Kommentar

«Om hundre år er allting glemt,» skrev Knut Hamsun. Påstanden mottas av noen med lettelse, av andre med bekymring og skuffelse. Det får alt sammen være som det vil; det er slett ikke sikkert at han hadde rett, den store dikteren, i alle fall ikke helt rett. Ikke minst hva historisk viktige hendelser angår gjelder hans forsikring eller trussel ikke mer enn delvis, hvis overhodet, og det er et slikt hundreårsminne vi skal ta for oss: den første av de to revolusjonene som rammet Russland i 1917, februarrevolusjonen.

En kalendarisk pussighet ved den nevnte revolusjonen er at den like lite fant sted i februar som dens mer berømte yngre bror, oktoberrevolusjonen, fant sted i oktober. Februarrevolusjonen brøt ut tidlig i mars 1917, noen sier på selve det som er blitt kvinnedagen, altså den 8de dagen i den tredje måneden innen vår gregorianske kalender hvilket tilsvarte 23. februar etter juliansk tidsregning som dengang ennå ble benyttet i Russland, og noe tilsvarende gjaldt også for det høstlige maktskiftet samme år. Skjønt av historiske pietetsgrunner fortsetter vi å tidfeste den første russiske revolusjonen til februar, en måned som både før og etter har vist seg å besitte besynderlig «revolusjonær magnetisme:» Blant andre 1848-revolusjonen i Paris og den islamske maktovertagelsen i Teheran i 1978 var også februar-stemplet. Men la nå pussighetene rundt måneder og tidsregning ligge; hva var det egentlig som skjedde for hundre år siden i Europas største land?

Nikolaj den andres Russland hadde gjennomgått betydelige moderniseringer siden århundreskiftet og økonomien var i klar bedring da første verdenskrig brøt ut sommeren 1914. Russerne kriget mot Østerrike-Ungarn i sør og Tyskland lengre nord, og det var ikke småtterier som gikk for seg ved frontene. Mens man langt på vei hadde militær suksess i det førstnevnte felttoget, gikk krigføringen mot de velorganiserte og disiplinerte tyskerne dårlig, skjønt sett fra soldatenes ståsted gikk det stort sett riktig elendig overalt: 1,7 millioner tsarsoldater døde i kamp, 4,9 millioner ble såret mens 2,5 millioner ble tatt til fange eller bare forsvant. Selv for en gigant som Russland var 9 millioner mer eller mindre traumatiserte militære krigsoffer alt annet enn en bagatell, ganske særlig mot bakgrunn av at også sivilsamfunnet og økonomien fikk kraftig medfart som følge av krigshandlingene. Totalbelastningen ble til slutt for stor, noe måtte gi etter da misnøyen med regimet steg og steg samtidig som nederlagene ble mer og mer tydelige, og på etterjulsvinteren 1917 var det servert: Revolusjonen kom.

I Skt Petersburgs gater protesterte befolkningen mot tsaren og regjeringen. Rop om «Gi oss brød!» vekslet med «Ned med tsaren!». Nikolaj II og den tsarlojale overklassen forsøkte å stoppe opprøret, men de utkommanderte politifolkene og soldatene viste en slem tendens til å skifte side like fort som de kom ut på gatene og i kontakt med folket; den ene avdelingen etter den andre gikk over til opprørerne. Det var gått hull på staten, kan man si, autoriteten rant ut etter alle nederlagene og tapene, og de protesterende lyttet ikke lenger til dem som satt på maktens tinde. Når det viste seg at de sistnevnte ikke lenger kunne stole på det statlige maktapparatet, fantes ikke flere midler å gripe til: Tsaren abdiserte og en provisorisk regjering under Kerenskij ble utnevnt av Dumaen, Russlands parlament.

Her er hverken stedet eller tiden til å gå gjennom hva som senere fulgte, altså før, under og etter oktoberrevolusjonen samme høst, men litt er vi nødt til å nevne, for Kerenskijs provisoriske rejering bar sitt navn med rette. Vi tar det kort-kort: Mens februarrevolusjonen var en genuin folkereisning mot et i vide kretser svært upopulært regime som dessuten var ved å tape en særdeles blodig krig, skjedde i det følgende halvåret en gradvis, målbevisst uthuling av Kerenskij-regjeringens autoritet ledet av godt organiserte, profesjonelle revolusjonære som hadde et ambisiøst og klart strategisk mål med sin kamp: å skape verdens første sosialistiske stat. Lederen for dette fortsatte opprøret ble Lenin som tyskerne smuglet tilbake til Russland fra Sveits våren 1917 i den hensikt å puste ytterligere til opprørsflammene; Tysklands mål var å få Russland til å trekke seg ut av krigen. I oktober-november lyktes bolsjevikene (navngitt etter en flertallsgruppering blant sosialistene i Dumaen) i sitt strev; med våpen i hånd tok de over makten og kontrollen, først i hovedstaden, deretter i mer og mer av kjempelandet. På Sovjetunionens tid refererte derfor de politisk korrekte arvingene etter bolsjevikene til februarhendelsene som den borgerlige revolusjonen, en betegnelse egnet til å understreke at den var mindreverdig sammenlignet med den store sosialistiske revolusjonen samme høst, men etter mitt og flere andres syn var førstnevnte den eneste som fortjente revolusjonsnavnet. Det som fant sted i oktober, var et Putsch, et statskupp snarere enn et revolusjonært opprør. Vi lar det ligge: Kun de aller færreste interesserer seg for politisk-terminologiske finurligheter av denne typen.

Var februarrevolusjonen en god eller en dårlig ting? Spørsmålet er bevisst naivt formulert som det sømmer seg en tilnærming til riktig vanskelige sammenhenger.

Tsarregimet var undertrykkende, om dette kan det ikke herske tvil, og i etisk-historisk perspektiv fortjente det således å bli kastet som ufrihetsåk alltid fortjener å fjernes fra ryggen til dem som lider. At mangt og meget var ved å bedre seg i Russland under det siste tiåret før krigen kom, endrer ikke denne konklusjonen. Det kilne problemet i vurderingen, som jeg ser det, ligger i at den «gode» februarrevolusjonen ble fulgt av sin «onde» bror i oktober, som igjen ble fulgt av blodig borgerkrig og et enda verre undertrykkingsregime etterpå, først og fremst under Stalin, men i bunn og grunn fra begynnelsen og helt til reisens slutt dryge 70 år etter revolusjonsåret.

At februarrevolusjonen ble fulgt av oktoberrevolusjonen og flere tiår med kommunistisk massedrap og frihetsberøvelse, er et historisk faktum, men av dette kan man ikke lese noen uavvendelig kausalitet. Post hoc betyr ikke nødvendigvis ergo propter hoc; årsakssammenhenger krever mer enn en ordnet tidsrekkefølge for å bli akseptert av den skeptiske. Spekulasjoner rundt hva som kunne skjedd dersom hvis såfremt ifall, hører inn under kontrafaktisk historieskrivning hvilket er en svært pirrende disiplin, og utviklingen i Russland for hundre år siden er et paradeeksempel i så måte. Det kunne gått bedre, kanskje til og med bra, om tsaren hadde vært beredt til å høre på kritikk før alt begynte å rase eller om Kerenskijs styre hadde vist evne til å gi folket mer av det tidsånden krevde etter at den var sluppet ut av flasken, men så skjedde ikke. Vi vet bare hva som fulgte, og det var et mangeårig blodbad.

Sånn sett kan man si at den første russiske 1917-revolusjonen var et eksempel på en historisk prosess som i februar begynte å skli ned «slippery slope,» et skråplan, og som først ble avsluttet i 1991 med Sovjetunionens fall om det nå overhodet gir mening å påstå at slike utviklingsprosesser begynner eller slutter på et bestemt sted og til en bestemt tid. Selv er jeg skeptisk til alle samfunnsforklaringer der pene sammenhenger påstås i ordnete glideprosesser med A som fører til B som fører til C og så videre. De er tilbakeskuende, retrospektive slik radiokommentarer til børsbevegelser også alltid er det, men har liten spådomskraft når anvendt på det som komme skal, på fremtiden.

Eller kanskje er det perspektivet som ennå er for kortsiktig trass i hundre års observasjonstid, kanskje er det ikke mulig i dag å si om februarrevolusjonen var «bra» eller «dårlig,» men det vil bli mulig en gang i fremtiden? Spørsmålet minner meg om hvordan salig Zhou Enlai, nestkommanderende i Kina under Mao gjennom mange år, reagerte da han ble bedt om å vurdere den historiske rollen til den store franske revolusjonen i 1789; hadde den vært et gode eller det motsatte for folket og landet? Etter en tids ettertanke kom svaret: «Det er ennå for tidlig å felle noen dom!»

Argumentet kan brukes om mange historiske hendelser, enten de er kriger, revolusjoner eller annet. De skjer mer eller mindre uforutsigbart hvoretter folk etter beste evne fyller dem med innhold som gjør dem minst mulig skadelige, mest mulig gavnlige for fremvekst av fred og frihet. Noen ganger lykkes dette, andre ganger ikke. Man kan alltid ønske seg en lengre tidshorisont, men samtidig må man ikke bli vurderingsmessig handlingslammet og si at alt er så usikkert at intet kan påstås om hverken det ene eller det andre. Hva akkurat kommunistiske revolusjoner angår har vi nå gjennom hundre år hatt minst hundre forsøk på å få dette styringssettet til å virke i hundre land, og ikke étt sted har det lykkes. Hvis prinsippet om falsifisering av politiske teorier overhodet skal innrømmes en rolle i vår tenkning, så er det åpenbart at akkurat denne politiske retningen godt og grundig har forsvart en hedersplass på den historiske skraphaugen. At de mest fanatisk troende fremdeles ikke innser dette, får vi bare registrere. Noen gir seg aldri samme hvilke bevis de forelegges.

Vi andre får etter beste evne prøve å lære av fortidens feil og gjøre så godt vi kan. Det får gå som det går. Ingen er garantert at resultatet blir bra om man bare agerer klokt og forsiktig, skjønt jeg kan ikke tro annet enn at erfaringsbasert innsikt alle dager må være et bedre utgangspunkt for beslutninger enn naivitet eller glødende ideologisk overbevisning. Hvis fremtiden virkelig er så prinsipielt uforutsigbar som alle andre enn de mest forstokkete, klassiske marxistene mistenker, og at vi følgelig i betydelig grad er henvist til å kaste sannsynlighetsterning hva samfunnsutviklingen angår, så bør vi iallfall se til å fikse eller manipulere terningen som best vi kan i forkant.