Overskriften er et direkte sitat av utenriksminister Bjørge Brende gjengitt på NRKs nettsider for 15. august i år. Samme morgen hørte jeg selv herr Utenriksministeren på Politisk Kvarter i radio – han opptrådte i tospann med Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt – så jeg kan gå god for at formuleringen ingenlunde er overdreven, men en ordrett gjengivelse av hva Brende faktisk uttalte. Mistroen i innholdet må ha smittet gjennom eteren på et eller annet mystisk vis, for da jeg hørte mannen si det han sa, trodde heller ikke jeg at jeg hørte det jeg granngivelig hørte. Hva gjaldt så saken?

Jo, Huitfeldt og Brende ble intervjuet om et av sommerens gjennomgangsstemaer på NRK, nemlig hvilke uakseptable meninger de amerikanske republikanernes enfant terrible og presidentkandidat, Donald Trump, ikke bare har, men til like er frekk og dum nok til å ytre. Begge intervjuobjektene tok saken svært alvorlig. Fru Huitfeldts reaksjon overrasket meg ikke; hun støttet helhjertet Hillary, naturligvis, ikke bare fordi damen er dame og dessuten The Donalds motkandidat, men fordi hun angivelig «deler norske verdier.» Ja ja, tenkte jeg, slikt har jeg hørt før, ikke minst fra Ap-feminister. Enda en gang kunne man konstatere at innholdet i begrepet «norske verdier» varierer avhengig av hvem som påberoper seg slike nasjonale kvaliteter.

Brende overrasket meg derimot, og dét ved å gi uttrykk for omtrent det samme som Ap-kvinnen. Hvorfor var dette uventet fra Høyre-støtten og utenriksministeren?

Fordi mannen overhodet ikke skulle akseptert å svare på programleders inviterende «synes ikke du også at Trump er fæl»-spørsmål, for søren! I gamle dager ville enhver i herr Brendes posisjon – BB har faktisk ansvaret for vår utenrikspolitikk, han er med andre ord ikke en hvilken som helst privatpraktiserende stortingspolitiker – hatt vett nok til å holde tyst om ting det ikke tilkom ham å omtale, men slik profesjonalitet hører åpenbart fortiden til. Til kravet om evne og vilje til å holde tann for tunge vil kanskje moderne nordmenn innvende: Men er det da galt at mannen var ærlig og sa sin mening, er ikke åpenhet en fordel i alle sammenhenger? Svaret er enkelt: Nei, åpenhet er slett ikke alltid et gode, hvilket den foreliggende situasjonen eksemplifiserer med all mulig tydelighet.

ANNONSE

La oss ta bunnlinjen først og unne oss å gå baklengs inn i også denne historien: En norsk høytstående politiker, i særdeles en utenriksminister, skal ikke tilkjennegi egne preferanser hva gjelder demokratiske valg i andre land og ganske spesielt ikke når valgene finner sted hos vår viktigste allierte. Vedkommendes personlige mening er fullstendig uinteressant i sammenhengen, alt han sier vil uansett bli utlagt som reflekterende det offisielle Norges syn. Ikke bare er «åpenheten» prinsipielt uklok og uansvarlig, men den kan vise seg å bli praktisk skadelig.

Det prinsipielt problematiske ved oppførselen fortjener å understrekes enda en gang og det på en krass, folkelig måte som går rett til sakens kjerne: Andre lands valg til viktige hverv – ja, deres demokratiske prosesser overhodet – skal representanter for staten Norge ha vett nok til å holde kjeft om! Dette har med respekten for demokratiet som styreform å gjøre, og da ganske spesielt hvert folks rett til å bestemme i eget land. Om man ikke innser prinsippets hellighet som sådant, så burde man i det minste forstå at enhver innblanding fra norsk side åpner for tilsvarende motsatt vei. Hvordan ville nordmenn like å kjenne pusten av andre lands regjeringer i nakken hver gang vi bestemmer hvem som skal styre på våre vegne? Vi ville selvfølgelig blitt dypt indignert, og dét med rette. Da må man være preventivt forstandig nok til ikke selv å åpne slusene for utidig press utenfra, ganske spesielt når man er et så lite og svakt land som vi faktisk er. At en utenriksminister utgående fra Høyre – tilsvarende overtramp fra ulike Ap-busybodies’ side gidder jeg knapt nevne selv om damen i akkurat den foreliggende sammenhengen er leder av Utenriks- og forsvarskomitéen og absolutt burde visst bedre – begår en slik grov vurderingsfeil, er alvorlig. At ikke mannens sjef, statsministeren, og mediene fillerister ham for overtrampet, er enda verre. Man tror helt enkelt ikke det man hører. Brende har levert et politisk magaplask, men uten at de ledende klasser i Norge lar seg merke ved det.

I sterkt skjerpende retning skal anføres at innblandingen ikke skjedde i en hvilken som helst stats indre anliggender, men i presidentvalgprosessen hos vår suverent største og sterkeste allierte. La oss forestille oss at det for den norske politiske eliten utenkelige skulle skje, at Trump faktisk velges til USAs 45. president i november, hvordan vil da kritikken fra norsk side påvirke forholdet til den nye amerikanske administrasjonen? Ikke på noen god måte, tør man formode, en sammenheng man ikke akkurat behøver å være hypotesekunstner for å innse. I forlengelsen: Hvem trenger hvem mest dersom en internasjonal krise skulle oppstå under de nærmeste årene, altså under en eventuell Trump-administrasjon, er USA avhengig av Norge eller er det motsatt? Selvfølgelig er det vi som støtter oss på amerikansk våpenmakt, ikke omvendt, i et avhengighetsforhold så skjevt at det aldri må overses. Men herr Brende følte altså på godt lusevis behov for å markere seg ved å «hoste i lovotten.» Den norske forhåndsirettesettelsen av vår suverent viktigste allierte var «loud and clear.» Jeg gjentar: Man trodde knapt det man hørte.
 

bortskjemt-barn-rekker-tunge
Når Norges utenriksminister sier indirekte at Trump ikke deler «norske verdier», viser han en innbilt moralsk overhøyhet overfor en alliert landet er avhengig av, som minner om det bortskjemte barnets.
 

Nå er selvsagt ikke Børge Brende hverken noen overilt eller dum mann, så antagelig har han hatt sine grunner for å uttale seg som han gjorde. En del av hensynet var sikkert «indremedisinsk,» et behov for å tilgodese det norske politiske markedet med godlyd av rett slag også i denne saken for ikke å gi de rødgrønne ekstra og lettkjøpt politisk ammunisjon. Men igjen: Man setter ikke norsk utenrikspolitisk tillitskapital på spill i internt norsk partikiv, dertil er sikkerhetspolitikken for viktig!

Kan det være så at Norge ved sin nåværende utenriksminister benyttet anledningen til å knytte seg enda tettere opp mot det demokratiske partiet i USA gjennom bemerkningene om Trumps tvilsomme egnethet, for slik å styrke sin fremtidige stilling om Clinton vinner valget? Spekulasjonen lukter av gambling, noe norske sikkerhetspolitikere absolutt ikke bør hengi seg til, men har antagelig en hel del for seg gitt vår støtte til flere tunge amerikanske demokrater de senere år.

I løpet av relativt kort tid har man fra norsk side klart å gi Nobels fredspris til en nyvalgt president Obama på et grunnlag som mange, også prismottageren selv, fant mildest talt forbausende, for deretter massivt, med hundrevis av millioner kroner tatt i hovedsak fra bistandsbudsjettet, å støtte familien Clintons fond for godhet og mot ondskap. At internasjonale aktører som Saudi-Arabia også er tungt inne på finansieringssiden av samme fond, skulle man tro ville stemt norske myndigheter til forsiktighet, men så later ikke til å ha vært tilfellet. Heller ikke de stundom ugreie båndene mellom stiftelsen og Clinton-familiens privatøkonomi ser ut til å ha hatt en avskrekkende virkning. Kritikerne kan ha rett eller de kan ha feil – jeg besitter ikke nok ekspertise til å vurdere saken – men uansett vitner den omfattende norske støtten om en betydelig vilje til å markere vennskap til et av USAs mektigste politiske dynastier.

Er dette til Norges nytte? Kanskje dersom the Clintons fortsetter å dominere den demokratiske delen av USA og republikanerne ikke makter å bryte dominansen; da kan «beskyttelsespengene» ha vært vel anvendt. Men er det ikke noen i Norge lenger som synes at slik «stimulering» av en gitt utenlandsk politisk fraksjon lukter riktig vondt? Er det ingen politikere i Norges-eliten som finner likheten med mafiarelasjoner beklemmende? Kanskje ikke, men i så fall er jeg enda mer i utakt med norsk politikk enn jeg trodde.

Visst innrømmer jeg å være kunnskapsfattig om smussrealitetene bak forhandlinger om makt og innflytelse de store dyrene imellom, men jeg kan ikke fri meg for at det finnes skyld å fordele også innen politikersjiktet. Dels består problemet i at offentlige personer av Brendes type blander sammen rollene de har eller har hatt i godhetsorganisasjoner som Clinton Foundation, Røde kors og hva de nå heter alle sammen, med tilsvarende funksjoner de er satt til å ivareta som folkevalgte. Sammenblandingen er alvorlig, for staters politikk må hvile på et mer solid og forutsigbart fundament enn sinnelagsetikk-pregete beslutningsprosesser og retorikk. Den omfattende rekrutteringen av diplomatisk-politiske ledere fra kadre innen godhetsindustrien er åpenbart av betydning i sammenhengen. Praksisen burde fremtidig begrenses slik at annen relevant erfaring og andre vurderinger innrømmes større plass innen UD-universet.

Dertil kommer at politikere av Brende-klassen ser ut til å være blitt i overkant trygge på at akkurat deres forståelse av ærlighet og anstendighet mennesker imellom er uangripelig, at den har gyldighet samme hva alminnelige nordmenn måtte mene om balansen mellom egennytte og ekstrovert, TV-vennlig hjelpsomhet. Man kan med en viss malice hevde at de angjeldende befinner seg i sin egen lille globalistiske boble der kontakten med utenverdenen domineres av omgang med meningsfeller tilhørende Davos-fiffen, ikke vanlige folk.

Det er ikke gitt at rotnær demokratiske holdning bringes best til torgs av spillere som the Clintons, Bill Gates, Kronprins Haakon og Bono. Hans excellence Utenriksministeren kunne med fordel justere sin eksponeringsflate til også å omfatte andre segmenter av samfunnet dersom han har ambisjoner om å bidra til at den egne regjeringen overlever den nåværende nådefristen: valget neste høst. Som det nå er, fremstår Brende som en belastning snarere enn en som løfter kollektivet opp og frem.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629