Norske medier har gjort som CNN og andre anti-Trump-medier: De har levd høyt på Trump-hatet. Dagens Dagblad er intet unntak. Foto: Document

I Norge har det vært tradisjon for at presse og kringkasting har støttet Demokratiske presidenter i USA og lagt Republikanske presidenter for hat. Ta president Ronald Reagan som eksempel. Han var en annenrangs filmskuespiller, president for den mektige fagorganisasjonen The Screen Actor’s Guild (SAG) med over 100 000 medlemmer, guvernør i California (20 millioner innbyggere) fra 1967 til 1975 og USAs 40. president fra 1981 til 1989. Størstedelen av norsk presse og kringkasting presenterte ham som en annenrangs filmskuespiller. En av hans og statsminister Margareth Thatchers bragder var å tvinge kommunismen i kne. Etter deres død, har store deler av norsk presse og kringkasting behandlet begge som politisk spedalske.

Donald John Trump er en bøllete og ufordragelig amerikansk republikansk politiker, forretningsmann og TV-personlighet. Norsk presse og kringkasting begynte allerede å hate ham under valgkampen i 2016, da Demokratenes motkandidat var Hillary Clinton. Det amerikanske folk valgte Donald Trump til USAs 45. president (2017 til 2021). Store deler av norsk presse og kringkasting gjorde naturligvis sitt ytterste for å opplyse det norske folk om at det egentlig var Hillary Clinton som hadde vunnet presidentvalget, men at en uheldig valgordning hadde gitt seieren til Donald Trump.

Ifølge professor Ian Shapiro, Yale University leverte President Donald Trump på Det republikanske partis program hver dag (Litteraturhuset 1. mai 2019), hvilket var grunnen til at over 90 prosent av Republikanerne støttet ham (de støttet ham praktisk talt til valgkampen i 2020 begynte). President Donald Trump oppførte – og uttalte seg imidlertid akkurat på samme måte som president som han gjorde under valgkampen i 2016. I taler og i en kontinuerlig flom av Twitter-meldinger hudflettet han ikke bare politiske motstandere, men alle som var uenige med ham. Enda verre: Han pleiet en lettvint omgang med sannheten. 

Norsk presse og kringkasting hatet president Donald Trump fra starten av. Hatet vokste i 2017, 2018, 2019 og toppet seg i 2020. Ingen unntak! Enhver som leste aviser, hørte på radio eller så på TV visste at folkeopplysningen ville dreie seg om løgneren, bøllen og klovnen Donald Trump, sjelden eller aldri om hva han faktisk utførte som president (gjerdet mot Mexico er ett av de typiske unntakene). Lesere og lyttere ble også servert fake news. Vi borgere av et søkkrikt land, som ikke en gang vil innfri NATOs 2% mål, fikk for eksempel tutet ørene fulle av at USA var på randen av å trekke seg ut av NATO. I virkeligheten øvet USA mer – og brukte mer penger i Baltikum enn noen gang tidligere. Norge var – og er – et fokusområde for NATO.  Og i våre interesseområder til havs – i nord og vest – ble US 2nd Fleet (Atlanterhavsflåten) gjenopprettet. 

I 2020 begynte valgkampen i USA for alvor. President Donald Trump ble støttet av halvparten av velgerne. Det internasjonale samfunn, med dets presse og kringkasting som trompet, angrep bøllen og løgneren fra alle kanter, mens Joe Biden ble beskrevet som USAs og den demokratiske verdens frelser. Frelseren vant. Joe Biden er USAs 46. president.

President Donald Trump oppførte seg som privatmannen Donald Trump helt til han tapte valget. Helt opp til avgjørelsens time trodde han formodentlig at han hadde seieren inne. Da han mistet den, reagerte han helt prediktabelt: Tapet måtte skyldes valgfusk. Deretter gikk det nedoverbakke. President Donald Trump vil bli husket som verdens dårligste taper.

Men så er det altså noen få redaktører som forsøkte å se gjennom tåkehavet for å få øye på hva president Donald Trump faktisk fikk til og samtidig forstå hvorfor halvparten av velgerne støttet ham. For det første fant de trolig raskt ut at konservative/borgerlige Republikanere fryktet/frykter Demokratene mer enn de fryktet/frykter en hvilken som helst folkevalgt Republikansk president. For det annet fant de selvsagt ut at det amerikanske samfunnet gjennom flere ti-år har utviklet skjevheter og forskjeller som store folkegrupper var – og er luta lei av, og at disse skjevhetene og forskjellene blir forsterket av politiske, forretningsmessige og journalistiske eliter som år for år fjerner seg fra det pulserende liv i dette store og potensielt mektige landet. For det tredje fant/finner de det ikke det minste merkelig at de amerikanere som befinner seg på trinnene under midten av den sosiale rangstigen (og den voksende skaren som ikke når bort til den) ble begeistret for en president, som ville «drain the swamp» (Washington DC der elitene befinner seg), «make America great again» (gjenskape USA som mulighetenes land) og som beskrev presse og kringkasting (som ikke makter å beskrive deres hverdag) som formidlere av «fake news». For det fjerde innså nok disse redaktørene at store velgergrupper aksepterer bøllete opptreden av sin mann, og at de faktisk kun ble enda mer fortørnet av at «eliten» alltid definerte deres manns utsagn og twitter-meldinger som løgn og fanteri. De trodde mindre på «eliten» enn «eliten» trodde på Doald Trump. 

Da president Donald Trump viste seg som historiens dårligste taper, ble også de fleste av de redaktørene som hadde forsøkt å se gjennom media-tåken Trump-hatere. Men noen holdt fast ved sin analyse. En av dem var/er Hans Rustad. Har han gått så langt i å formidle president Trumps og andres påstander om valgfusk at leserne må tro at han selv mener det samme? Har han bidratt til å rettferdiggjøre angrep på reportere? Har han rapportert fra mobbens angrep på Kongressen på en måte som indikerer at han sympatiserer med angriperne? Har han latt seg forlede av konspirasjonsteorier? Eller har han kun vært en formidler av amerikanske realiteter? Det enkle og riktige svaret på de fire første spørsmålene er etter min mening NEI. Det enkle og riktige svaret på siste spørsmål er etter min mening JA.

Min konklusjon er at Hans Rustads vellykkede forsøk på å analysere Donald Trump og hans gjøren og laden bleknet/blekner fullstendig mot den ensidige forakt – og det hat norsk presse og kringkasting har utvist overfor president Trump fra 2016 til denne dag. Ingen i vårt land vil gi norsk presse og kringkasting en dask på hånden for ensidige rapportering. Den samme generøsitet bør Redaktørforeningen vise overfor Hans Rustad.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.