i spørsmål om hvorfor ting i kosmos skjer eller ikke skjer enn selveste Albert Einstein. Men for hundre år siden var den da allerede veletablerte überfysikeren i alvorlig epistemologisk sjelenød om man får gripe til slike ord, for han, Den Store, var ved å bli forbikjørt av samtidens vitenskap om de helt små tingene, kvantemekanikken som beskriver elementærpartiklers adferd. Det gjorde ham alt annet enn glad, og han strittet imot som best han kunne. Den nye fysikken som Niels Bohr og en hel generasjon av unge disipler holdt på å utvikle, var nemlig statistisk etter sin natur, for man kunne ikke forutse hvordan de hypotetiske småpartiklene oppførte seg i enkelttilfeller. Det var faktisk enda verre: Man beviste teoretisk (Heisenbergs usikkerhetsprinsipp) at det ikke var mulig å predikere adferden til en elementærpartikkel hva viktige parametere (moment og retning) angikk; selve målingen ville måtte endre systemet. Dermed var betrakteren etterlatt i totalforlegenhet hva gjelder muligheten til å forutsi den helt bittelille verdens enkelthendelser.

Einstein hadde vokst opp mens kausalitetstenkning, søken etter årsaker og deres virkninger, regjerte i godtfolks hjerner; sånn sett var han for «ei attergløyme» å regne fra en tidligere og enklere tid. Han mente at den nye fysikken nok gav gode resultater i den forstand at utregninger i henhold til kvantemekaniske prinsipper og regler gav resultater som siden kunne bekreftes eksperimentelt, men han nektet livet ut å akseptere at uforutsigbarhet styrte på elementærpartikkelnivå. «Ich glaube nicht dass der liebe Gott würfelt,» formulerte han sin innvending («Jeg tror ikke at Gud kaster terning»). Kausalitet, at årsak skaper en forutsigbar virkning, måtte finnes et eller annet sted også i denne nederste enden av skalaen over store og små ting, å skulle avfinne seg med sannsynligheter alene bød ham for mye imot. Jeg skjønner ham, som alt antydet; at noe skal ha usikkerhet inne i selve kjernen – bokstavelig talt hva kjernefysikk angår – er knapt til å leve med for en klassisk, sannhetssøkende sjel.

Om vi går over fra først sportens og deretter fysikkens domener til andre livsområder, så ser vi igjen samme higen gjøre seg gjeldende etter vanntette forklaringer bygget på årsakssammenhenger. Ikke minst gjelder dette i de mest nakent eksistensielle krisene mennesker kan havne i. Ved alvorlig sykdom sitter spørsmålene «hvorfor skjedde dette? Hvorfor ble akkurat jeg syk?» løst hos både pasienter og pårørende, og sannelig er det ikke så at også mange leger «forlanger» tydelige årsaksforklaringer på ulykkene de må bivåne.

Faktum er at selv i tilfeller der årakene synes som best klarlagt, for eksempel ved bakterielle infeksjoner, så er sammenhengene ikke alltid entydige. Ved smittsom hjernehinnebetennelse er det ofte så at mange friske går rundt og bærer meningokokker i svelget for hver som blir syk, så påstanden om at bakteriene forårsaket hjernehinnebetennelsen er åpenbart ikke tilstrekkelig. For over hundre år siden prøvde klartenkte folk å rydde opp i denne typen usikkerhet rundt infeksiøs sykdom og årsak (Kochs postulater ), og i moderne medisin ser man lignende ulne sammenhenger mellom genetiske forandringer og deres (påståtte) effekter. Det er et ugreit lende, ikke minst fordi alle involverte så veldig gjerne vil finne sikre svar på alle hvorfor-spørsmål som melder seg når det store Alvoret banker på.

Ikke sjelden gripes det i slike situasjoner til logiske feilslutninger av assosiasjons-typen eller, sagt på klassisk maner, konklusjoner som bygger på misforståelsen om at «post hoc ergo propter hoc» («Etter dette, derfor på grunn av dette») Men dagen er ikke nattens årsak like lite som det motsatte er tilfellet, selv om de følger etter hverandre med ubestridelig regularitet; mer må til for å bevise årsaksforhold. Akkurat hva eller hvor mye mer som kreves,  er enormt vanskelig, men dét lar vi denne gang ligge. Temaet vi snakker om er innfløkt nok som det allerede er.

Bedre blir det ikke om vi avslutningsvis våger oss inn på de aller største kausalitetsspørsmålene, de av livsavgjørende kvalitet, eksempelvis hvorfor vi, så vel som den store verden utenfor oss, eksisterer i stedet for ikke å finnes. Kloke folk har balet med dette så lenge evne til undringsdrevet tenking har vært en del av menneskenes kompetanseprofil.

Den mest interessante og fundamentale dichotomien (todelingen) i synet på om det ligger tilfeldigheter eller årsaker bak alt som skjer, finner vi mellom dem som holder frem en gud som skaper av virkeligheten, og dem som sier at «om dette vet vi intet og må følgelig tie» (Ludwig Witgensteins  berømte avslutningsfrase i Tractatus Logicophilosophicus). Jeg vil si bare litt om forskjellen i vårt aktuelle perspektiv, altså i lys av valget mellom å forklare virkeligheten som forårsaket av tilfeldigheter eller årsaker og plan.

For mange mennesker er det slumpmessige ved en gudløs tilværelse det aller verste, det mest skremmende. For dersom tilfeldighetene råder, så lever vi ikke i et kosmos lenger, føler de, men i kaos, og helt siden de gamle grekernes tid har ingen forestilling vært menneskene mer avskyelig. Vårt behov for orden og mening er like umettelig som vår frykt for det arbitrære, det tilfeldige, er stor. Dessuten er de etiske konsekvensene av et slikt gudløst kaos uakseptable etter manges mening: «Dersom Gud er død, blir alt tillatt» sa Dostojevsky ved mer enn én anledning, og mange også nålevende kristne nærer samme avgrunnsfrykt. Etter mitt syn har de delvis rett, men heller ikke mer.

Som flere moderne både jødiske tenkere og kristne eksistensialister har påpekt, representerer vilje til mening  en mulighet for dem, for oss, som står helt alene; man kan velge å leve som om det finnes ufravikelige etiske krav i tilværelsen også ansikt til ansikt med innsikten om at lite tyder på at slike lover finnes, enn si ble skapt av noen guddom. Litt ligner valget på Kierkegaards berømte «sprang ut på 70 000 favners dyp» selv om han benyttet bildet om sin egen overgivelse til kristendommen. Også de som ikke ser årsakssammenhenger bak det meste som skjer, eller endog mener at tilfeldigheter råder i langt større grad enn hva svake mennesker orker å ta innover seg gitt vårt inngrodde håp om at tilværelsen skal ha en hensikt, kan selv legge inn egen mening i eget liv.

Da er vi nært nok til å kunne røre ved enda en snublestein for forståelsen av tilværelsen, nemlig hvordan den frie viljen forholder seg til enten tilfeldighetenes spill eller en ukjent guds disposisjoner over hva som skjer med oss og hva vi gjør. Dette er eksistensialistisk «rock bottom;» et fundament som kan hende ikke imponerer særlig ved første øyekast, men som til gjengjeld er solid: Viljen finnes og vi kan selv styre den. Det motsatte og deterministiske synet, at vi kun er kausalroboter, en slags fjerne etterkommere etter Laplace’ demon, har jeg aldri giddet å bry meg særlig om. Vår frie viljes eksistens er noe vi kan bygge på for å overleve tilværelsens skuffelser så lenge vi nå gjør det.

Trolig var det noe slikt Kazantsakis hadde i tankene da han lot følgende skrive på sin gravsten: «Jeg håper ikke på noe, jeg frykter ikke noe, jeg er fri.» For der noen finner trøstesløshet, finner andre frihet. Å få søke sannheten om tilværelsen som best man klarer, så lenge man klarer, er ikke den usleste lott.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her