Kommentar

Man skal ta det meste av det som brettes ut i avisene med så mange klyper salt at nyrene tvinges til overtidsarbeid; også av denne grunn bør man stort sett holde seg unna. Noe kan man likevel få ut av å titte gjennom dem og kanskje endog lese litt: et medialt øyeblikksbilde av verden enten det nå dreier seg om den store, den lille nær oss eller den eksklusivt politiske. Hva vil de at vi skal mene om dem, de som nyter av å ha makt over våre liv, hvilke signaler formidler de til oss direkte eller via korpset av medierådgivere som i en atmosfære av gjensidig vennlighet omgås med kollegene i det som skulle vært en uavhengig, tredje statsmakt?

De siste ukene har sett noen oppsiktsvekkende meningsmessige taktskifter innen det politiske liv. Typiske har avisbeskjedene fra to ledende skandinaviske sosialdemokrater vært, statsminister Løfven i Sverige og statsministerkandidat Støre i Norge. La oss se på hva de sa og, ikke mindre viktig, ikke sa om den «nye situasjonen» Europa nå etter sigende befinner seg i.

Sveriges statsminister innrømmet med ett at «tyvärr» er det så at «Sverige har varit för naiva» hva angår faren fra militant islamisme. Deretter hevet man risikovurderingen for terror mot det svenske samfunnet til nivå 4; så høyt hadde det aldri ligget før. Samtidig begynte mer eller mindre gråtkvalte politikere tilhørende 7-kløverpartiet rund baut å innrømme at en øvre grense faktisk finnes for hvor mange «flyktninger» det svenske samfunnet kan ta imot; ikke bare om et visst minimum av svenskhet – dette uglesette begrep som i de kretser påstås å være meningstomt – skal bevares, men for at man overhodet skal klare seg uten at samfunnet revner sosialt og økonomisk. Det er et ytterst besynderlig skue: Maktpersoner som for kort tid siden hårdnakket fremholdt at alt gikk strålende, advarer plutselig mot kollaps. Konkurransen går nå på å fremme tiltak overfor offentligheten som skal hindre overbelastning av systemet uten at man samtidig på en alt for synlig måte overtar Sverigedemokraternas retorikk eller politikk.

Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre har i årevis vært en tydelig og aktiv tilhenger av å skape et mer flerkulturelt Norge, hvilket også dette innslaget fra 2009 om en typisk symbolsak vitner om. Hijab skulle kunne brukes fritt på skoler og arbeidsplasser, fremholdt ministeren den gang. Det fantes overhodet ikke grunn til å advare mot radikal islam eller islamisering av vårt land.

Samme mann ivret i vår for at Norge «utenom tur» skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. For uvisst hvilken gang ble et krafttak av denne typen fremstilt som eksempel på dugnad i norsk humanistisk ånd. Omkostningene ville for øvrig ikke bli så store hverken økonomisk eller sosialt-kulturelt, forsikret man, kun rundt regnet en milliard kroner i 2016. Skulle ikke grunnrike Norge, vi som med Bondevik-terminologi ynder å kalle oss en humanistisk stormakt, kunne ta imot såpass mange nødstedte når våre brødre svenskene hilser langt flere velkommen inn i den altomfattende sosialdemokratiske varmen?

Nå mens høsten langsomt blir til vinter, har pipen fått en annen låt, nå advarer statsministerkandidaten og partilederen mot islamismen og sier at vi må ta et oppgjør med den. Hva har skjedd i mellomtiden?

støre-og-overstøre
Radikal islam er ikke noe problem – nei, forresten…

Jo, blant annet er over hundre fullstendig uskyldige europeere drept i Frankrike av jihadister, i en by som står Støre svært nært. Dessuten har tusenvis migranter veltet inn over norskegrensen både i nord og syd med ønske om et bedre liv hos oss enn det de fant i sine midlertidige tilfluktsland nærmere stedene i Midt-Østen, Afrika og Asia de opprinnelig kom fra, utvilsomt i betydelig grad oppmuntret til reisen av signaler fra Støre og andre ledende norske politikere så vel som disses godhetsklakkører i sivilsamfunnet, menneskene med hjertet godt synlig utenpå vesten. Endelig viser de økonomiske anslagene som nå gjøres – og slikt kan ikke selv en idealistisk Ap-leder tillate seg å neglisjere, iallfall ikke helt – at den offentlige norske rausheten ikke koster samfunnet bare én, men mangfoldige milliarder på litt sikt. Endelig – det aller alvorligste for enhver maktpolitiker – merker Støre så vel som andre politikere at stemningen blant folk nå er snudd: Det viftes ikke like ivrig med «refugees welcome»-skilt lenger, i stedet blir flere og flere bekymret for hva som holder på å skje med fedrelandet.

Så kan man spørre: Er det ikke bra, til og med utmerket, at ledende politikere innser at de har tatt feil om det nå er det de er i ferd med å innse? Jo, i og for seg er det selvfølgelig dét, men fullt så enkel er saken faktisk ikke. Det får være grenser for hvor skamløst man kan stjele andres klær – les: politiske retorikk og standpunkter – mens disse bader eller sitter i regjering, man kan ikke bare riste pelsen og fortsette som om intet skulle være skjedd, som om ingen «förtroendekapital» er brukt opp i og med linjeskiftet. De skal ikke få holde frem på samme suverene måte som før bare med andre meninger enn gårsdagens, så lett skal de ikke slippe unna, politikerne.

Det som har foregått i Europa de siste få månedene, er nemlig ikke noe som plutselig og uventet bare dumpet ned i fanget på oss, som Skaug treffende påpekte for litt siden i en kommentar til hvordan en viss professor ved Politihøyskolen fant det for godt å omtale den seneste politiske utviklingen. Det er overhodet intet uforutsett eller uforutsagt ved det som er skjedd, intet som tillater oss å oppfatte det som på linje med en uventet naturkatastrofe. Denne innsikten har konsekvenser for hvordan vi må forholde oss til herrene Löfvens og Støres linjeskifte, inklusive hvilke konsekvenser det bør få for deres troverdighet som politikere.

Av denne – altså troverdigheten – finnes det etter min mening nå intet igjen, dertil har de for lenge hatt hodet godt stukket ned i sanden og bevisst unnlatt å legge merke til de tallrike faresignalene som har vært godt synlige foran øynene deres, om det da ikke er så at deres systematiske unnfallenhet på henholdsvis Sveriges og Norges vegne skal tolkes enda mer ondartet. De har i årevis vært ledende menn, men har ikke vist evne eller vilje til å innse hva som er deres første plikt: å ivareta det egne landet og dets innbyggeres interesser. I stedet har de – særlig vår egen Støre – befunnet seg ute i tåken et sted mens de har pusset fasadene på sine globalistiske luftslott. Ikke en gang når truslene har satt seg på nesetippen deres og stukket dem fingeren i øyet, har de latt seg merke ved at noe ugreit var i gjære. De har vist seg inkompetente og må aldri innrømmes ledende stillinger mer i sine respektive stater, for de har sviktet. Nå er det for sent å late som noe annet.

Det ovenstående skal ingenlunde tolkes dithen at jeg mener Löfven, Støre og deres respektive sosialdemokratiske partier er de eneste som bærer skyld i sakens anledning. Om dette bærer den siste tidens akuttsøk etter et «bredt forlik på innvandringsfeltet» tydelig bud. Det man først og fremst prøver å oppnå nå, er jeg illusjonsløs nok til å påstå, er en politisk skylddeling for dét som har vært. Se, vi var enige; da kan det heller ikke finnes grunner til å legge skylden på noen for at det ble som det ble.

Forsøket på historisk ansvarfraskrivelse gjennom retrograd hvitvasking minner meg om en del tidligere venstreradikale som midt i livet har funnet fred og fete gressganger i sosialdemokratiets varme fold, og som deretter strever for å tone ned det bisarre i sine politiske ungdomsstandpunkter rundt omkring 1970 da galskapen brant som heitest innen norske studentmiljøer. «Jo, det var tåpeligheter det vi stod for da, men på den tiden var alle på slike læresteder venstrekommunister,» hører man mer eller mindre ordrett påstått i sammenhengen. Nei, det er ikke sant, vi var en hel del som med forakt iblandet bekymring forholdt oss til venstresidens forsøk den gang på å oppnå totalt meningsherredømme på allmøter og i mer lukkede universitetsfora. Bare de aller mest forskrudde blant venstreaktivistene, de mest troende, la ut på bombetur til Libanon eller lignende i revolusjonens tjeneste, men voldsviljen fantes hos langt flere.  Det var slett ikke morsomt å si dem imot. Trusler om fremtidige sanksjoner forekom mot utvalgte representanter for «klassefienden.» Min vilje til å la disse nyfrelste midtlivsdemokratene slippe unna med at deres politiske villfarelser bare var for ungdomssynder å regne, er begrenset. Hvis de ikke selv tar klar og forbeholdsløs avstand fra det de stod for og erkjenner at det var en form for politiske galskap, så ser jeg ingen grunn til «å legge det bak oss». Da har de angjeldende for alltid forskuslet sin tillitskapital.

Den nåværende regjeringens dominerende parti, Høyre, har en historikk bak seg som ikke står langt tilbake for Arbeiderpartiets hva gjelder unnfallenhet og naivitet i innvandringsspørsmål. Dette gjelder ikke minst utenriksminister Brende og statsministeren selv hvis utsagn fra 2011 om at «muslimene er vår tids jøder,» vitner om en evne til etisk differensiering og historisk forståelse som er alt annet enn beundringsverdig.

Toget går nå hva gjelder adekvat statlig respons på de trusler vi står overfor. Solberg, Brende, Anundsen og de øvrige regjeringsmedlemmer og partitopper må begynne å tale klart og handle målrettet med ett hovedsakelig siktemål: Norges beste. De er våre representanter og tillitsvalgte, ikke verdensfrelsere.

Innser de ikke hva som er deres nasjonale plikt, så vil de havne i kategori med regjeringen Nygaardsvold og andre som ikke evnet å respondere adekvat på en ytre fare. Da nytter det ikke å komme etterpå og si at vi visste ikke, vi trodde ikke eller vi forstod ikke. Advarslene er mange nok nå. Folks evne til tilgivelse er stor, men den er ikke uendelig.